Trump er klar til å utnytte Tyrkias nye fremtredende rolle for å nå sine europeiske mål.
I en nylig presidentuttalelse unngikk Donald Trump uttrykket «det armenske folkemordet», noe som kan ses som en utstrakt hånd for å fornye det bilaterale forholdet til et forandret Tyrkia. Den 24. april, den armenske minnedagen, gir ofte anledning til en presidentmelding, men tradisjonelt unngås betente formuleringer.
«I dag minnes vi Meds Yeghern, og ærer minnene til de vidunderlige sjelene som led i en av det 20. århundrets verste katastrofer,» het det i uttalelsen. «Én og en halv million armenere ble forvist og marsjerte i døden i de siste årene av Det osmanske riket. På denne minnedagen slutter vi oss igjen til det store armenske fellesskapet i Amerika og verden over i sorgen over de mange livene som gikk tapt.»
Dette skiller seg fra president Joe Bidens uttalelse, som gjenspeiler hans politikk om å se verden gjennom den binære linsen demokrati kontra autokrati. Hans uttalelse begynte: «I dag stanser vi opp for å minnes livene som gikk tapt under Meds Yeghern—det armenske folkemordet—og fornyer vårt løfte om aldri å glemme.»
Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒
Dette er ikke første gang Trump har rukket ut en hånd til sin «gode venn» Recep Tayyip Erdoğan. Trump skrøt nylig av den tyrkiske presidenten mens han satt sammen med Israels statsminister Benjamin Netanyahu, som var på besøk i Washington D.C. for å motarbeide både F-35-salg til Tyrkia, amerikanske tollsatser på Israel, og for å fremme et felles angrep på Irans atomprogram. «– Gratulerer, du har gjort det ingen har klart på 2000 år. Du har tatt kontroll over Syria – med andre navn, men det er i bunn og grunn det samme. Jeg sa det: Du har tatt over. Han har gjort det gjennom stedfortredere,» sa Trump.
Som jeg tidligere har skrevet, finnes det en interessant historisk parallell: Tyrkias fremvekst og kjedereaksjonen den har utløst i det større Midtøsten, er noe som fortjener å bli dokumentert. Sjelden i internasjonale relasjoner ser vi en tidligere stormakt snu langvarig tilbakegang og vinne innflytelse i et så raskt tempo at den blir den fremste kandidaten til regional dominans. Trump ser ut til å erkjenne dette instinktivt, og har i det stille foretrukket en ny maktbalanse i regionen – en utvikling som naturlig nok kan forskyve regionale allianser og vekke irritasjon hos enkelte.
Noe av dette kan forklares med presidentens instinktive realisme og hans preferanse for sterke ledere, som det er mulig å inngå langsiktige avtaler med uten å ta hensyn til folkelig opinion og politisk ustabilitet. Ser man nøye etter, kan man ane konturene av en ny og interessant maktbalanse i ferd med å ta form.
Det tyrkiske spørsmålet vil fortsatt plage Europa, særlig etter en amerikansk tilbaketrekning fra kontinentet. Tyrkia er for stort og geografisk viktig til å holdes utenfor den europeiske maktbalansen. Landet viser en økende vilje til å skape orden, fremme politiske løsninger og etablere nye maktbalanser i de historiske områdene det styrte gjennom århundrer.
Det finnes ingen reell hegemonisk utfordring mot USA; selv Kina er omgitt av sterke stater som åpent motsetter seg en kinesisk verdensorden. (Kinas oppførsel gjør det heller ikke lett å inngå allianser med landet, slik Storbritannia nå får erfare.) USAs utfordringer er i hovedsak interne – fra handelsunderskudd og økende ulikhet, til fremveksten av et oligarki og en beryktet pseudo-intellektuell elite, i tillegg til overstrekk i utenrikspolitikken og fare for at den meritokratiske, rase-nøytrale Trump-koalisjonen kan bryte sammen som følge av økende rasefiendtlighet i deler av egne rekker.
Men som alle interne problemer, kan også disse løses gjennom klok politikk, en samlende og optimistisk fortelling – og streng kontroll med dem som forsøker å undergrave denne koalisjonen. Europa befinner seg derimot i en annen situasjon. Kontinentets problemer er strukturelle, og bunner i historie og geografi.
Les også: Mellom Øst og Vest: Tyrkias kulturelle kamp gjennom “hvite” og “brune” øyne 🔒
Den indiske politiske realisten Kautilya formulerte i sin mandala-teori prinsippet om «fiendens fiende», som går ut på at nærmeste nabo ofte er statens fiende, og at en klok hersker derfor bør vurdere staten på den andre siden av naboen som en potensiell alliert. Kautilyas verk Arthashastra, skrevet rundt hundre år etter Thukydid, ble senere oversatt til engelsk og førte – i et historisk paradoks – til britenes praksis med «splitt og hersk» i India. Det er lite sannsynlig at Trump har lest noe av dette, men karakteristisk nok har han kanskje intuitivt forstått – slik Kautilya ville sagt, som en klok hersker – hvilken historisk rolle Tyrkia kan spille i hans forsøk på å velte byrder over på Europa, samtidig som han holder kontinentet i tøylene for å hindre politisk samling.
Faktisk ser en av de første splittelsene etter – selv en hypotetisk – amerikansk tilbaketrekning allerede ut til å være i emning, i spørsmålet om hvordan Tyrkia skal passe inn i den europeiske maktbalansen: Skal landet betraktes som en historisk motvekt til Russland og et bindeledd i en vestlig-islamsk allianse mot ethvert samlet maktsentrum i øst? Eller som et ny-osmansk rike med predatoriske ambisjoner over Armenia, Syria, Kypros og Hellas? Å holde Tyrkia utenfor Europa vil kunne føre til at man får en massiv og voksende fiende rett utenfor grensene, mens å slippe landet inn vil kunne forsterke interne spenninger og splittende krefter innad i EU.
Trump forstår at «Europa», til tross for tiår med overnasjonal styring og historisk fellesbygging, ikke er en enhetlig politisk og strategisk aktør bundet sammen av én kultur og ett språk. Sannsynligheten er stor for at EU, uten Pax Americana, vil splittes langs gamle historiske skillelinjer. Det betyr ikke at en tilbakevending til historisk fiendskap og krig på det europeiske kontinentet er ønskelig – og for det det er verdt, finnes det allerede et kompromiss i form av en styrkestruktur som fordeler byrdene. Men hovedpoenget består: USA vil klare seg, men det er klokere å ha solide bilaterale forbindelser med verdens stormakter – deriblant Russland og Tyrkia – i en slags «stormaktskonsert», enn å føre et korsfareraktig utenrikspolitisk felttog der en allianse av demokratier kjemper mot autokratier. En slik strategi oppmuntrer bare små allierte til å opptre uansvarlig og være gratispassasjer mens de forfølger farlige og utopiske mål. De gamle tenkerne – både Thukydid og Kautilya – ville trolig ha anerkjent denne formen for realpolitikk.
Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
