Taperne etter et kvart århundre med ideologisk kamp skal ikke diktere betingelsene for vinnerne.
«Visepresidenten stemmer for, og nominasjonen blir bekreftet.» Med det ble Pete Hegseth forsvarsminister, med oppgaven å holde republikken trygg mot indre fiender og eksterne invasjoner.
Men veien dit var ikke enkel. Senatorene Murkowski, Collins og McConnell gikk sammen med Demokratene mot Hegseth, slik at denne Bronze Star-vinneren (red. anm. amerikansk militær utmerkelse som tildeles for heroiske handlinger, for tjenstfull innsats eller fremragende tjeneste under kampforhold) og Ivy League-utdannede mannen ble så vidt godkjent, da J.D. Vances stemme ble den avgjørende. Til sammenligning ble Lloyd Austin bekreftet som forsvarsminister med stemmetallet 93–2, James Mattis med 98–1 og Leon Panetta enstemmig.
Dette viser tydelig noe. Presidenten fortjener å få sine utnevnte, men hva med den massive propagandamaskinen som er ute etter å velte alle som kan true unipartiets system?
Hvis demokrati skal ha noen mening, bør proteststemmer innebære, i det minste, en reell forandring av systemet. De mer årvåkne blant oss var allerede klar over noen få svertekampanjer, den siste rettet mot noen av Trumps forsvarsdepartement-kandidater, blant annet Dan Caldwell, Michael DiMino, Tulsi Gabbard og Elbridge Colby. De fleste av dem har vært direkte idiotiske, og det er en liten tragedie at man må bruke tid på dem.
Les også: Gabbard er en drøm som går i oppfyllelse for utenrikspolitiske realister
Et «scoop» mot Tulsi Gabbard, for eksempel, advarer om at det finnes en klikk av republikanske senatorer som er skeptiske til henne, uten at de nevner én eneste av disse senatorene.
Det andre er en lang liste av svært vanlige sitater fra Michael DiMino, en CIA-analytiker som var tiltenkt rollen som Trumps Midtøsten-ekspert i Forsvarsdepartementet. DiMino våget å påpeke at konflikten i Israel ikke er en kjernebekymring for amerikansk sikkerhet, og at vi [USA] bør finne ut av hvordan vi kan trekke oss ut av Midtøsten.
Den tredje, en større svertekampanje mot Dan Caldwell, viser til David Wurmser som en autoritet – Dick Cheneys Midtøsten-rådgiver, som i 1996 skrev at USA burde styrte Saddam for å «styrke Israels sikkerhet» – samtidig som han sprer bekymringspropaganda mot Trumps nominerte, Pete Hegseth.
«Koch-gjengen,» sa David Wurmser, en pro-israelsk ekspert på utenrikspolitikk som var Midtøsten-rådgiver for tidligere visepresident Dick Cheney, i en e-post til Jewish Insider,
«er enten isolasjonistisk, antiamerikansk eller begge deler, og søker å utnytte amerikansk tretthet for kynisk å svekke våre allierte og redusere amerikansk makt.»
Den fjerde saken i denne oppsiktsvekkende journalistikken siterer senator Mitch McConnell, som hevder at Trump bør unngå personer som kan få «Obamas og Bidens rådgivere til å virke tøffe i sammenligning.» Helt utrolig.
Det er mye å skrive om her. Min kollega Jude Russo har allerede tilbakevist de fleste av de dumme anklagene mot DiMino. Som ham, Caldwell og Colby (Jeg kjenner alle tre personlig, og jeg skrev til og med et felles notat om styrkeplassering i Midtøsten sammen med Caldwell, som en kort periode var min kollega ved Center for Renewing America), bryr jeg meg ikke særlig om Midtøsten. Jeg har ingen familiebånd til den regionen, og jeg mener vi [USA] bør la den finne sin egen likevekt; vi bør unngå videre involvering der.
Min bekymring gjelder mindre Midtøsten i seg selv og mer hva denne maktkampen varsler for denne administrasjonen: I hvilken grad får taperne etter et kvart århundre med ideologisk strid opptre som portvoktere for vinnerne? Forskningsdirektøren ved Cato Institute, Justin Logan, ba meg huske på Ordspråkene:
«Den som skaper uro i sin egen familie, skal høste vinden, og dårer blir tjenere for dem som har visdom i hjertet.»
Les også: Bukele-lærepengen om historiens «store mann-teori»
Presset for en «muskuløs» tilnærming i Midtøsten har vært en uforbeholden katastrofe, som har ført til gjeld, tap av liv og desillusjon. Det er et mirakel, muliggjort av unipolaritet og amerikansk strukturell overlegenhet, at USA overlevde denne prøvelsen – men det faktum at unipolariteten nå ligger i ruiner, viser hvor stor grad denne overlevelsen var en pyrrhosseier. Historien er full av eksempler på stormakter som kollapser på grunn av insolvens og overstrekk. Arkitektene bak den dårlige, gamle modellen burde alle, i det minste, tilbringe resten av sine elendige, miserable liv som angrende vismenn i Himalaya, underlagt en frivillig «taushetsed.»
Men her er vi altså. «Neokonservative har aldri hatt folkelig støtte for sitt program, som i praksis bruker USA som en leiebil,» sa Tucker Carlson til undertegnede, «men resultatene av det siste valget viser klart at de fleste amerikanere oppriktig forakter dem, og det med god grunn. Trump bør derfor handle i tråd med dette, og behandle neokonservative slik han ville ha behandlet deres allierte Liz Cheney og Nancy Pelosi—som de ondskapsfulle klovnene de er.»
Og Trump bør gjøre det. Hegseths bekreftelseskamp var bare en begynnelse, men den var en øyeåpner. Flere kommer, inkludert mot Gabbard, Russ Vought, Kash Patel og antakeligvis alle som har ideer om å forandre den uansvarlige hopen. Trump må vite at det ikke blir lett. Overbevisning, slik Thomas Carlyle en gang bemerket, er i bunn og grunn verdiløst med mindre det omsettes i handling. Hovedformålet med dette valget var å vise at verdens fremste makt nå ledes av en folkevalgt mann, personlig feilbarlig, men med en storslått, futuristisk visjon, en som kan oppnås gjennom styrke og vilje. Amerika kan være et sted hvor ting faktisk skjer, i stedet for en bakevje der uansvarlige, teknokratiske halvsmarte troll styrer og valg ikke betyr stort.
Grunnlæren i Carlyles teori om den store mannen er at det noen ganger bare trengs én mann for å vise hvor hult systemet er. Han blir kanskje ikke forstått eller verdsatt i sin tid, men det han fører til vil forandre ordningen permanent, og der ligger hans storhet—ikke stor i betydningen god per definisjon, men stor i den forstand at han overgår andre middelmådigheter. Trump er den mannen for vår tid; han bør få de tribuner han trenger for å gjennomføre sin visjon.
