Les del 1 her.
Essens, trender, utfordringer.
Vi har gjentatte ganger drøftet en samlet og helhetlig modell for nasjonal sikkerhet. Gitt det komplekse og mangesidige ved moderne relasjoner, ble denne modellen utformet i såkalt vid forstand, med størst mulig rekkevidde. Med andre ord er sikkerhet i dag ikke lenger begrenset til militære og tilknyttede forhold – den omfatter i like stor grad praktisk talt alle lag av statlig og samfunnsmessig virksomhet.
Når vi fortsetter drøftingen fra forrige uke, blir det tydelig at …
Tiltakene som skal sikre økonomien viser seg nå i to former for moderne økonomisk krigføring:
(1) Kontroll over globale og subregionale forsynings‑ og leveringskjeder, og
(2) Tilgang til mineralressurser.
Dette er faktisk de to hovedkategoriene, eller arenaene, der et lands overlegenhet avgjør dets geopolitiske dominans. Ser vi på de to ledende aktørene – de som former det økonomiske systemet – er dagens situasjon som følger:
For å påvirke globale forsyninger og leveranser bruker USA først og fremst tollpress. Dersom ønsket resultat ikke oppnås innenfor dagens rammer, må USA imidlertid regne med hundrevis av milliarder dollar for å bygge et alternativt forsynings‑ og leveringssystem. I tillegg til de økonomiske kostnadene blir det avgjørende om globale partnere er villige til å etablere et slikt alternativ uten å involvere Kina.
Les også: Usbekistan satser stort på utvinning av «det usynlige gullet» 🔒
Folkerepublikken Kina, derimot, baserer seg i stor grad på ikke‑tollmessige mottiltak og ser sitt fortrinn i tilgangen til sjeldne mineralressurser. Status quo er imponerende: 70 % av verdens sjeldne mineraler utvinnes i Kina, over 90 % av all mineralforedling og mer enn 80 % av produksjonen av magnetbaserte batterier foregår også der.
Trusler av «intern» opprinnelse
Når det gjelder økonomisk sikkerhet, finnes det en helt egen kategori trusler av såkalt intern karakter – det vil si at årsakene ligger i preferansene og praksisene til den styrende politiske og dominerende økonomiske eliten.
Disse truslene har preget den senere utviklingen, og jeg vil inndele dem slik:
(1) Nedbrytningen av selv det minimale skillet mellom politikk og næringsliv, noe som fører til polygarki – en ekstrem gjennomtrenging av forretningsinteresser i politikken. Dette er svært farlig for sikkerhetssystemet, fordi næringslivets lobby da fullstendig vil overstyre statlige interesser og gjøre dem til sitt redskap uten reservasjoner.
(2) Kommersialiseringen av utenrikspolitikken, der ytre mål knyttes til konkrete økonomiske gevinster. Dette fenomenet har også blitt særlig synlig og seiglivet i vår tid.
(3) Sammenbruddet i det institusjonelle styringssystemet til fordel for oligarkiske interesser, noe som til slutt fører til institusjonell dysfunksjon. Denne svakheten svekker direkte og utvetydig den samlede nasjonale – også økonomiske – sikkerheten.
(4) En markant økning i rollen til ikke‑statlige aktører – særlig teknologi‑ og medieselskaper – og en institusjonalisering av deres innflytelse (eller innblanding?) i utformingen av statlig politikk. I praksis har vi de siste tiårene vært vitne til at den klassiske styringsmodellen blir omformet til en hybrid – et «tekno‑oligarki». Det er høyst sannsynlig at denne trenden bare vil tilta, noe som igjen utgjør en alvorlig utfordring for økonomisk sikkerhet.
Er Den europeiske union tilstrekkelig forberedt?
EU har etter hvert fått et uheldig mønster der unionen handler i etterkant av globale prosesser. Det virker som om den foretrekker å være «nummer to» og først observerer hendelsene før den treffer en konkret beslutning.
Mange vil nok være uenige i dette synet. Jeg mener likevel at medlemsstatene, vant til den «selvsagte» freden og velstanden, har latt både viljen og ressursene sløves. Ved siden av «strategisk autonomi» og en rekke proteksjonistiske tiltak synes det nærmest å være blitt en tommelfingerregel i Europa at det må et stort, grunnleggende og dramatisk hendelsesforløp til for å vekke en skikkelig reaksjon. For europeerne har krigen i Ukraina blitt nok en vekker.
Les også: Europa må våkne: Når økonomi er krig 🔒
For eksempel aktiverte EU så sent som 27. desember 2023 Anti‑tvangs‑instrumentet, som i hovedsak skal styrke unionens økonomiske interesser – både internt og globalt. Ved å slå fast at økonomisk tvang mot EU og dets medlemsstater er uakseptabelt, fastsetter instrumentet mottiltak som oppfyller dette målet. Blant alternativene nevnes innføring av tollsatser, restriksjoner på handel og tjenesteyting, forhold knyttet til immaterielle rettigheter samt visse forbud mot tilgang til utenlandske direkteinvesteringer eller offentlige anskaffelser.
Georgia må investere i egen funksjonell konkurranseevne, effektiv sikkerhet og inkluderende utvikling for å gjenvinne sin plass i den eksisterende «uordnede ordenen».
I tillegg til de generelle punktene beskriver Anti‑tvangs‑instrumentet også konkrete beslutningsprosedyrer som skal sikre en effektiv respons. Videre tar det opp spørsmålet om erstatning for tap som følge av uriktig opptreden fra et tredjeland.
Alt i alt er Anti‑tvangs‑instrumentet et av de sentrale tilleggstiltakene til Den europeiske kommisjonens strategi for økonomisk sikkerhet fra juni 2023, noe som understreker hvor relevant denne typen sikkerhet har blitt for EU.
Når vi diskuterer Georgias økonomiske sikkerhet …
Det er avgjørende å fremheve hovedproblemet: Den georgiske økonomien er liten, og nettopp dens lille størrelse er trolig et av de viktigste hindrene for rask vekst.
Men det er også et faktum at «liten» i dagens verden ikke betyr isolasjon eller tilbaketrukkenhet.
Videre har sammenkoblingen av globale økonomiske kanaler (som etter prinsippet om «forbundne kar» i fysikken) og den omfattende spredningen av globale sjokk gjort skillet mellom «stor» og «liten» langt mer relativt, i det minste økonomisk.
Derfor er det særdeles viktig at vi, når vi utformer Georgias økonomiske politikk, til enhver tid følger utviklingen rundt oss, vurderer den kritisk og finner ut hva vi kan gjøre med kaldt hode.
Med dette for øye vil vi oppsummere noen synspunkter (allerede kjent og gjentatte ganger uttrykt tidligere). For å sikre stabilitet, selvgående økonomi, konkurranseevne og reell vekst bør vi særlig:
• Tettere integrasjon med utviklede økonomier. Dette vil ha praktisk betydning for å heve kvaliteten på våre handels‑ og finansstrømmer, og for overføring og innføring av avansert teknologi og kunnskap.
• Utvidelse og diversifisering av eksportmarkeder. Det er en selvfølge at avhengighet av ett enkelt marked gjør oss sårbare og innebærer risiko for den nasjonale økonomiske sikkerheten; jo flere kilder til «utgifter» og «inntekter» vi har, desto større handlingsrom og frihet får landet til å utvikle seg. Dette henger også sammen med frihandelsavtaler og handelsforeninger.
Med økende økonomisk nasjonalisme i verden må vi også ha omtanke for:
• Ikke bare investeringenes omfang, men også deres kvalitet. I lys av dagens globale og regionale trusler er det uakseptabelt å se enhver investering som ønskelig for landet. Det er på tide å lære å skille mellom dem og velge de riktige. Derfor bør vi innføre en lovfestet ordning for å gjennomgå investeringer, ofte kalt «screening». Mange avanserte økonomier bruker allerede denne metoden.
• Å sette av nødvendige ressurser i tide og støtte landets intellektuelle kapasitet. Uten å sikre en slik «intellektuell selvforsyning» er vi dømt til å se verdifull kompetanse forsvinne fra Georgia, noe som vil undergrave vår konkurranseevne og vekstkraft i nær fremtid.
Les også: Energi som våpen: Trumps geoøkonomiske pressmiddel
I tillegg til det ovennevnte anser vi følgende som praktiske tiltak:
• Økonomisk sikkerhet bør få en fremtredende og viktig plass i Georgias nasjonale sikkerhetsdoktrine. Denne særskilte oppmerksomheten er diktert av det moderne og mangesidige begrepet «sikkerhet». Nasjonal sikkerhet er utenkelig uten et helhetlig sett av økonomiske tiltak, for i denne verden regnes ikke de svake, fattige og avhengige som likeverdige partnere.
• I det gjenopprettede nasjonale sikkerhetsråd bør dimensjonen økonomisk sikkerhet styrkes. Ett mulig skritt er å opprette et eget råd for økonomisk sikkerhet, eller å forankre denne funksjonen i strukturen til sikkerhetsrådet.
• I en gjennomgang av strukturen bør vi også vurdere å innføre en minister for økonomisk sikkerhet i regjeringen, med tydelig ansvarsområde og funksjoner.
• Enten det skjer gjennom et økonomisk sikkerhetsråd eller en minister for økonomisk sikkerhet, bør en kjerneoppgave være løpende overvåking og analyse av risikoer og trusler mot Georgias økonomiske sikkerhet. Resultatene skal samles i et regelmessig, objektivt dokument om økonomiske trusler (etter modell av praksisen i EU). Blant annet skal dokumentet vurdere kortsiktige, mellomlangsiktige og langsiktige risikoer og foreslå tiltak for å redusere og håndtere dem.
• I tillegg til en doktrinær tilnærming bør vi drøfte behovet for lovgivning som sikrer økonomisk sikkerhet (for eksempel en «georgisk lov om økonomisk sikkerhet»). I utarbeidelsen av en slik lov må vi særlig vektlegge: (a) samordning mellom statlige organer i krisetider; (b) evnen til raskt å bytte fra ett leverings‑ og forsyningssystem til et annet på globalt eller regionalt nivå og å redusere overdreven avhengighet av ett enkelt system; (c) å fremme innovasjon i kritiske sektorer.
Gjennomføringen av disse eller andre nødvendige tiltak er bare mulig dersom det innenrikspolitiske klimaet i Georgia normaliseres. Vi har verken «råd» eller ressurser til å fortsette i en modus av «politisk butikk» og autoritetssvekkelse utenfor institusjonene, der alt dreier seg om å beholde eller vinne makt.
I dag står landet overfor en oppgave det knapt finnes noe alternativ til: å investere i sin egen funksjonelle konkurranseevne, effektive sikkerhet og inkluderende utvikling, for å gjenvinne sin plass i den rådende «uordnede ordenen».
