Moskvas ekspansjons- og maktambisjoner kan bare dempes varig gjennom en noenlunde rettferdig russisk-ukrainsk fred.
Peker tegnene i Øst-Europa i retning av fred? Ved første øyekast kan mange av de siste utviklingene tolkes slik. På den ene siden er Ukraina under enormt press – både på fronten og i verdensopinionen. Russiske styrker avanserer langsomt, men stødig i Donets-området, og angrepene mot ukrainsk energiinfrastruktur biter stadig hardere.
I USA ønsker president Donald Trump å avslutte krigen så fort som mulig. I Vest-, Sentral- og Øst-Europa har det vokst frem en blokk av populistiske partier som mener at folkeretten, europeisk samhold og demokratiske verdier – og dermed Ukrainas skjebne – er av mindre betydning. Ikke bare ytre venstre og høyre, men også enkelte sentrumspolitikere, blant dem tidligere forbundskansler Olaf Scholz, som går til valg som «fredsmeklere» og hevder at deres sindighet vil hindre en opptrapping av krigen.
På den annen side er Putins styre under hardt økonomisk press. Inflasjonen stiger, rubelen faller, og tapene i Ukraina – både i mannskap og materiell – er enorme og lar seg bare delvis erstatte. I Midtøsten, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia taper Russland innflytelse, og med det svekkes Putins rykte som geopolitisk strateg. Både i Ukraina og Russland viser ferske målinger nå flertall for en rask våpenhvile i Donets-området.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Gir dette endelig Europa en sjanse til å få en varig slutt på krigen? Neppe – for de fleste velmente forslag i denne retningen ender i blindgater. Mange våpenhvileplaner overser partenes grunnleggende ønsker: De strider både mot Russlands stormaktsambisjoner og mot Ukrainas mest grunnleggende sikkerhetsbehov. Leddsetningen «Ingenting om Ukraina uten Ukraina» er ikke bare en fin parole, men en livsforsikring for Kyiv. Moskva vil ikke bare snevre inn den ukrainske stat, men fjerne den som selvstendig kulturfellesskap og suveren nasjon.
Mange fredsplaner, bevisst eller ubevisst, legger derfor opp til at russisk aggresjon belønnes og ukrainsk kjernefysisk avholdenhet straffes. Som med dagens uhemmede rovdrift på naturen vil en internasjonal aksept av russisk seier være en tikkende bombe under verdens sikkerhetssystem. En midlertidig, delvis våpenhvile kan kanskje oppnås, men om territorielle gevinster for Russland eller tap av suverenitet for Ukraina blir lovfestet, vil det bare lokke frem nye forsøk fra Russland eller andre revansjistiske stater.
En traktatfestet innskrenking av Ukrainas territorium eller politikk vil også sende faresignaler til stater som står svakere enn sine naboer. Mange regjeringer – demokratiske eller ikke – vil revurdere sine sikkerhetsstrategier. Regionale våpenkappløp vil sannsynligvis blusse opp, nye atomprogrammer kan vokse frem, og både ikkespredningsavtalen og forbudene mot kjemiske og biologiske våpen kan ryke.
Tilhengerne av en delvis ukrainsk kapitulasjon fremstiller seg gjerne som fredsvenner. Men de må også erkjenne konsekvensene: En russisk seier – foreløpig den eneste vei til en rask pause i kampene – vil være blodig urett mot Ukraina og samtidig undergrave det internasjonale statssystemet.
Menneskeheten vil da tre inn i en «ny, gammel verden»: Grenser flyttes igjen av den sterkestes rett, svakere stater undertrykkes militært, og ekspansive regimer kan begå folkemord uten straff. Bare de som er villige til å betale denne prisen, kan kreve stans i våpenhjelpen til Ukraina, opphevelse av sanksjonene mot Russland og overføring av ukrainsk krigsbytte til Moskva – okkuperte områder, bortførte barn, beslaglagte eiendommer og så videre.
Mange som sier de ønsker fred, ser ikke at de retorisk støtter russisk imperialisme. De ignorerer at de belønner en erobringskrig og dermed gjør nye konflikter mer sannsynlige. Å la angriperen få utbytte av sin vold oppfattes som «de-eskalerende», men er i realiteten en falsk pasifisme som gjør fremtidig maktbruk mer sannsynlig.
I tillegg til uvitenheten om de globale følgene av en russisk seier, preges mange forhandlingstilhengere av politisk naivitet om Kremls mål. Dagens ledere i Moskva er kanskje ikke fullt ut fascistiske, men de vil langt mer enn bare å redusere Ukrainas suverenitet og territorium. Målet er å utslette den uavhengige ukrainske staten så langt det lar seg gjøre.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
Ukraina er dessuten et testområde, et geostrategisk verktøy, en oppmarsjsone og et ressurslager for Russland i jakten på bredere mål innenfor og utenfor Øst-Europa. Siden 2022 har Moskvas fiendtlighet mot Vesten bare økt. Undertrykkelsen av Ukraina er mindre et endemål enn første skritt i en grunnleggende omskriving av europeisk og global politikk. Det betyr ikke nødvendigvis at konvensjonell krig straks sprer seg utenfor Ukrainas grenser, men Kremls gjentatte trusler – både med vanlige våpen og masseødeleggelsesmidler – er del av en verktøykasse for å undergrave demokratiske samfunn og institusjoner.
I visse faser tjener også diplomati som et undergravende virkemiddel for Moskva, snarere enn som reell konfliktløsning. Som statsviteren Charlotta Rodhe nylig påpekte, er det «russiske forhandlingsteatret» mer skuespill og manipulering enn praktisk problemløsning. Minstemålet kan være å hale ut tiden, maksimum å presse frem innrømmelser som ellers måtte tvinges frem militært. Utenlandske forhandlingstilhengere opptrer nå som nyttige idioter for Kreml: De gjør det lettere for Russland å føre hybridkrig, og bidrar – uten å være klar over det – til å undergrave Ukraina og svekke utsiktene til en varig fred.
Russlands angrep på Ukraina er ikke bare en erobrings- og utryddelseskrig; det er også en kile som splitter Vesten. Debatten om bistand til Ukraina og veien til fred deler partier, parlamenter, regjeringer og allianser. Den ukrainske flyktningestrømmen gir medvind til antidemokratiske populistpartier som Alternativ für Deutschland og Bündnis Sarah Wagenknecht i Tyskland. Og et Russland som får Ukraina i sitt grep – militært, diplomatisk eller gjennom en kombinasjon – vil bruke landet som springbrett og ressurs for nye fremstøt lenger vest, enten med våpen eller mer sammensatte metoder.
Europeiske stater, men også andre land, bør derfor se klare nasjonale interesser i en rettferdig fred som stanser den russisk-ukrainske krigen. Det krever likevel nye, vellykkede ukrainske offensiver støttet av moderne våpen. Uten dette vil ethvert forsøk på «balanse» eller kompromiss med Moskva bare gi næring til Russlands eventyrlystne utenrikspolitikk, ikke bremse den.
Russlands hær har lært – og blitt farligere siden krigens begynnelse 🔒
