En ny transatlantisk konsensus om reform av innvandrings-, asyl- og ytringsfrihetspolitikken kan bli nøkkelen til å forene Europa og USA i møte med moderne utfordringer. Slik kan grunnlaget for en ny og revitalisert transatlantisk allianse legges.
Det er på tide å tenke utenfor boksen når det gjelder Europas forhold til USA. Gitt de siste tiders hendelser, er det opplagt at gårsdagens og dagens transatlantiske geopolitiske status quo ikke lenger er bærekraftig. Det må derfor tenkes kreativt for å berge et forhold som har vært bærebjelken i det relativt stabile internasjonale systemet som ble unnfanget etter andre verdenskrig – før diametrale motsetninger mellom USA og Europa fører til at det kollapser under sin egen vekt.
Høyresiden i USA ser med stor bekymring på utviklingen i Europa med tanke på masseinnvandringen og de stadig trangere kårene for ytringsfriheten i toleransens og multikulturalismens navn. Det finnes en frykt blant mange amerikanere at det gamle kontinentet er på vei til å bli noe helt ugjenkjennelig – og dermed ikke kan være en ordentlig geopolitisk partner for USA i tiårene fremover. Dette har fremstående personligheter i MAGA-bevegelsen ymtet om ved flere anledninger.
Til tross for venstreradikalernes insisteringer om det motsatte, er ikke dette lenger et kontroversielt standpunkt blant folk flest i Europa. Tallene taler for seg selv: Ikke bare fosser innvandringskritiske partier frem valg etter valg, men meningsmåling etter meningsmåling viser at europeiske borgere deler de samme bekymringene knyttet til masseinnvandringen. Det er også naturlig å tro at en majoritet av befolkningen i Europa deler angsten for stadig trangere kår for ytringsfriheten, og det burde være opplagt at disse to utfordringene henger sammen.
Det burde også nå være klart at ukontrollert masseinnvandring bidrar til å gjøre våre samfunn svakere innenfra og utgjør en potensiell trussel mot Europa. Ikke bare med tanke på de massive samfunnsmessige utfordringene og de astronomiske kostnadene knyttet til dagens innvandringspolitiske dogme, men også fordi det faktisk kan undergrave det transatlantiske samarbeidet til det punktet hvor man risikerer at det bryter helt sammen.
Les også: Masseinnvandring og velferdsstaten: En skjebnesvanger kombinasjon 🔒
Dette er et såpass betent og brennhett tema at Europas politikere og meningsbærere knapt vil røre det med ildtang, men det må adresseres før det er for sent. For modige og løsningsorienterte ledere finnes det en mulig vinn-vinn-vinn-løsning i horisonten: Å forhandle frem en ny transatlantisk konsensus om spørsmål knyttet migrasjon, asylrett og ytringsfrihet med USA.
Trump-administrasjonen har vært krystallklar: Masseinnvandringen til Europa utgjør den største trusselen mot den vestlige alliansen. Ved å tilby Trump en slik avtale kan man dermed potensielt slå tre fluer i en smekk: Bevare den transatlantiske alliansen, reformere et asylsystem som for lengst har utspilt sin rolle og ikke lenger tjener europeernes interesser, og ikke minst – dersom det forhandles frem med kløkt – sikre Ukraina amerikanske sikkerhetsgarantier.
Uten wokeisme, ingen trumpisme
MAGA-bevegelsen, i likhet med store deler av høyresiden i Europa, ser på fremveksten av radikal venstre-progressivisme, ekstrem multikulturalisme og blind innvandringsliberalisme som trusler mot vestlige samfunn – og ikke uten grunn. Fremveksten av disse dogmatiske ideologiene – også kjent som wokeismen – har ført med seg lite godt for Vesten. Det er blant annet all grunn til å tro at den voldsomme polariseringen vi har opplevd i våre samfunn over de siste årene, er direkte korrelert med fremveksten av denne ideologien.
Som en selvforaktende, marxistisk-inspirert ideologi som tolker alle samfunnsproblemer og -urettferdigheter gjennom linsen til strukturell rasisme, giftig maskulinitet, nykolonialisme, innvandringsrestriksjoner og urettferdige samfunnshierarkier – alt underbygd av undertrykkende vestlig kapitalisme – oppleves denne analysen av folk flest som virkelighetsfjern.
De aller mest høylytte på venstresiden har fått dominere samfunnsdebatten for lenge, og det har gått altfor langt, og nå lever vi med konsekvensene av dette. Når samfunnsevolusjonen går for langt i en retning, slår samfunnspendelet desto hardere tilbake i motsatt retning. Det kan derfor lett argumenteres med at fremveksten av wokismen i USA har blitt ledsaget av trumpismen som en politisk motreaksjon.
Les også: «Hysteriokratiets» fremvekst
Den sterke, generelle aversjonen mot moderne venstreprogressiv woke-politikk bidrar sannsynligvis også til å forklare de ekstra stemmene blant moderate republikanere og uavhengige amerikanske vippevelgere, som Trump og MAGA-bevegelsen trengte for å komme over vinnerstreken under presidentvalget i november. Selv om mange av dem trolig ikke var begeistret for MAGA-alternativet, valgte de likevel å stemme på det de oppfattet som det minste av to onder.
I Europa har fremveksten av moderne progressiv venstreradikal politikk også vært en stor verkebyll for våre samfunn og blitt avvist av folkehavet, men disse bekymringene har i stor grad blitt avfeid som reaksjonære av elitene. Isolert sett deler likevel en majoritet av Vest-Europas borgere utvilsomt de bekymringene som ikke så subtilt ble fremsatt av USAs visepresident Vance på sikkerhetskonferansen i München tidligere denne uken.
Dette har ikke bare kommet til uttrykk gjennom den jevne fremveksten av ytre høyre-partier over hele Vest-Europa, men også i form av en stadig sterkere euroskepsis og en kraftig aversjon mot EU – tydeligst manifestert gjennom Brexit. EU, som universalismens fremste barn, har ikke bare vært Europas, men også verdens fremste pådriver for progressive verdier og innvandringsliberalisme. Dette har gjort unionen til hovedmålskiven for en voksende grasrotbasert frustrasjon i Europa over en Brussel-sentrert politisk elite som oppleves å være i utakt med folket.
Klar tale
Etter den omstridte talen i München repeterte Vance budskapet under den konservative konferansen CPAC i Washington D.C. torsdag: Den største trusselen mot Europa og USA er masseinnvandring. «Vi kommer til å fortsette å ha viktige allianser med Europa, men det avhenger av om vi tar våre samfunn i den riktige retningen. Det vennskapet er basert på delte verdier,» konstaterte USAs visepresident.
Vances siste uttalelser gir ikke mye rom for tvetydighet: Dagens europeiske innvandringspolitiske i Europa regime bidrar til å føre USA og Europa fra hverandre, og det kan ikke fortsatt som før i tiårene som kommer. Enten reformerer Europa sitt innvandringspolitiske regime og stopper massemigrasjonen fra det globale sør, eller så vil den transatlantiske alliansen bli en saga av blått.
Les også: Storbritannia i sentrum for debatten om ytringsfrihet og innvandring🔒
Dette er ikke noe annet enn et ultimatum til Europa: Gjør som vi sier, eller lev med de sikkerhetspolitiske konsekvensene. Man kan hate amerikanerne for slik de oppfører seg nå, men faktum er at Europa fortsatt er helt avhengig av USAs sikkerhetsgarantier for å holde vår russiske nabo i sjakk – og det vil det være i mange år fremover. Det handler faktisk om det fremtidige forholdet til vår sikkerhetsgarantist, så å ikke gjøre som de sier er et geopolitisk selvmord.
De europeiske landene har bare seg selv å takke. Etter å ha ført en moderne versjon av «det brukne geværs politikk» i mange tiår, må de nå leve med konsekvensene av sine handlinger. Det innebærer at de har mistet suvereniteten og selvråderetten over internasjonale essensielle geopolitiske spørsmål som påvirker amerikanske interesser, og må føye seg etter Washingtons diktater.
Et gyllen sjanse
Dagens europeiske innvandringspolitiske system er ikke-bærekraftig og de lov- og selvpålagte begrensningene på ytringsfriheten direkte skadelige for våre samfunn. Alt er imidlertid ikke helsvart, og en mulig vinn-vinn-vinn-løsning kan skimtes i horisonten: Tilby Trump en forhandling om en ny transatlantisk konsensus om et nytt asyl- og innvandringsregime, samt om hvor ytringsfrihetens begrensninger burde legges. Men det krever visjonære og modige europeiske ledere som er ærlige med sine befolkninger og tør ta opp kampen mot inngrodde, transnasjonale europeiske eliter som mangler evne til å tenke nytt.
Dette innebærer at retten til asyl, slik den er nedfelt i Flyktningkonvensjonen fra 1951 og tilleggsprotokollen fra 1967, må reformeres. Denne konvensjonen tilhører en forbigått æra, da Europa og Vesten var relativt mye sterkere vis-à-vis resten av verden – både økonomisk og kulturelt. Troen var at verdens utviklingsland etter hvert ville følge Vestens utviklingsvei inn i liberalt demokrati. Dette skulle igjen føre til evig fred mellom nasjoner på jorden – kjent som demokratisk fredsteori – slik at Flyktningkonvensjonen til slutt ville bli utdatert.
Men slik ble det ikke, heller motsatt. I stedet for å eksportere demokrati og fred, importerer Europa en rekke problemer fra resten av verden. Europeere flest er derfor ikke tjent med dagens innvandringspolitiske regime, så en reform av asylinstitusjonen burde gjennomføres uansett. Men nå har en gyllen mulighet presentert seg selv: En slik reform kan brukes som et kort i potensielle forhandlinger med Trump-administrasjonen om fremtiden til den transatlantiske alliansen – og kanskje til og med som en joker med tanke på amerikanske sikkerhetsgarantier til Ukraina.
Kritikerne vil kalle dette forslaget naivt og urealistisk og si at det umulig kan la seg gjøre, gitt de store motsetningene, samt den desentraliserte og fossiliserte naturen europeisk politikk. Det kan vel være, men faktum er at majoriteten i Vest-Europas borgere er enige om at dagens innvandringspolitiske status quo ikke lenger er ønskelig, så demokratiets spilleregler krever uansett at noe blir gjort. Nå finnes det en gyllen sjanse å samtidig få noe igjen for det ved å tilby det som et forhandlingskort til den selverklærte forhandlingsmesteren.
