I januar 2022 seilte Europa fortsatt trygt på de behagelige bølgene av historiens slutt: Belgia og Frankrike varslet at deres kjernekraftverk skulle stenge; Tyskland levde på russisk gass; EU skjerpet miljøkravene, også mot egen industri; forsvarsbudsjettene var redusert til nesten ingenting. Da Vladimir Putin invaderte Ukraina, sprakk denne illusjonen.
Å forstå verden. Det første som står på spill i den nye verden som nå åpner seg, er å tenke den klart. Manien med å koble hver samtidsbegivenhet til fortiden, som om historien gikk i ring, hindrer oss i å gripe endringene som skjer. Vi befinner oss ikke på 1930-tallet, de europeiske forhandlingene er ikke en reprise av München-avtalen fra 1938, og marskalk Pétain har vært borte siden 1945. Det er på høy tid å se verden som den er, ikke gjennom briller som sitter fast mellom 1933 og 1945. Den pågående konflikten mellom USA og Russland er heller ikke en ny kald krig, og det finnes ikke lenger noe «Sør» som vil slåss mot «Nord». Tredje-verden-retorikken har spilt ut sin rolle; vi må slutte å trekke dagens hendelser tilbake til gårsdagens. Historien kan hjelpe – den er en god læremester – men den gjentar seg ikke. 2020-årene er ikke 1920-årene.
Å forstå tiden. Det mest fremtredende kjennetegnet ved vår samtid er Kinas tilbakekomst etter å ha hentet inn det tapte. Landet var en gang en stor økonomisk og politisk makt; nå har det tatt tilbake plassen det hadde frem til 1700-tallet og drar med seg hele det maritime og kontinentale Asia. Det eurasiske området, som binder det kinesiske Asia til Europa, samler hoveddelen av verdens handels- og energiruter. Det er her det store verdensspillet nå foregår, her ligger det nye Midtens rike. For å bli med trengs en hær, entreprenører, analytikere, folk av både bok og mark.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Et annet trekk ved vår tid er veksten av oppløsende nettverk: narkotikasmuglere, kriminelle bander, menneskesmuglere. Denne kriminaliteten rammer både statstoppen og grasrota og river i stykker menneskelige bånd. På ti år har Mexico mistet flere liv i skyteepisoder knyttet til narkotika enn Syria i krig.
Den tredje faktoren som preger vår tid, er den kognitive krigen, som utkjempes med informasjon og intellektuell omringning. Den har alltid eksistert. Propaganda og medieforvrengning til politiske formål er ikke nytt. Men den tekniske utviklingen har mangedoblet slagkraften, og enkel tilgang til informasjon har gitt den kognitive krigen en ny dimensjon.
Å tenke staten på nytt. Vi slipper ikke unna å revurdere statens rolle og plass. I den klassiske filosofiske forståelsen ble staten til for å gi folket trygghet gjennom felles midler og samordnede mål. Denne oppgaven har endret seg, uten at innbyggerne har fått klar beskjed. Mellom 1938 og 2023 økte sosiale utgifter fra 6 til 57 prosent av offentlige utgifter. I samme periode sank forsvarsutgiftene fra 50 til 4 prosent. Kryssende kurver som viser en endring i statens vesen og i bruken av skattekronene. Vi har gått fra en beskyttelsesstat (forsvar og sikkerhet) til en velferdsstat (pensjoner og helse)[1]. Siden 1945 har Frankrike finansiert velferdsstaten med egne skatter, mens forsvaret, via NATO, har vært dekket av amerikanske skattytere. Det forklarer Trumps sinne; han vil ikke lenger at amerikanerne skal betale for europeernes sikkerhet. Skal forsvarsbudsjettet opp, må de sosiale utgiftene ned, og velferdsstatens arkitektur vurderes på nytt. Det er mulig, men krever en grundig debatt om hvem vi vil være innad, og hvordan vi vil opptre utad.
Sluttnoter
[1] Julien Damon, « Dépenses militaires versus dépenses sociales ? », Telos, 25. februar 2025.
Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
