Kasakhstan har vist hvordan utenlandske universiteter kan brukes som instrument i nasjonal utviklingspolitikk. Nå følger Usbekistan etter, med offentlige insentiver, private investeringer og ambisjoner om å knytte akademia tettere til næringslivet. Bak utdanningsreformene ligger en større geopolitisk erkjennelse: Fremtidens økonomiske suverenitet avgjøres ikke bare av hvilke naturressurser et land kontrollerer, men av hvilke institusjoner og hvilken kompetanse det klarer å utvikle.
Kortversjonen
- Usbekistan innfører økonomiske insentiver og subsidier for å lokke verdensledende utenlandske universiteter til landet.
- Satsingen retter seg mot kritiske sektorer som ingeniørfag, landbruk, vannforvaltning, energi og kunstig intelligens.
- Landet krever at private aktører og utenlandske universiteter får betydelig innflytelse over styrene ved statlige universiteter.
- Eksperter advarer om at statlige subsidier risikerer å bygge avhengighet fremfor ekte innovasjon og institusjonell kapital.
- Strategisk suverenitet i regionen avgjøres av evnen til å omsette internasjonal kunnskap til varig, nasjonal verdiskaping.
En ny konkurranse er i ferd med å ta form i Sentral-Asia. Den handler ikke først og fremst om olje, gass, mineraler eller transportkorridorer, men om hvem som skal utdanne fremtidens ingeniører, forskere, teknologer og entreprenører.
Kasakhstan har de siste årene gjort internasjonalisering av høyere utdanning til en del av sin nasjonale utviklingsstrategi. Utenlandske universiteter etablerer seg, nye forskningssamarbeid inngås, og akademisk kapasitet behandles stadig tydeligere som en strategisk ressurs.
Nå tar Usbekistan ytterligere skritt i samme retning.
Den 30. september presenterte president Shavkat Mirziyoyev planer om å tiltrekke filialer fra universiteter blant verdens 300 fremste. Private utdanningsinstitusjoner som inngår avtaler med anerkjente utenlandske universiteter, skal etter den varslede modellen kunne få dekket opptil 50 prosent av enkelte kostnader knyttet til merkevarelisenser og utstyr, samt opptil 30 prosent av kostnadene ved campusutbygging.
Myndighetene ønsker samtidig å gi private og utenlandske aktører større innflytelse over universitetsstyringen. To tredeler av medlemmene i tilsynsstyrene ved statlige universiteter skal etter planen komme fra privat sektor og utenlandske universiteter.
De konkrete finansieringsordningene er foreløpig varslet, og den endelige gjennomføringen vil avhenge av regelverk, budsjett og praktiske beslutninger.
Likevel er den strategiske retningen tydelig.
Usbekistan ønsker ikke bare flere studieplasser. Landet forsøker å endre hvordan kunnskap produseres, organiseres og omsettes til økonomisk aktivitet.
Det er her utviklingen blir geopolitisk interessant.
Kasakhstans modell får en regional utfordrer
Kasakhstan har allerede etablert et omfattende nettverk av internasjonale universitetsavtaler. Britiske Cardiff University og Coventry University er blant institusjonene som har etablert undervisningsvirksomhet i landet, mens andre samarbeid omfatter forskningsprosjekter, fellesgrader og akademiske partnerskap.
Les også: Å tenke nytt om utdanning
Formålet er å styrke landets tilgang på kompetanse, utvikle forskningsmiljøer og gjøre Kasakhstan til et regionalt tyngdepunkt for høyere utdanning.
Usbekistan kommer ikke inn i dette markedet uten erfaring. Landet har allerede utenlandske utdanningsinstitusjoner og har gjennom flere år arbeidet for å åpne utdanningssektoren og internasjonalisere studieprogrammene.
Forskjellen ligger i hvordan myndighetene nå ønsker å mobilisere privat kapital.
Der Kasakhstan har lagt betydelig vekt på å etablere internasjonale universitetsmiljøer gjennom strategiske partnerskap, vil Usbekistan i større grad bruke økonomiske insentiver for å få private aktører til å hente internasjonale universitetsmodeller inn i landet.
Dette kan skape en annen dynamikk. Utenlandske universiteter blir ikke bare samarbeidspartnere for staten, men også en del av et voksende utdanningsmarked hvor private investorer konkurrerer om studenter, kompetanse og kapital.
Usbekistan er dessuten Sentral-Asias mest folkerike land, med nærmere 40 millioner innbyggere. Presidentadministrasjonen oppga i september at antallet universitetsstudenter hadde nådd 1,6 millioner.
Kombinasjonen av en stor ung befolkning, økende utdanningsetterspørsel og økonomisk liberalisering gir landet et betydelig potensial.
Men potensial er ikke det samme som realisert verdiskaping.
Institusjonell kapital kan ikke kjøpes som en universitetslisens
I mitt arbeid med institusjonell kapital skiller jeg mellom tilgang på ressurser og samfunnets evne til å omsette disse ressursene til varig produktiv kapasitet.
Denne forskjellen er avgjørende for å forstå hva som nå skjer i Sentral-Asia.
Et land kan investere i universitetsbygninger, kjøpe teknologisk utstyr og inngå avtaler med internasjonalt anerkjente utdanningsinstitusjoner. Det kan også betale for tilgang til studieprogrammer og akademiske merkevarer.
Men ingen av disse investeringene garanterer at landet utvikler selvstendig innovasjonsevne.
Institusjonell kapital oppstår først når kunnskap forankres i organisasjoner, kompetente fagmiljøer, velfungerende samarbeidsstrukturer og økonomiske institusjoner som gjør det mulig å skape nye produkter, tjenester og virksomheter.
«Institusjonell kapital oppstår først når kunnskap forankres i organisasjoner, kompetente fagmiljøer, velfungerende samarbeidsstrukturer og økonomiske institusjoner som gjør det mulig å skape nye produkter, tjenester og virksomheter.»
En utenlandsk universitetsfilial kan derfor være en viktig inngang til internasjonale kunnskapsmiljøer. Den kan også ende som en kostbar leverandør av utdanningssertifikater.
Les også: Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia sitter fast i midten
Forskjellen avgjøres av hva som skjer utenfor universitetets egne vegger.
Her gir østerriksk økonomisk teori et nødvendig korrektiv til den statlige utviklingsoptimismen.
Friedrich Hayek understreket at økonomisk kunnskap er spredt mellom mennesker og virksomheter. Ingen sentral myndighet kan fullt ut vite hvilke produkter, teknologier og forretningsmodeller som vil lykkes.
Joseph Schumpeter viste samtidig hvordan entreprenøren driver økonomisk utvikling gjennom nye kombinasjoner av kunnskap, kapital og produksjonsfaktorer.
Overført til Usbekistan betyr dette at myndighetene kan bidra til å etablere rammebetingelser og åpne markedet for internasjonale kunnskapsinstitusjoner. Men de kan ikke ved politisk beslutning skape den entreprenørielle oppdagelsesprosessen som avgjør hvilke innovasjoner som faktisk får økonomisk betydning.
Den prosessen må utvikles gjennom konkurranse, eksperimentering, privat eiendomsrett, tilgang på kapital og institusjoner som gjør det mulig å lykkes – og å mislykkes.
Vann, energi og teknologi er også sikkerhetspolitikk
De fagområdene Usbekistan ønsker å prioritere, viser at dette ikke bare handler om utdanningspolitikk.
Ingeniørfag, landbruk, vannforvaltning, energi, kunstig intelligens og medisin står sentralt i den varslede satsingen.
Dette er sektorer med direkte betydning for landets økonomiske utvikling og strategiske selvstendighet.
Vannforvaltning er særlig illustrerende.
Ifølge Verdensbanken står landbruket for omkring 90 prosent av Usbekistans vannforbruk. Store deler av produksjonen er avhengig av vann fra Amu-Darja og Syr-Darja, elver som samtidig inngår i et komplisert regionalt system av økonomiske og politiske interesser.
Vannmangel er derfor ikke bare et teknisk problem. Den påvirker matproduksjon, energibruk, bosetting og den økonomiske stabiliteten i hele regionen.
Et utenlandsk universitet kan bidra med avansert forskning på irrigasjon, sensorteknologi og vannbesparende produksjonsmetoder.
Men dersom kunnskapen ikke kobles til lokale bedrifter, investorer, offentlige forvaltningsmiljøer og landbrukets faktiske behov, vil mye av verdien forbli akademisk.
Det interessante er ikke hvor mange forskningsprosjekter som gjennomføres, men hvor mange løsninger som faktisk tas i bruk.
Les også: Kasakhstan importerer universiteter – hvor er Norge?
Her blir institusjonell kapital også et sikkerhetspolitisk spørsmål.
Et land som selv utvikler kompetanse til å forvalte kritiske ressurser, redusere teknologisk avhengighet og bygge konkurransedyktige virksomheter, står sterkere i møte med økonomisk press og geopolitiske endringer.
«Et land som selv utvikler kompetanse til å forvalte kritiske ressurser, redusere teknologisk avhengighet og bygge konkurransedyktige virksomheter, står sterkere i møte med økonomisk press og geopolitiske endringer.»
Dette gjelder Usbekistan. Det gjelder Kasakhstan. Og det gjelder i høyeste grad Europa.
Markedsøkonomi kan ikke utvikles gjennom subsidier alene
Det er grunn til å anerkjenne Usbekistans reformambisjoner.
Siden Mirziyoyev kom til makten i 2016, har landet beveget seg bort fra en mer lukket og statsdominert økonomisk modell. Valutareformer, økt investortilgang og sterkere privat næringsvirksomhet har bidratt til økonomisk vekst.
Men omstillingen er langt fra fullført.
Statlige virksomheter har fortsatt en dominerende stilling i viktige deler av økonomien. Internasjonale investorer peker også på utfordringer knyttet til byråkrati, gjennomføringsevne og rettslig forutsigbarhet.
Dette har direkte betydning for universitetsreformen.
Når staten tilbyr betydelige subsidier til private utdanningsinstitusjoner, oppstår det et klassisk institusjonelt spørsmål: Belønnes aktørene for kvalitet og verdiskaping, eller for deres evne til å tilpasse seg støtteordningene?
Et system som finansierer utenlandske merkevarelisenser uten å stille tydelige krav til faktisk kvalitet, lokal kompetanseutvikling og økonomiske resultater, risikerer å bygge subsidiert avhengighet.
Det kan også skape nye interessegrupper som får større gevinst av politisk tilgang enn av konkurranse.
Usbekistans planlagte reform av universitetsstyrene er interessant i denne sammenhengen. Representasjon fra næringslivet kan bidra til at akademiske programmer i større grad gjenspeiler kompetansebehovene i økonomien.
Samtidig vil akademisk uavhengighet og åpenhet om interessekonflikter være avgjørende. Næringslivets deltakelse må ikke bety at utdanningsinstitusjonene reduseres til opplæringssentre for allerede etablerte virksomheter.
Et universitet må også kunne utvikle kunnskap som utfordrer dagens teknologi, forretningsmodeller og økonomiske maktstrukturer.
Den viktigste entreprenøren er ikke nødvendigvis den som leverer arbeidskraft til en eksisterende industri.
Det kan være studenten som etablerer virksomheten som gjør en del av industrien overflødig.
Fra universitetsreform til økonomisk omstilling
Usbekistans utdanningsstrategi inneholder også elementer som går utover etableringen av utenlandske universiteter.
Les også: Å gjenoppfinne høyere utdanning
Tidligere i 2026 varslet presidentadministrasjonen et landsdekkende undervisningstilbud i entreprenørskap fra studieåret 2026–2027, sterkere støtte til studentbedrifter og større bruk av universitetsbaserte knoppskytingsbedrifter.
I april ble også U10-programmet presentert, med mål om å utvikle ti nasjonale forskningsuniversiteter og etablere forskningsklynger i samarbeid med næringslivet.
I oktober ble dessuten en omorganisering til ett samlet departement for utdanning og vitenskap presentert som del av arbeidet med å koble utdanningens ulike nivåer tettere sammen.
Dette viser at ambisjonen er bredere enn å kjøpe internasjonal anerkjennelse.
Myndighetene forsøker å utvikle en sammenhengende struktur mellom utdanning, forskning, arbeidsliv og økonomisk omstilling.
Likevel ligger det et paradoks her.
Jo sterkere politisk styrt reformen blir, desto større blir behovet for å sikre at universiteter og bedrifter faktisk får handlingsrom til å utvikle løsninger myndighetene selv ikke har forutsett.
Entreprenørskap kan undervises som fag. Men et entreprenørielt samfunn kan ikke vedtas gjennom en læreplan.
Det forutsetter institusjoner som gjør menneskers initiativ, investeringer og risikovilje produktive.
Den geopolitiske konkurransen om fremtidens eliter
Det internasjonale aspektet fortjener større oppmerksomhet.
Når universiteter fra Storbritannia, USA, Kina, Russland og andre land etablerer langsiktige utdanningssamarbeid i Sentral-Asia, handler det ikke bare om internasjonal studentrekruttering.
Slike forbindelser kan over tid påvirke hvilke forskningsmiljøer landene knytter seg til, hvilke teknologiske standarder som tas i bruk, hvilke faglige nettverk fremtidens beslutningstakere inngår i, og hvilke institusjonelle modeller som får gjennomslag.
En universitetsavtale er ikke automatisk et utenrikspolitisk instrument. Men akademiske forbindelser kan få utenrikspolitisk betydning gjennom langvarig kunnskapsoverføring og etablering av tillit.
Det er en form for innflytelse som sjelden skaper de store overskriftene, men som kan virke i flere tiår.
For Kasakhstan og Usbekistan åpner dette muligheten til å utvikle internasjonale forbindelser på tvers av konkurrerende stormaktsinteresser.
Samtidig oppstår en ny avhengighetsproblematikk.
Dersom et lands mest avanserte utdanning, forskningsinfrastruktur og teknologiske kompetanse i for stor grad kontrolleres av eksterne institusjoner, kan internasjonaliseringen også begrense landets fremtidige handlingsrom.
Les også: Når utdanning blir geopolitikk
Strategisk selvstendighet handler derfor ikke om å stenge utenlandske universiteter ute.
Den handler om å sikre at internasjonalt samarbeid gjør nasjonale institusjoner sterkere, snarere enn permanent avhengige.
Sentral-Asias fremtid avgjøres av hva landene selv klarer å skape
Både Kasakhstan og Usbekistan viser en interessant forståelse av sammenhengen mellom kunnskap, økonomisk utvikling og geopolitisk posisjon.
Begge ser at naturressurser og geografisk beliggenhet ikke alene er tilstrekkelig til å sikre langsiktig velstand.
Begge forsøker å bruke internasjonale forbindelser til å akselerere utviklingen av nasjonal kompetanse.
Men Usbekistans modell reiser et særlig viktig spørsmål: Kan et land bruke offentlige insentiver til å åpne markedet og samtidig bygge en økonomi hvor stadig mer utvikling skjer nedenfra?
Svaret avhenger mindre av hvilke universiteter som etablerer seg, enn av hvilke økonomiske institusjoner som vokser frem rundt dem.
Det avgjørende blir om satsingen bidrar til flere produktive bedrifter, mer selvstendig forskning, større teknologisk tilpasningsevne og sterkere regionale innovasjonsmiljøer.
Det blir også avgjørende om utviklingen fortsetter selv når subsidiene reduseres og de politiske prioriteringene endres.
Det er først når institusjoner fungerer uavhengig av enkeltpersoner, særordninger og politiske konjunkturer, at de blir en varig del av samfunnets produktive kapasitet.
«Det er først når institusjoner fungerer uavhengig av enkeltpersoner, særordninger og politiske konjunkturer, at de blir en varig del av samfunnets produktive kapasitet.»
I denne sammenhengen representerer institusjonell kapital den viktigste forbindelsen mellom kunnskap og strategisk handlekraft.
Kasakhstan har vært tidlig ute med å bygge internasjonale universitetsstrukturer i stor skala. Usbekistan forsøker nå å videreutvikle denne retningen gjennom en tydeligere mobilisering av privat kapital og næringsliv.
Konkurransen kan bli en betydelig drivkraft for utviklingen i hele Sentral-Asia.
Men vinneren blir ikke nødvendigvis landet som tiltrekker seg flest prestisjeuniversiteter.
Det blir landet som best klarer å gjøre internasjonal kunnskap til selvstendige institusjoner, produktive entreprenører og konkurransedyktige virksomheter.
For det er ikke utenlandske universiteter i seg selv som gjør et land økonomisk selvstendig. Det er evnen til å bruke kunnskapen til å bygge noe eget.
