Det har i flere år vært snakk om laserens ankomst på slagmarken. Israel har nå utviklet en brukbar og lett utplasserbar modell, noe som kan forandre slagmarken.
I flere tiår har våpen med rettet energi vekket store forventninger i militæret, samtidig som de har vekslet mellom teknologiske fremskritt og tilsynelatende uoverstigelige hindringer. Israel, med utviklingen av systemet Iron Beam («jernstråle»), ser nå ut til å være i ferd med å nå et mål som lenge har vært ettertraktet av store militærmakter: et laservåpen (Light Amplification by Stimulated Emission of Radiation, som er effektivt og kan utplasseres i stor skala. Hvis dette virkelig viser seg å være et gjennombrudd, vil det markere et viktig steg fremover for defensive våpen mot luftbårne mål, selv om det fortsatt gjenstår store utfordringer når det gjelder faktisk effektivitet og langsiktig levedyktighet.
Et våpen som nå er operativt
At Iron Beam nå regnes som fullt operativt, er en viktig milepæl i en tid med økende trusler mot Israel, særlig etter angrepet 7. oktober 2023. Landet har opplevd en kraftig økning i rakett-, missil- og droneangrep fra Hamas, Hizbollah, irakiske militser, houthiene og Iran. Frem til nå har Iron Dome vært den siste forsvarslinjen mot slike angrep, ved å bruke Tamir-missiler som stanser fiendtlige prosjektiler før de treffer målet.
Det israelske luftforsvaret bygger på flere lag for å beskytte territoriet mot trusler av ulike typer og rekkevidder. Denne tilnærmingen baserer seg på teknologier som utfyller hverandre, fra å avskjære raketter og kortdistanse-droner til å nøytralisere interkontinentale ballistiske missiler.
Les også: Kinesisk anti-dronelaservåpen observert i Iran
Helt sentralt står Iron Dome, som utgjør den første forsvarslinjen mot rakett- og granatangrep fra Gaza, Libanon eller andre fiendtlige områder. Systemet ble innført i 2011 og har blitt et symbol på Israels evne til å håndtere luftangrep i sanntid. Dets effektivitet beror på et nettverk av radarer og Tamir-missiler som kan spore og ødelegge et prosjektil mens det fortsatt er i lufta, før det rekker å treffe målet. Med en treffsikkerhet på over 90 % har Iron Dome bevist sin nytteverdi, særlig når det gjelder å beskytte tettbebygde byområder. Likevel gjenstår utfordringer med høye avskjæringskostnader og behovet for en stabil tilgang på missiler.
Innføringen av Davids slynge
Ut over dette første forsvarslaget har Israel utviklet Davids slynge, et system laget for å stanse mer avanserte trusler, som mellomdistanse ballistiske missiler og kryssermissiler. Denne teknologien, utviklet i samarbeid med USA, utfyller gapet mellom kortdistansestoppingen med Iron Dome og strategisk missilforsvar. Den bygger på Stunner-avskjærere, som kan slå ut målene sine ved direkte treff, en mer presis metode enn vanlige eksplosjoner i nærheten. Denne kapasiteten er avgjørende overfor de økende arsenalene til Hizbollah og Iran, som har missiler med lengre rekkevidde og bedre presisjon.
Til slutt er den ytterste forsvarslinjen basert på Arrow-systemet, som skal avskjære langtrekkende ballistiske missiler, inkludert dem som kan bære atomstridshoder. Forskjellen mellom Arrow 2 og Arrow 3 gjenspeiler endringer i trusselbildet og Israels forsvarsmuligheter. Arrow 2 tar sikte på å stoppe missiler i mellomstore og høye luftlag før de når israelsk territorium. Arrow 3 representerer derimot et betydelig fremskritt, siden det er utviklet for å ødelegge fiendtlige missiler utenfor atmosfæren, og dermed redusere faren for spredning av vrakdeler eller andre farlige stoffer. Denne teknologien er avgjørende mot de iranske ballistiske missilene Shahab og Sejjil, som kan utgjøre en eksistensiell trussel mot Israel.
Høy avskjæringskostnad
Kostnaden per avskjæring er likevel høy. For de israelske luftforsvarssystemene varierer prisen med våpenets kompleksitet og hvilken type trussel som skal nøytraliseres. Iron Dome (rekkevidde 4 til 70 km) bruker Tamir-missiler, som koster om lag 60 000 dollar per enhet. Davids slynge, som håndterer ballistiske mellomdistansemissiler og kryssermissiler, har en anslått kostnad på 1 million dollar per Stunner-missil (et direkte-treff-missil utviklet av Israel og USA, med en rekkevidde på 40 til 300 km, som gradvis erstatter Patriot PAC-2). Kostnaden for Arrow, rettet mot langtrekkende ballistiske missiler, er ikke kjent, men den er trolig enda høyere enn for Davids slynge.
Og i tillegg til kostnadene kommer behovet for å holde et stort lager av våpen og å få dem frem til batteriene.
Alle disse utfordringene har fått Israel til å se etter rimeligere og mer håndterlige alternativer. Iron Beam er ikke basert på kostbar ammunisjon, men på et laserbasert system som kan nøytralisere et mål ved å samle energistråler mot ett bestemt punkt.
Laser-metoden
Et av de mest oppsiktsvekkende elementene ved denne nyvinningen er hvordan den løser et problem som lenge har hindret utviklingen av laservåpen: energispredning i atmosfæren. Når en laserstråle med høy styrke avfyres, sprer luften rundt den energien, noe som sterkt reduserer effekten over lange avstander. I stedet for å sende én enkelt stråle, bruker Iron Beam en synkronisert utskytning av hundrevis av mikrolaserstråler på størrelse med en mynt. Hver for seg er ikke disse sterke nok til å ødelegge et missil eller en drone, men samlet kan de gradvis samle nok energi til å slå ut målet. Når den første strålen treffer, justerer et optisk deteksjonssystem med svært rask respons de øvrige strålene, slik at de rettes mot det samme sårbare punktet.
Les også: Ukraina bekrefter bruk av laserbaserte våpen
Selv om det tekniske ambisjonsnivået er høyt, finnes det fortsatt svakheter. For det første er rekkevidden til Iron Beam begrenset. Under tester har systemet vist at det kan avskjære mål på rundt sju kilometers avstand, langt kortere enn andre avskjærere. I tillegg kan atmosfære og værforhold påvirke laserstrålene. Høy luftfuktighet, tåke eller sandstormer kan øke spredningen og svekke effektiviteten. I motsetning til missiler, som har egen fremdrift, må en laser opprettholde kontinuerlig siktelinje til målet for å sikre ødeleggelse, noe som kan være krevende i hektiske kampsituasjoner og begrenser hvor mange mål som kan håndteres samtidig.
Flere problemer gjenstår
Et annet viktig problem er at systemet trenger svært mye energi for å fungere optimalt. Iron Beam er avhengig av rask oppbygging av energi for å nøytralisere et mål, noe som krever en stor mengde elektrisitet.
I større skala kan dette gjøre det vanskelig å utplassere systemet, særlig i områder med svakt energinett. I motsetning til et missil, som kan skytes ut med én gang, trenger et laservåpen ladetid og en jevn energitilførsel, noe som kan begrense effekten ved massive og samtidige angrep.
Begrensningene ved Iron Beam blir også tydelige når man sammenligner med andre laserprosjekter internasjonalt. I USA har militæret og forsvarsindustrien i flere år prøvd å bruke lasere på skip og landbaserte kjøretøyer. Likevel er det ett vedvarende problem som hindrer bred anvendelse: Det er svært vanskelig å sikte nøyaktig mot et sårbart punkt på et mål i bevegelse. For eksempel har den amerikanske marinen gjentatte ganger støtt på problemer med lasersystemer om bord på skip. Bevegelsene til skipet gjør det vanskelig å opprettholde et stabilt mål, noe som gjør disse våpnene lite pålitelige på havet. Det kan ikke utelukkes at Iron Beam vil møte lignende utfordringer dersom systemet tilpasses for mobile plattformer eller skip.
Det er likevel et betydelig fremskritt
Til tross for disse vanskelighetene representerer Iron Beam et stort framskritt som kan endre forsvarsstrategier på kort og mellomlang sikt. Koblingen med Iron Dome kan forsterke Israels forsvar ytterligere, samtidig som kostnadene per avskjæring begrenser seg til systemets energiforbruk. Denne typen kostnadsreduksjon kan gi rom for å avskjære et større antall trusler uten frykt for å gå tom for våpen.
Den strategiske interessen for denne teknologien er ikke begrenset til Israel.
Rafael Advanced Defense Systems, selskapet bak utviklingen av Iron Beam, vurderer allerede eksport. I desember 2022 ble det inngått en avtale med Lockheed Martin om å tilpasse systemet til det amerikanske markedet, noe som kan banet vei for mulig bruk i USAs væpnede styrker. Dessuten er systemet demonstrert i flere internasjonale våpenmesser, blant annet i USA, Singapore og De forente arabiske emirater.
Les også: Kina planlegger laserangrep fra ubåter på Starlink-satellitter
Eventuelle salg til andre land må likevel godkjennes av den israelske regjeringen, som må ta hensyn til de geopolitiske konsekvensene ved å dele denne teknologien. Og selvsagt vil den amerikanske partnerens standpunkt ha stor vekt.
I kappløpet om laservåpen er Frankrike blant de mest avanserte
I kappløpet om laservåpen hører Frankrike til de mest erfarne landene på feltet. HELMA-P (High Energy Laser for Multiple Applications – Power), utviklet av det franske selskapet Cilas, bygger på en annen metode enn Rafaels Iron Beam. Selv om begge benytter laserteknologi, er det klare forskjeller i rekkevidde, formål og driftsbetingelser.
Frankrike er også i front
HELMA-P er først og fremst en løsning for nærforsvar mot droner. Krigen i Ukraina har vist at droner kan overvelde fienden til en relativt lav kostnad, noe som gjør en ny avskjæringsmetode avgjørende. Akkurat det er formålet med HELMA-P, som skal slå ut fiendtlige droner til en lavere pris ved å erstatte tradisjonelle missiler. Systemet bruker en laser på under 100 kW, som kan skade viktige deler av en drone og gjøre den ubrukelig på rundt én kilometers avstand. At det kan monteres på pansrede kjøretøy eller faste installasjoner, gjør det svært fleksibelt.
Selv om Iron Beam er ment å inngå i et eksisterende forsvarssystem, er det ikke bevist at det fullt ut kan erstatte vanlige avskjæringsmissiler. Enkelte prosjektiler, særlig dem med svært høy hastighet eller kompliserte baner, kan fortsatt kreve mer tradisjonelle metoder. Samtidig er HELMA-P, på tross av lovende egenskaper, fortsatt begrenset til saktegående og lite beskyttede mål. Det kan ikke avskjære et missil eller et jagerfly (kanskje et helikopter under visse forhold), noe som begrenser bruken.
Til tross for disse utfordringene markerer utviklingen av HELMA-P og Iron Beam et avgjørende steg i moderne krigføring. Fremtiden for disse teknologiene avhenger av hvor godt de passer inn i dagens militære strategier og om de kan bevise sin pålitelighet i reelle situasjoner. Én ting er sikkert: Laservåpen er nå en praktisk virkelighet i månedene og årene som kommer.
Krigføring med droner: Fremtidens slagmark i full utvikling 🔒
