Russland startet sin væpnede invasjon av det ukrainske fastlandet i april 2014.
12. april 2014 utviklet den russisk-ukrainske krigen, som hadde begynt med Russlands ulovlige okkupasjon av Krim 20. februar 2014, seg til en omfattende væpnet konflikt. Selv blant kommentatorer som i dag støtter Ukraina og fordømmer Russlands storstilte invasjon 24. februar 2022, råder det fortsatt usikkerhet om forhistorien.
Enten på grunn av russisk propaganda, teoretiske forestillinger, ren naivitet eller andre årsaker, trekker mange utenlandske observatører et skarpt skille mellom kampene i Ukraina før og etter denne datoen.
Hvordan Russland igangsatte et østukrainsk «opprør»
Donbass-krigen var ett av flere resultater av et større russisk forsøk på å ta kontroll over de overveiende russiskspråklige områdene i det østlige og sørlige Ukraina. Kreml ønsket i utgangspunktet å oppnå dette med minst mulig åpen militær innsats. Det mest kjente elementet i denne omfattende, for det meste skjulte operasjonen uten direkte kamp var Russlands annektering av Krim fra 20. februar til 18. mars 2014. Planen om å erobre områdene som russiske imperienasjonalister omtaler som Novorossija («Ny-Russland»), innebar en rekke samtidige undergravende, hybride, hemmelige og ‘myke’ tiltak, med mål om å svekke den sosiale samhørigheten, den politiske stabiliteten og statens kapasitet i Øst- og Sør-Ukraina – og utover.
Viktige verktøy i denne hybride krigen våren 2014 var russiske massemedier og ukrainske medier under innflytelse av russiske eller prorussiske aktører. Effekten av Moskvas demoniseringskampanje på den østukrainske opinionen var likevel begrenset. Både russiske og utenlandske medier fremstilte ofte de prorussiske demonstrasjonene i Donbass som uttrykk for utbredte folkestemninger. Ulike meningsmålinger fra perioden tegner et annet bilde. I mars 2014 støttet fortsatt bare en tredel av innbyggerne i Donetsk- og Luhansk-regionene en løsrivelse, mens 56 prosent avviste ideen. Mange av separatistaksjonene i byer i Øst- og Sør-Ukraina ble ikke bare – eller i det hele tatt – iverksatt lokalt, men snarere initiert, styrt og finansiert av Moskva.
Hvordan russiske irregulære banet veien for voldelig eskalering
Les også: Krim-tatarene og tsjetsjenerne som kjemper for Ukraina 🔒
Selv om spenningen var høy tidlig i april 2014, brøt omfattende kamper først ut i andre uke av måneden. Den nye fasen, preget av bruk av skytevåpen og en tydelig russisk tilstedeværelse, markerte starten på Donbas-krigen som en væpnet delkonflikt i Russlands bredere angrep på Ukraina, som hadde begynt med troppetransport til Krim 20. februar. Krigen eskalerte for alvor 12. april, da administrative bygninger i Slovjansk og Kramatorsk i Donetsk oblast ble okkupert av irregulære russiske styrker. Dette førte til de første store kampene i den russisk-ukrainske krigen.
De antivestlige, væpnede gruppene i Slovjansk ble ledet av Igor Girkin («Strelkov»), russisk statsborger, tidligere oberst og FSB-offiser. Hans gruppe på over femti irregulære hadde nettopp ankommet fastlands-Ukraina – via Russland – fra det allerede okkuperte Krim, der de fleste hadde deltatt i annekteringen. Girkins enhet spilte en avgjørende rolle i å forvandle den regionale konflikten i Donbass til en proxy-krig mellom Russland og Ukraina. I et intervju med det russiske ytre høyre-tidsskriftet Zavtra i november 2014 innrømmet Girkin: «Jeg trakk i avtrekkeren til krigen. Hadde ikke vår enhet krysset grensen fra Russland til Ukraina, ville alt ha utviklet seg som i Kharkiv i nordøst og Odessa i sør… Impulsen til krigen som pågår i dag, ble gitt av vår enhet. Vi stokket om på alle kortene som lå på bordet. Alle sammen!»
Hvordan Ukrainas såkalte «separatister» ble veiledet av Moskva
Den 13. april erklærte fungerende president Oleksandr Turtjynov starten på en antiterror-operasjon (ATO). Regjeringens beslutning om å sette i verk tiltak etter antiterrorloven – og ikke militærloven – til tross for tydelige beviser på russisk involvering, tolkes av og til som et tegn på at det dreide seg om en intern konflikt. Valget var imidlertid pragmatisk: Forebygging av separatisme omfattes av Ukrainas antiterrorlovgivning, ikke av forsvarslovene. Kyiv ønsket i april 2014 ikke å innføre unntakstilstand før presidentvalget i mai, som da måtte vært avlyst.
Grundige akademiske undersøkelser av forhistorien og forløpet av Donbass-krigen har avdekket tallrike bånd mellom tilsynelatende uavhengige irregulære aktører i Øst-Ukraina og russiske statsorganer i Moskva, Rostov-na-Donu, Simferopol og andre steder. Den russiske historikeren Nikolaj Mitrochin var en av de første som påpekte – i artikkelen «Transnasjonal provokasjon» – den avgjørende rollen ikke bare til russiske irregulære, men også til den russiske staten ved krigens utbrudd. Senere bekreftet forskere som Sanshiro Hosaka («Russian Political Technology in the Donbas War») og Jakob Hauter (Russia’s Overlooked Invasion) Mitrochins funn.
Aller før detaljerte studier forelå, framsto statlig russisk innblanding som den mest plausible forklaringen. Det virket lite tilfeldig at krig ble forberedt og brøt ut samtidig som regulære russiske tropper tok Krim og Russland trappet opp en flersidig hybrid offensiv mot fastlands-Ukraina. Et særtrekk ved det tilsynelatende «opprøret» i Donbass var dessuten fraværet av kjente lokale ledere eller betydelige organisasjoner fra regionen.
Hvordan russiske regulære styrker grep inn i Donbass-krigen
Les også: Separatister ved den finske grensen kjemper for uavhengighet fra Russland 🔒
Russland avviser fortsatt hardnakket at regulære tropper deltok i bakkekampene i Donbass. Dette stemmer stort sett fram til slutten av august 2014. Men – i tillegg til den avgjørende innsatsen til regulære styrker under annekteringen av Krim – finnes flere eksempler på regulær russisk tilstedeværelse i fastlands-Ukraina.
Det mest beryktede tilfellet var mannskapet på et Buk TELAR selvkjørende luftvernmissilsystem fra det russiske luftforsvaret som i juli 2014 kortvarig krysset grensen, og ved et uhell skjøt ned Malaysian Airlines-flyet MH-17 med 298 sivile om bord. Samtidig som mindre russiske avdelinger som Buk-enheten støttet irregulære på bakken, begynte den russiske hæren å beskyte ukrainske styrker fra russisk territorium. I juli 2014 ble flere rakett- og artilleriangrep dokumentert på foto og video. Det første fant sted 11. juli nær landsbyen Zelenopillja i Luhansk oblast og kostet 30 ukrainske soldater og grensevakter livet. I en rapport fra desember 2016 beskrev OSINT-gruppen Bellingcat russisk beskytning av Ukraina i minst 149 tilfeller.
I august rykket Russland inn for alvor. Den 14. august 2014 krysset en kolonne på minst to dusin pansrede personellkjøretøyer og andre militære kjøretøy grensen. Dette var den første store bekreftede inntrengningen av regulære styrker i fastlands-Ukraina. Innen slutten av august var opptil åtte såkalte bataljontaktiske grupper (BTG-er) – over 6 000 soldater – utplassert på ukrainsk territorium.
Konklusjon: Rette narrativet
Likevel følger mange politikere, journalister, diplomater og til og med enkelte forskere fortsatt Kremls propagandanarrativ om Donbass-krigen. Medier, politiske-, akademiske- og sivile kommentatorer må sikre at opprinnelsen og karakteren til konflikten fremstilles korrekt. Aktører som er opptatt av Ukrainas framtid, bør eksplisitt og jevnlig understreke, både offentlig og i kulissene, at den væpnede konflikten i Donbass 2014–2022 var en stedfortredende mellomstatlig krig mellom Russland og Ukraina, ikke en intern ukrainsk borgerkrig.
