Norges grønne skifte har gjort landet mer sårbart enn mange innser. Når kritisk infrastruktur avhenger av utenlandsk teknologi, er det ikke lenger bare et miljøspørsmål – men også et sikkerhetsproblem.
Norsk infrastruktur blir stadig mer avhengig av utenlandsk teknologi. I jakten på grønnere løsninger har kritiske systemer, særlig innen kollektivtransport, blitt overlatt til utenlandske aktører. Elektriske busser fra kinesiske leverandører dominerer nå norske byer, og med dem følger nye sårbarheter. Denne utviklingen reiser alvorlige spørsmål om både sikkerhetspolitisk og økonomisk kontroll. Hva skjer når elbusser og annen vital infrastruktur kan fjernstyres eller saboteres fra utlandet? Norge har i et hodeløst elektrifiseringsfokus byttet industriell selvstendighet mot en falsk følelse av et grønt skifte. Jeg har tidligere skrevet i Finansavisen om hvordan Norge mister grepet | Finansavisen på grunn av kortsiktig skattepolitikk.
Kinesernes dominans over kollektivtransporten
Kinesiske selskaper dominerer nå fullstendig bussmarkedet i Norge. Selskapet BYD, med tette bånd til Kinas kommunistparti, har sikret seg en ledende posisjon i kollektivtransporten. Som verdens største produsent av elektriske busser og elbiler, leverer BYD kjøretøy fylt med avansert elektronikk som styres direkte fra Kina, uten mulighet for norsk kontroll. Dette betyr at deler av Norges kritiske infrastruktur potensielt kan fjernstyres av en fremmed makt.
For mange kan dette virke uproblematisk – «dette er jo bare busser» – men transport er en kritisk del av samfunnets infrastruktur. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten har advart mot slike avhengigheter, da de kan gi muligheter for overvåkning, sabotasje og politisk press. Kina er allerede vurdert som den største etterretningstrusselen mot Norge, og når de nå sikrer seg dominans over kollektivtransporten, øker vår sårbarhet betraktelig.
I løpet av det siste året er det bestilt 876 nye busser til norske byer – 790 av disse er fra Kina (Snart kommer det 790 nye kinesiske busser til Norge | Tu.no). I 2024 og 2025 vil ytterligere 110 kinesiske busser fra BYD ankomme Norge. Dette er en utvikling som går i feil retning og svekker vår kontroll over essensielle samfunnsfunksjoner.
Kritisk infrastruktur på utenlandske hender
Dette er ikke første gang norsk kritisk infrastruktur har vært i ferd med å havne i utenlandske hender uten en grundig sikkerhetsvurdering. Et annet eksempel er saken med Bergen Engines, et selskap som leverer motorer til det norske forsvaret. I 2022 var selskapet nær ved å bli solgt til et russisk eid konsern, men etter omfattende politisk press ble salget stanset i siste øyeblikk.
Denne saken viste hvor lett kritisk norsk infrastruktur kan bli solgt ut, ofte uten at sikkerhetsaspektene blir grundig vurdert. Det samme ser vi nå skje innen kollektivtransporten, hvor utenlandske aktører får en stadig større andel av markedet, uten at dette nødvendigvis blir sett i en større strategisk sammenheng.
Det er så langt bare Fremskrittspartiet som har tatt opp denne saken politisk. Dette burde vekke oppsikt blant flere partier, da det ikke bare handler om transport, men om Norges evne til å beskytte sine egne samfunnsfunksjoner fra uønsket utenlandsk innflytelse.
En hodeløs elektrifisering – grønnvasking forkledd som bærekraft
Denne utviklingen er et tydelig eksempel på en hodeløs elektrifisering, der Norge har kastet seg inn i «det grønne skiftet» uten en helhetlig vurdering av konsekvensene. I praksis har vi overlatt vår kollektivtransport til utenlandske aktører som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, samtidig som vi roser oss selv for klimavennlige løsninger. Dette er i realiteten grønnvasking – en illusjon av bærekraft som skjuler nye, alvorlige problemer.
Les også: Verdensrekord i strømprisøkning
Elektrifiseringen av kollektivtransporten er i utgangspunktet et positivt tiltak, men når den gjennomføres uten tanke på sikkerhet, økonomisk selvstendighet eller strategiske forsyningslinjer, skaper den nye utfordringer. Vi har byttet ut én avhengighet (fossile drivstoff) med en annen (utenlandsk teknologikontroll), uten å ha en plan for hvordan vi skal håndtere konsekvensene.
Veien videre: Tiltak for en sikrere fremtid
For å sikre norsk infrastruktur og redusere avhengigheten av utenlandske leverandører, må det settes inn flere konkrete tiltak:
- Strengere sikkerhetskrav i offentlige anskaffelser: Når staten eller kommuner kjøper inn teknologi til kritisk infrastruktur, må nasjonal sikkerhet være en av de viktigste vurderingskriteriene.
- Diversifisering av leverandører: Norge bør unngå å legge for stor vekt på én enkelt leverandør, spesielt dersom denne leverandøren kommer fra en stat vi ikke har et nært sikkerhetspolitisk samarbeid med.
- Økt nasjonal produksjon og kompetansebygging: I stedet for å være avhengig av utenlandske leverandører, bør Norge satse på å utvikle egen teknologi og egne løsninger som kan dekke kritiske samfunnsbehov.
- Politisk bevissthet og beredskap: Sikkerhetspolitisk forståelse må styrkes i beslutningsprosessene rundt offentlig infrastruktur, slik at vi unngår situasjoner der nasjonale interesser blir satt på spill.
Teknologi kan gjøre oss mer effektive og miljøvennlige, men den må ikke bli vår akilleshæl. Dersom vi ikke tar grep nå, risikerer vi at stadig større deler av norsk infrastruktur blir kontrollert av aktører som ikke nødvendigvis har norske interesser i fokus. Et tryggere grønt skifte krever at vi setter sikkerhet og nasjonal kontroll like høyt som klimamål.
