«Å vinne hjerter og sinn» kunne vært slagordet for NGO-er. Fra fargerevolusjoner til miljørettet påvirkning spiller de en viktig rolle i den mentale påvirkningskampen: En fremmedgjørende form for tilrettelegging, en total omforming som endrer vårt forhold til virkeligheten.
NGO-er framstilles som voktere av det felles beste og spiller hemningsløst på følelsene. De selger, gjennomfører og normaliserer fortellinger om bestemte planer. Skjult i all offentlighet er de det perfekte politiske verktøy for undergraving [1] og informasjonskrigføring, til nytte for statsmakter som kan utnytte dem.
Brüsselsk infiltrasjon under dekke av sivilsamfunnet
Definisjonen av NGO-er er fortsatt uklar. Det europeiske åpenhetsregisteret inkluderer i denne kategorien ulike aktører: NGO-er, plattformer (NGO Shipbreaking Platform, PICUM), nettverk (Climate Action Network), koalisjoner (Deep Sea Conservation Coalition), stiftelser (Verdens økonomiske forum, Gates Foundation) eller foreninger. Selv om vi ikke kan si at alle NGO-er fungerer som en trojansk hest for statene, er det tydelig at en del av dem gjør akkurat det. Grunnen, forklart av den franske økonomen Christian Harbulot og andre i årevis, er enkel: Det sivile samfunnet er den tredje pilaren i den politiske/økonomiske/samfunnsmessige treenigheten. Helheten er mer verdt enn summen av delene, og kontroll over disse tre områdene styrker evnen til å handle og fremme egne interesser[2].
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
