Dette er det sentrale spørsmålet i boken L’Asie-Pacifique nouveau centre du monde (Asia-Stillehavet: Det nye verdenssenteret) av Sophie Boisseau du Rocher og Christian Lechervy. Med faglig tyngde gir de en grundig vurdering av situasjonen i denne delen av verden – en region vi ofte overser fordi blikket vårt er festet på Vestens egne kriser.
De to forfatterne av dette nylig utgitte og svært interessante verket mener at vi i så stor grad er opptatt av de problemene og spenningene som oppstår i Vesten, at vi ikke fullt ut innser de like dype – om ikke dypere – endringene som forstyrrer den internasjonale orden.
Maktforholdene er altså i ferd med å endre seg gradvis til fordel for Asia-Stillehavsregionen, som består av 17 sinifiserte stater i Nordøst-Asia (Japan, Nord-Korea, Sør-Korea, Mongolia, Kina, Taiwan) eller Sørøst-Asia (Filippinene, Indonesia, Singapore, Malaysia, Brunei, Øst-Timor, Thailand, Burma, Laos, Kambodsja, Vietnam). Dette utfordrer våre universalistiske pretensjoner og kan i verste fall føre til at vi ender opp som en perifer provins.
Et talende faktum
Ett enkelt tall er nok til umiddelbart å illustrere denne utviklingen: Mens G7-landenes andel av verdens BNP var 45 % i 1995, står Asia-Stillehavsregionen i dag for 60 % av det samme globale BNP.
Derfor tilbyr Sophie Boisseau du Rocher og Christian Lechervy, som spesialister på Asia-Stillehavsområdet, et ganske omfattende fremtidsrettet arbeid. Slik får vi et talende overblikk over hva denne nå sentrale regionen representerer.
Slik kan vi også vurdere konsekvensene for oss og ta hensyn til dem i vår fremtidsbygging, som så vidt mulig bør utformes i samarbeid med dem heller enn i motsetning.
Langt fra å gå tilbake til Kinas fremvekst – motivert av ønsket om å avvestliggjøre verden – er denne nye makten riktignok begunstiget av infrastrukturene og gjensidige avhengigheter som landet har skapt med sine naboer, men hvert enkelt av disse landene har sine særegenheter og er ikke avhengig av den kinesiske giganten.
Det som snarere forener dem, er «en form for likegyldighet næret av løftet om en lokal, regional fremtid, som utvilsomt vil bli bedre, siden den først og fremst vil være ‘deres egen’, både mer integrert og frigjort fra en dominerende vestlig epistemologi og tilbakevendende stereotypier».
Les også: Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
Med andre ord skjer denne gradvise distansen fra Vesten fordi Vesten har skuffet gjennom sine motsetninger, og disse statene er nå mindre mottakelige for dens innflytelse, dens moralske holdninger, dens bekymringer og noen ganger dens trusler. De ønsker å skape en selvstendig modell, som ikke er «en erstatning for Vesten».
Disse erkjennelsene finner sted i en aktuell kontekst der vi – på vår side – delvis betviler eller stiller spørsmål ved frihandelens fortreffelighet, som likevel har vært en av grunnpilarene i våre tidligere suksesser, og som nå sikrer den samme suksessen i disse landene. Vi ser også fremveksten av proteksjonistiske tendenser som vanligvis er kilder til nedgang.
Forfatterne minner om at disse landene faktisk er globaliseringens mest overbeviste forsvarere. De utgjør fortsatt den mest dynamiske økonomiske sonen i verden, mens vår egen vekst er relativt lavere.
En pågående omveltning
I en rekke sektorer (flytransport, luksusvarer, høyteknologi osv.) er situasjonen i ferd med å snu. Stadiet med « innhenting » – særlig for Kinas del – er passert, og avhengigheten av Vesten avtar stadig. Et virkelig teknologisk og normativt økosystem, støttet av betydelige investeringer i F&U, kunstig intelligens og innovasjon, tar gradvis form på regionalt nivå. Dette styrker deres autonomi og motvirker restriktive tiltak og sanksjoner fra Vesten.
Gjennom sine analyser og de mange statistikkene de støtter seg på, viser Sophie Boisseau du Rocher og Christian Lechervy hvordan « multinasjonale selskaper vil komme til Øst-Asia for å lære, mer enn for å undervise eller overføre kunnskap ».
Videre skriver de: « Utover vår økonomiske posisjon forstyrrer denne maktøkningen våre overbevisninger, ettersom den finner sted i et annet system enn det som har lagt grunnlaget for framgangen i vestlige land: kombinasjonen av liberalt demokrati og markedsøkonomi ».
Disse landene gjenvinner således fremtiden sin og grunnlegger en genuin asiatisk utviklingsmodell, organisert rundt gigantiske havneinfrastrukturer og stadig flere og stadig større hyper-tilkoblede megabyer.
« Selvsagt er sterk kritikk av arbeidsrytmer og arbeidsforhold, av økologiske ødeleggelser eller politiske overgrep fullt berettiget, men mange på stedet anerkjenner i praksis en bedring i levestandard og løftet om en bedre fremtid. I speilbildet av dette fremstår vår industri som svekket, vår infrastruktur som utdatert, våre sosioøkonomiske modeller som ustabile, og våre visjoner som stadig blir revurdert eller oppslukt ».
En annen modell
For det er en annen utviklingsmodell som nå blir satt ut i livet i regionen. Den bygger på historiske, kulturelle og utdanningsmessige forhold, samt et annet forhold til staten – under ledelse av sterke myndigheter.
Etter pioneren Japan, og i kjølvannet av de ulike krisene som regionen har opplevd (endaka i 1985, finanskrisen i 1997 og krisen i 2008, for eksempel), har vi vært vitne til en reorientering. Dette er også et resultat av skuffelsen som Vesten skapte i kjølvannet av disse hendelsene.
Integreringsmåten som er valgt, er svært annerledes enn for eksempel den europeiske, med dens tunge prosedyrer. Den er snarere organisert rundt en «bambusnettverks»-arkitektur, det vil si basert på en forretningskultur og et uformelt system av lojalitetsbånd og nærhet, fundert på frihandel i regionen uten at man avviser globaliseringen, og med vekt på pragmatisme.
Les også: India i fokus: Strategisk navigasjon gjennom skiftende geopolitiske farvann 🔒
Men rivaliseringen mellom USA og Kina må ikke glemmes. Sistnevntes ønske om å stå fram som Asias leder virker åpenbart, på et tidspunkt der amerikanernes rival framstår svekket, både på grunn av økonomiske underskudd og gjennom Asias fremmarsj (derav D. Trumps spektakulære utfall og den reelle handelskrigen han innledet, på samme måte som B. Obama allerede i 2011 hadde initiert undertegningen av TPP – TransPacific Partnership – som siden er forsvunnet).
Enten det handler om tålmodige og målrettede forsøk på å avdollarisere økonomien og bygge et stort, indre Asia-Stillehavsmarked, eller om den markant økende konkurransen innen høyere utdanning, for ikke å glemme finansielle tilnærminger og fremveksten av asiatiske markeder, utvikler alt seg i raskt tempo.
Når det gjelder EU, er situasjonen komplisert på grunn av de samtidige mønstrene av konkurranse, konflikter og samarbeid. Dessuten risikerer EU å bli marginalisert av omstruktureringene som foregår. Skjønt det er langt fra å være helt passivt …
« I mange år, ifølge en diplomat stasjonert ved ASEANs hovedkvarter i Jakarta, var EU – som for øvrig er den største bidragsyteren til å støtte sekretariatet i Jakarta – ‘nedlatende og holdt fast ved idéen om at vi bare var en klubb med folk som likte å snakke (noen «golfspillere»). Det er bare det at vi ikke fungerer på samme måte.’ »
ASEAN går frem på en fleksibel måte, i motsetning til EU, uten noen formelle normer eller prioriteringer. Hvert medlemsland utvikler seg uavhengig. Likevel har de til slutt oppnådd suksess.
Tanken er snarere å basere seg på samråd og kompromiss, uten å viske ut forskjellene. Målet er å dele felles praksiser, fokusert på resultater fremfor anvendelse av begreper og juridiske regler. En logikk som ofte er fremmed for vestlige land, og som dessuten i lang tid har irritert asiater gjennom deres opplevelse av vestlig moralsk overlegenhet – noe som oppleves som upassende og nedverdigende.
Et geopolitisk prosjekt
Det finnes faktisk et geopolitisk prosjekt i tankesettet til Xi Jinpings Kina, som også er militært engasjert på flere fronter, først og fremst Taiwan.
Den kinesiske makten er nemlig i gang med en virkelig revolusjon av sin hær og sitt militære utstyr og sine ressurser, noe som nå bringer landet opp på et nivå som nærmer seg USAs. Dette tegner nye grenser for geopolitikken i Asia, og ikke minst ender maktbalansen.
Snarere enn et nytt alliansenettverk, med tanke på at den sikkerhetsordenen som ble definert av de vestlige maktene etter andre verdenskrig er omstridt og at skepsisen mot amerikanske forpliktelser er meget stor etter nylige nedturer (Irak, Afghanistan, Ukraina, blant annet), blir det dannet fleksible, utfyllende nettverk, organisert rundt opportunistiske fellestrekk. Man foretrekker å unngå bruk av makt – som ifølge Sun Tzus urgamle prinsipper er siste utvei – og man velger snarere en kultur preget av pragmatisme eller list.
Med andre ord er dette en tankegang basert på samarbeid heller enn allianser som legger bånd på og låser partene i sort-hvitt-skjemaer som asiater avviser.
Dette betyr ikke at Kina ikke fører en tvetydig strategi. Tvert imot mestrer de til fulle å bruke militær trussel og diplomatiske argumenter samtidig, slik at de sikrer seg alle handlingsrom for å bevare egne interesser og sin nasjonale suverenitet. Til syvende og sist fører dette til at hvert land i Asia-Stillehavsregionen nå investerer massivt i opprustning og oppbygging av militære styrker.
I denne sammenhengen står Europa igjen overfor sin egen ambivalens og har store problemer med å definere sin plass. Men det er ikke sikkert at Trumps holdning overfor Kina, allerede under hans første mandat, var det riktige valget.
« Denne demoniseringen av Kina tvinger USAs asiatiske partnere til et valg som ikke bare er ubehagelig, men som også virker mangelfullt. Det reflekterer et sort-hvitt syn, polarisert og forenklet, som kommer til uttrykk på alle områder og får konsekvenser både på kort og lengre sikt. Det er sannsynligvis også et feilgrep. De tollsatsene Trump-administrasjonen innførte på kinesiske importvarer verdt 370 milliarder dollar, motiverte selskaper som først og fremst var rettet mot det amerikanske markedet, til å flytte produksjonen til andre regioner, hovedsakelig Sørøst-Asia, noe som faktisk styrket den regionale integrasjonsprosessen. Men ikke bare det: Amerikanske selskaper som ikke lenger føler seg velkomne i Kina, flytter også til Asia, og styrker dermed de regionale verdikjedene. »
Ulike politiske veivalg
Ifølge forfatterne har Kina utnyttet den økende skepsisen mot de liberale, demokratiske prinsippene og rettsstatsprinsippene – der misbruk og svekket effektivitet ofte blir påpekt – for å fremme andre modeller.
Selv om samfunnene i Asia-Stillehavsregionen avviser autoritære avsporinger, sluttes det ikke nødvendigvis opp om demokratiske prosedyrer som ofte trekkes i tvil og som har skuffet stort. I tillegg er den politiske kulturen annerledes, og flere av disse landene har valgt illiberale og helhetlige retninger, støttet av byråkratiet og et hierarkisk system.
Les også: NATO i Asia-Stillehavet: Økende spenninger
Selv i Japan stiller enkelte spørsmål ved innføringen av det demokratiske skjemaet og nasjonalstaten av eliter som ble tatt inn i varmen av kolonimaktene etter andre verdenskrig. Har dette skåret landet bort fra dets politiske og kulturelle arv?
I denne sammenhengen forsøker Kina å overbevise om at trusselen er demokratiet. Og hendelser som stormingen av Kongressen i USA, for å nevne ett eksempel, bidrar bare til å styrke landets strategi for påvirkning og propaganda, ettersom tegnene på dekadanse er mange.
Det er ikke lett for Europa å finne sin plass i dette bildet, selv om det har noen fordeler. Asia-Stillehavsregionen har faktisk interesse av å utnytte multipolaritet og trenger partnere som motvekt til Kina. Dessuten oppleves Europa i dag som mindre splittende enn USA.
Hva skal man si etter Donald Trumps og administrasjonens siste katastrofale tollbeslutninger? …
Fra silisium til himmelen: Vil KI sikre USA militærdominans i Øst-Asia?
