Teorien om offensiv realisme ble utviklet av John J. Mearsheimer. Eksempelet med Shanghai-organisasjonen for samarbeid (SCO) viser at denne teorien har klare begrensninger.
9. mai 2025, under markeringen av 80-årsjubileet for Sovjetunionens seier over Nazi-Tyskland, undertegnet Xi Jinping og Vladimir Putin en felles erklæring. Her fordømte de to eurasiske supermaktene – nøkkelaktører i både Shanghai-organisasjonen for samarbeid SCO og BRICS – de skadelige virkningene av at «visse atommakter, støttet av sine allierte», streber etter «absolutt strategisk sikkerhet», noe som truer regional og global stabilitet. Dermed satte de spørsmålstegn ved dogmene i offensiv realisme.
Denne teorien for internasjonale relasjoner, utviklet av John J. Mearsheimer [1] og presentert i boken The Tragedy of Great Power Politics (2001) [2], hevder at internasjonalt anarki tvinger stater til å maksimere makten sin for å sikre egen trygghet; det endelige målet er å overleve. Offensiv realisme har i lang tid vært den dominerende tilnærmingen i internasjonal politikk, der målet – størst mulig sikkerhet – lenge har blitt likestilt med middelet: å oppnå overtak i et nullsumspill. Erfaringene med USAs politikk etter den kalde krigen har likevel vist at jakten på maktmaksimering kan slå tilbake, undergrave eget maktgrunnlag og skape ustabilitet – et uttrykk for en ekstrem variant av sikkerhetsdilemmaet. Av-vestliggjøring fremstår som den logiske konsekvensen av denne utviklingen.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
