Hvordan bekjempe gjenopplivingen av en eldgammel taktikk.
En gruppe anerkjente eksperter innen en rekke felt på internasjonale relasjoner, har gått sammen og skrevet en dyptgående kronikk publisert i Foreign Affairs, hvor de belyser et alvorlig og økende globalt problem: Bruk av mat og sult som våpen i konflikter – omtalt som «våpenisering av mat»
Dette begrepet beskriver en krigstaktikk hvor matforsyninger bevisst manipuleres eller ødelegges for å utøve makt eller presse politiske gevinster. Slike handlinger, som historisk har vært brukt i krigføring, er blitt farligere enn noen gang i vår tett sammenkoblede, globaliserte verden. Den tragiske virkeligheten av denne taktikken er i dag synlig i områder som Gazastripen, Haiti og Sudan, hvor millioner står på randen av hungersnød, direkte påvirket av konflikter som har utnyttet mat som et våpen.
Det dramatiske eksemplet på Ukraina, hvor Russland siden invasjonen i 2022 bevisst har angrepet landets landbrukskapasitet og truet den globale matsikkerheten, markerer en skremmende eskalering av denne taktikken. Dette har ført til at globale matpriser har skutt i været til historiske høyder, og forsterket en global matkrise som nå truer 333 millioner mennesker med sult. Denne krisen understreker det presserende behovet for internasjonalt samarbeid for å forby en av menneskehetens mest avskyelige krigsmetoder.
Forfatterne argumenterer overbevisende for at dette sjokket mot det globale matsystemet tilbyr en unik mulighet til å samle verden rundt en avskaffelse av matvåpenisering. De foreslår at USA bør ta ledelsen i å fremme en internasjonal traktat som forbyr denne praksisen. Selv om forhandling og ratifisering av slike traktater er kjent for å være utfordrende, understreker forfatterne at det nettopp er disse utfordringene som gir traktater deres betydelige politiske og moralske autoritet. En vellykket avtale ville ikke bare markere en juridisk forpliktelse til å forlate praksisen med matvåpenisering, men også tjene som et kraftfullt symbol på global solidaritet og humanitære verdier.
Les også: Kald front: Geopolitiske spenninger øker i Antarktis
Historisk sett har mat lenge vært anerkjent som et maktmiddel, noe U.S. Secretary of Agriculture Earl Butz tydelig uttrykte i 1974 med uttalelsen «Mat er et våpen». Imidlertid har globaliseringen og den økende avhengigheten av et sammenvevd globalt matsystem gjort den målrettete bruken av mat som våpen mot enkeltstater både uholdbar og dypt problematisk, med potensielt farlige og uforutsigbare konsekvenser for både mål og uskyldige tredjeparter.
Forfatterne fremhever den vestlige verdens begrensede kapasitet til å avskrekke statlige aktører fra å våpenisere mat på global skala. Gjeldende internasjonale lover og avtaler, inkludert internasjonal humanitær rett og landbruksavtaler, er utilstrekkelige i møte med dagens komplekse og globale matsikkerhetsutfordringer. Dette understreker behovet for nye, robuste internasjonale mekanismer for å håndtere og forhindre matvåpenisering.
Ved å foreslå en internasjonal traktat mot matvåpenisering, legger forfatterne grunnlaget for en verdensomspennende innsats for å bekjempe denne formen for krigføring. En slik traktat skulle ideelt sett inneholde konvensjoner som definerer og forbyr bruken av mat som våpen, forbyr eksportrestriksjoner som et middel for økonomisk tvang, og styrker det internasjonale samfunnets forpliktelse til å forebygge matkriser. Videre skulle den forplikte medlemsland til å finansiere forskning og utvikling som hjelper land med å diversifisere sine matforsyningskjeder, dermed redusere deres sårbarhet overfor matvåpenisering. Dette ville ikke bare tjene som en juridisk barriere mot misbruk, men også som en moral og politisk forpliktelse til å opprettholde global matsikkerhet.
Denne traktaten ville kreve en ny forståelse av matsikkerhet, en som anerkjenner den indirekte effekten krig og konflikt har på global matforsyning. Ved å inkludere spesifikke tiltak for å beskytte sivile i konfliktområder og forhindre militær innblanding i matproduksjon og -distribusjon, vil traktaten markere et viktig skritt fremover i beskyttelsen av grunnleggende menneskerettigheter. For eksempel, ved å definere land og anlegg som hovedsakelig brukes til landbruksproduksjon eller lagring som demilitariserte soner, og ved å holde krigførende parter eksplisitt ansvarlige for sivil matforsyning i områder de kontrollerer.
Initiativet for Svartehavs-korn, som tillater trygg passasje av matforsendelser gjennom Svartehavet, illustrerer hvordan internasjonalt samarbeid kan lette distribusjonen av mat i konfliktområder. En traktat som forbyr matvåpenisering, kunne institusjonalisere slike rammeverk permanent, og kreve opprettelsen av felles koordineringssentre for å overvåke matforsyning til konfliktsoner og sikre at forsendelser ikke blir omdirigert eller utnyttet for militære formål.
Les også: Geopolitisk sjonglering: Kan Europa bevare velferden i skyggen av militær opprustning?
Videre understreker forfatterne at økonomiske sanksjoner, selv de som er velmente, kan fungere som matvåpenisering, bevisst eller ubevisst. For å motvirke dette, skulle en traktat automatisk utelukke mat og kritiske landbruksinnsatser fra sanksjoner, samtidig som den tilbyr universelle retningslinjer for implementering for å løse problemet med overoverholdelse.
I en verden hvor global matavhengighet har forsterket risikoen for matvåpenisering langt utover umiddelbare konfliktsoner, understreker kronikken i Foreign Affairs behovet for en global innsats for å møte denne utfordringen. Uten internasjonalt samarbeid og juridisk bindende avtaler kan matvåpenisering føre til en fremtid preget av mer sult og konflikt. Mens minnet om de nylige konfliktene fortsatt er ferskt, har verdensledere en unik mulighet til å fjerne matvåpenet fra arsenalet. En slik handling vil ikke bare fungere som en beskyttelse mot fremtidige misbruk, men også som et kraftfullt symbol på global solidaritet og en felles forpliktelse til menneskehetens grunnleggende rettigheter og velvære.
Forsker og tidligere diplomat: Krigen avgjøres utenfor slagmarken
