23. april 2025 tok det hasjemittiske kongedømmet Jordan et avgjørende skritt i sin innenrikspolitikk: Regjeringen kunngjorde et formelt forbud mot Det muslimske brorskapet og anklaget bevegelsen for å ha planlagt angrep på sikkerhetsstyrker.
Denne beslutningen markerer slutten på et flere tiår langt historisk samarbeid mellom monarkiet og den islamistiske bevegelsen. Innenriksdepartementet beordret umiddelbar stenging av organisasjonens lokaler, beslag av dens midler og arrestasjon av flere medlemmer. Anklagen om sammensvergelse mot staten gir saken en særlig tyngde og reiser mange spørsmål om kongedømmets stabilitet, interne sårbarheter og utenlandske krefter som fyrer opp under spenningene.
Politisk fare
Ifølge jordanske myndigheter skal Brorskapet i flere måneder ha arrangert hemmelige møter for å koordinere voldelige aksjoner mot militære og politistyrker. Planene ble angivelig avdekket etter arrestasjoner og beslag av kommunikasjonsutstyr. Innenriksdepartementet omtaler et «strukturert opplegg, støttet av eksterne aktører, med mål om å destabilisere den offentlige orden og svekke staten».
Selv om bevisene ennå ikke er lagt frem i sin helhet, tyder den raske kunngjøringen, den hardhendte gjennomføringen og retorikken som brukes på at trusselen oppfattes som alvorlig og nært forestående. Det er ikke lenger snakk om en opposisjon som tolereres ved valgurnene, men om en fiende som betegnes som undergravende.
Les også: Det muslimske brorskapets infiltrasjon av Frankrike 🔒
Denne tilstramningen kan ikke forstås uten å se på den regionale konteksten. Amman frykter økt iransk innflytelse, ikke bare gjennom sjiamuslimske militser ved grensene (i Syria og Irak), men også via ideologiske og taktiske allianser med enkelte sunnimuslimske islamistiske strømninger, deriblant faksjoner som er nær Det muslimske brorskapet.
Støtten til Hamas
Iransk støtte til Hamas, som historisk deler ideologiske bånd med Brorskapet, vekker særlig mistro i Amman, ikke minst fordi Jordan huser en stor palestinsk befolkning som har vært høyst oppbrakt siden 7. oktober. Det hasjemittiske monarkiet, som med rette oppfattes av Teheran som en stabil alliert av Washington og Riyadh, befinner seg derfor i en stadig mer defensiv posisjon. I denne sammenhengen fremstår forbudet mot Det muslimske brorskapet som et tydelig politisk signal: en avvisning av forsøk på intern påvirkning fra fiendtlige regionale aktører, og en markering av statens autoritet overfor undergravende virksomhet.
Ikke alltid antagonistiske forhold
Det må likevel minnes om at forholdet mellom monarkiet og Brorskapet ikke alltid har vært antagonistisk. Siden etableringen i 1945 har Brorskapet ofte vært ansett som en stabiliserende partner, særlig i møte med arabisk nasjonalisme og marxistiske strømninger. Alliansen ble smidd i et sentralt politisk oppgjør i andre halvdel av 1900-tallet: rivaliseringen mellom det hasjemittiske monarkiet og nasserismen.
På 1950- og 1960-tallet oppfattet kong Hussein Gamal Abdel Nasser – lederen for en sekulær og antimonarkistisk arabisk nasjonalisme – som en eksistensiell trussel. Nasserismen forkynte arabisk enhet, avskaffelse av arvelige regimer og kamp mot vestlig imperialisme – alt i strid med Jordans syn på den regionale orden. I disse årene var Jordans kong Hussein mål for en intens propagandakampanje fra den egyptiske radiostasjonen Sawt al-ʿArab (Arabernes røst), ledet av president Nasser. Stasjonen, som sendte fra Kairo, var et hovedverktøy for nasseristisk panarabisme med formål å fremme arabisk enhet gjennom en sosialistisk og antiimperialistisk ideologi.
Arabernes røst kringkastet hissige angrep på kong Hussein og kalte ham en «vasall for vestlig imperialisme» fordi han hadde nære bånd til Storbritannia og USA. Kanalen oppfordret til å avskaffe det hasjemittiske monarkiet og opprette en samlet arabisk republikk. Disse angrepene hadde som mål å undergrave kongens legitimitet og oppildne revolusjonære bevegelser i Jordan.
Kampen om radiobølgene
Denne propagandakrigen var del av den bredere «arabiske kalde krigen» – en periode preget av intens rivalisering mellom konservative monarkier og revolusjonære arabiske republikker. Jordan, som et pro-vestlig monarki, ble av Nasser sett på som et hinder for arabisk enhet og frigjøringen av Palestina.
I dette klimaet fremstod Det muslimske brorskapet, som ble forfulgt av Nasser, som en naturlig alliert for det jordanske monarkiet. I møte med den voksende, aggressivt sekulære panarabismen tilbød Brorskapet, en sunnimuslimsk bevegelse dypt forankret i samfunnet, et alternativt ideologisk rammeverk. I motsetning til andre radikale islamistiske bevegelser stilte de ikke spørsmål ved selve monarkiets eksistens, så lenge de fikk virke fritt innenfor utdanning, sosiale tjenester og religion.
Les også: Jihad: Hva sier egentlig tekstene? 🔒
Til gjengjeld lot kong Hussein dem operere innenfor et strukturert handlingsrom som omfattet drift av skoler, veldedige organisasjoner og moskeer, og de fikk beholde en lovlig organisasjonsform på et tidspunkt da de var hardt undertrykt i Egypt. Denne stilltiende avtalen ble videreført i 1992, da Islamsk handlingsfront (IHF), deres politiske gren, ble indirekte anerkjent. Kong Hussein brukte alliansen til å dempe pro-nasseristisk uro i fagforeninger, studentmiljøer og enkelte militære kretser. Samtidig som han slo hardt ned på baathister og panarabiske grupper, viste han strategisk toleranse overfor Brorskapet og brukte dem som et verktøy for indre stabilitet i møte med ytre trusler.
Den palestinske dimensjonen
Palestinaspørsmålet er uløselig knyttet til denne historien. Etter krigene i 1948 og 1967 ble Jordans demografi forandret gjennom en massiv tilstrømning av palestinske flyktninger. Siden har flertallet av innbyggerne vært av palestinsk opprinnelse. Mange medlemmer og støttespillere av Det muslimske brorskap kommer nettopp fra denne befolkningen, og deres sak har ofte vært knyttet til forsvaret av Palestina, særlig gjennom politisk støtte til Hamas, den palestinske og væpnede grenen av Brorskapet. Denne doble forankringen – islamistisk og palestinsk – har gjort Brorskapets nærvær i Jordan både uomgjengelig og problematisk, spesielt i perioder med regionale spenninger.
Risikoen for undergrunnsvirksomhet
Forbudet mot Det muslimske brorskap reiser et større spørsmål. Ved å fjerne en historisk aktør fra den politiske scenen risikerer kongedømmet å drive opposisjonen under jorden, svekke institusjonell representasjon og redusere monarkiets evne til å opprettholde nasjonalt samhold uten å integrere islamistiske krefter i det lovlige rommet.
Samtidig følger det en overlevelseslogikk: I et truende regionalt miljø oppfattes enhver intern sprekk som en mulig inngang for fremmede makter. Ved å sette sikkerheten først nærmer Jordan seg politikken til Egypt, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, som alle har forbudt eller marginalisert Det muslimske brorskap i stabilitetens navn.
Jihadistlederens dilemma: Kan al-Jolani balansere ekstreme visjoner og pragmatiske behov? 🔒
