Donald Trump styrer ikke USA alene. Som følger kommer en kort analyse av hans omgangskrets og de som sannsynligvis vil bidra til å forme hans utenrikspolitikk.
Michael Boulos. Fra én svigersønn til en annen?
Hvor stor innflytelse har Donald Trumps libanesiske svigersønn, Michael Boulos, hatt på utviklingen av hans holdninger til Midtøsten og den arabiske verden generelt?
Michael Boulos giftet seg med Tiffany Trump i 2022. Hans far, milliardæren Massaad Boulos, tjente sin formue i Nigeria, hvor familien har bodd siden 1936. Der fortsatte han utviklingen av Boulos Enterprises, et selskap som distribuerer og monterer motorsykler og mopeder. Massaad Boulos stilte uten hell til det libanesiske parlamentsvalget i 2009 i Koura-distriktet nord i Libanon, for Den frie patriotiske bevegelsen (FPM) ledet av general Michel Aoun. Senere nærmet han seg Marada-bevegelsen til Sleiman Frangié.
Den 21. mai 2024 dro Michael Boulos og hans far, Massaad, til Troy i Michigan sammen med Ric Grenell for en to og en halv times samtale med 40 engasjerte arabisk-amerikanere som uttrykte misnøye med Joe Bidens Midtøsten-politikk. Michael Boulos og hans far brukte all sin innflytelse for å overbevise sine samtalepartnere, og gjennom dem de arabisk-amerikanske velgerne, om å støtte Donald Trump. De understreket nødvendigheten av å stå samlet for å påvirke valget.
Les også: Kjønnsgapet i USA-valget bekreftet: Kvinner for Harris, menn for Trump
Michael og Tiffany Boulos bor i Miami, ikke så langt fra hjemmet til Ivanka Trump og Jared Kushner, den andre svigersønnen til den amerikanske presidenten.
Richard Grenell. Trumps diplomat
Den republikanske diplomaten Richard Grenell (Ric), som Donald Trump de siste årene har omtalt som sin personlige «utsending», kan bli utnevnt til utenriksminister.
Han var USAs ambassadør til Tyskland fra 2018 til 2020 og fungerte også som nasjonal etterretningsdirektør fra februar til mai 2020. Han kjenner Balkan godt, et område han har besøkt mange ganger. Han er hovedarkitekten bak utenrikspolitikken til MAGA-bevegelsen.
Med sin kjennskap til diplomatiet og etterretningsmiljøene kan Richard Grenell hjelpe Donald Trump med å styrke sin autoritet innen utenrikspolitikk. Man kan anta at presidenten ønsker å sette sitt preg ved å gjenoppta en personlig og transaksjonsorientert diplomatisk stil som prioriterer forhandlede løsninger.
Mot en Nixon-inspirert fordeling av ansvar?
Hvis han foretrekker en balansert løsning, kan president Trump gi Ric Grenell stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver og utnevne en mer politisk profil til å lede Utenriksdepartementet.
I tråd med dette oppsettet, som er i samsvar med amerikanske institusjoner, vil Donald Trump sikre seg både lojaliteten til en republikansk støttespiller fra kampanjen og det daglige samarbeidet med en kompetent person som i praksis vil fungere som den egentlige lederen av hans utenrikspolitikk.
Denne konfigurasjonen er ikke noe nytt: Etter at han ble valgt til president 5. november 1968, møtte Richard Nixon Henry Kissinger allerede 25. november for å tilby ham stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver, noe Kissinger aksepterte 29. november, før William Rogers ble utnevnt til utenriksminister. Som Kissinger forteller i sine memoarer, «søkte Nixon mer en god forhandler enn en politisk beslutningstaker – en rolle han forbeholdt seg selv og sin assistent for nasjonale sikkerhetsspørsmål». Med andre ord ønsket Richard Nixon, som også på sin måte var en individualist, å konsentrere styringen av sin utenrikspolitikk innenfor en liten, nær gruppe der han selv var sentrum, og la en person med en institusjonell profil overta ledelsen av et byråkrati han oppfattet som motvillig og ønsket å begrense til en utførende rolle.
I dag, hvis han velger dette Nixon-inspirerte alternativet, vil Donald Trump hovedsakelig måtte velge mellom tre navn: Marco Rubio, Bill Hagerty og Mike Waltz.
Marco Rubio den pragmatiske
Marco Rubio fremstår som en seriøs kandidat til stillingen som utenriksminister: hans navn nevnes jevnlig. Senator fra Florida siden 2011, stilte Marco Rubio i de republikanske primærvalgene i 2016, men tapte mot… Donald Trump. Han er et innflytelsesrikt medlem av den like innflytelsesrike utenrikskomiteen i Senatet.
Likt av Newt Gingrich, vet han likevel hvordan han skal ta avstand fra for strenge konservative eller de som er for ideologiske. Denne erfarne politikeren sin frihet og fleksibilitet er selvfølgelig verdifulle for å representere den trumpianske pragmatismen. Han har bevist denne personlige uavhengigheten i politikken overfor nettopp Newt Gingrich, da sistnevnte gikk direkte mot Mitt Romney under presidentprimærvalget i 2012.
Les også: Valgskred for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
Født i 1971 har Marco Rubio også fordelen av å tilhøre den oppvoksende generasjonen i Det republikanske parti, en generasjon av yngre politiske ledere som Donald Trump ser ut til å ha en forkjærlighet for. Dette var tilfellet med J.D. Vance, som han valgte som sin visepresident i sin andre periode, og som han har anerkjent, i motsetning til den dissonansen mediene mente å oppdage, var «et godt valg»; det er også tilfellet, i noen grad, med diplomaten Ric Grenell, hvis personlighet ikke kan reduseres til enkle karakteristikker, og som Trump har full tillit til. I kontrast til de demokratiske lederne, som objektivt sett begynner å bli eldre, avslører disse valgene faktisk Donald Trumps implisitte, uttrykte ønske om å sikre sitt ettermæle ved å overføre stafettpinnen til nye ledere som er i stand til å holde liv i en populær og pragmatisk konservatisme.
I utenrikspolitikken har Marco Rubio den mest fleksible og tilpasningsdyktige profilen, kort sagt den som er mest kompatibel med Donald Trumps forhandlingsorienterte diplomati.
Bill Hagerty, vokteren mot ettergivenhet
Bill Hagerty, republikansk senator fra Tennessee og tidligere ambassadør i Japan, støttes av kretsen rundt tenketanken America First Policy Institute. Instituttet presenterer seg som en organisasjon til tjeneste for Donald Trump, men forsvarer mer markerte og ideologiske standpunkter enn presidenten, uten å definere en egentlig utenrikspolitisk doktrine.
Som Tim Scott, som er høyt verdsatt i MAGA-bevegelsen, og som Marco Rubio, som han støttet under presidentprimærvalgene i 2016, er Bill Hagerty medlem av Senatets utenrikskomité. Som ambassadør i Japan fra 2017 til 2019 forhandlet han frem en handelsavtale med landet og deltok i dialogen med Nord-Korea under Donald Trumps første periode. Denne prosessen var preget av presidentens initiativer, som etter å ha møtt Kim Jong-un i Singapore 12. juni 2018, deretter i Hanoi 27. februar 2019, møtte ham igjen sammen med den sørkoreanske presidenten ved grensen mellom de to Korea 30. juni 2019.
Bill Hagerty forlot samme år den diplomatiske tjenesten for å stille til valg til Senatet. Siden da har han jevnlig fremmet sterke og tydelige standpunkter i utenrikspolitikken, og klandret Biden-administrasjonens relative tilbaketrekning fra verdensscenen. Denne tilbakeholdenheten tjener ifølge ham Kina, som gradvis, sammen med BRICS-landene, vever et alternativt og attraktivt internasjonalt system ved siden av en vestlig orden i tilbakegang. Overfor Kina fremstår Bill Hagerty som en hauk. President Bidens reaksjon på overflyvningen av amerikansk territorium av kinesiske observasjonsballonger i februar 2023 er for ham emblematisk for den demokratiske administrasjonens apati.
Bill Hagerty har også fordømt Biden-administrasjonens forsoningspolitikk overfor Iran og dens antatte svakhet overfor Hamas. Med henvisning til attentatet der Qassem Soleimani ble drept i 2020, tolket senator Hagerty det først og fremst som en manifestasjon av amerikansk makt, mens president Trumps holdning etter den iranske generalens død syntes å bekrefte et ønske om å begrense konsekvensene.
Bill Hagerty har med andre ord en mer rigid, mer prinsipiell og mindre forhandlingsorientert profil enn Marco Rubio. Født i 1959 tilhører han også en annen generasjon.
Selv om hans navn nevnes, synes sjansene for at han blir utnevnt til utenriksminister mindre enn for Marco Rubio.
Mike Waltz, den grønne bereten
Født i 1974 tilhører Michael Waltz samme generasjon som Marco Rubio.
Han tjenestegjorde som offiser i hæren fra 1996 til 2000, før han sluttet seg til Nasjonalgarden. Han har tjenestegjort i spesialstyrkene i områder som Afghanistan, Midtøsten og Afrika. I Pentagon fungerte han som direktør for forsvarspolitikk under George W. Bush, hos Donald Rumsfeld og senere Robert Gates. Han har for vane å sammenligne kampen mot islamistisk terrorisme med kampene mot fascismen og kommunismen.
I 2010 grunnla han selskapet Metis Solutions, som spesielt sørget for opplæring av tropper i Afghanistan, og som han solgte i 2020 for 92 millioner dollar.
Som medlem av Representantenes hus for Florida siden 2019, ble han gjenvalgt i november 2024. Han er medlem av forsvarskomiteen og utenrikskomiteen. Han er den første grønne beret som er valgt inn i Representantenes hus. Han støttet Marco Rubios kandidatur mot Donald Trump under presidentprimærvalgene i 2016.
Les også: I hodet til Susie Wiles, Trumps hjerne 🔒
Kjent for sine harde standpunkter overfor Kina, proklamerte han i 2021 at USA var engasjert «i en kald krig med Kinas kommunistparti».
Selv om han er nevnt til stillingen som utenriksminister, kan Michael Waltz’ navn til slutt bli valgt til stillingen som forsvarsminister. Denne utnevnelsen vil frigjøre veien for Marco Rubio til å bli utenriksminister.
Nikki Haley og Mike Pompeo: de fraværende
Nikki Haley og Mike Pompeo vil ikke være en del av Donald Trumps regjeringslag.
Nikki Haley stilte i de republikanske primærvalgene i 2024. Hun var USAs ambassadør til FN fra 2017 til slutten av 2018. Selv om hun tilhører en annen generasjon og har en annen bakgrunn enn personene i Bush Jr.s team, fremstår hun som en hauk i det republikanske partiet. Hun går inn for ubetinget støtte til Israel og Ukraina.
Direktør for CIA fra 2017 til 2018 og deretter utenriksminister frem til 2021, deler Mike Pompeo samme tilnærming til Midtøsten.
Det at disse to personlighetene ikke blir valgt til å være en del av Donald Trumps regjeringslag, tyder på at han, langt fra å omfavne den neokonservative linjen, ønsker å føre en utenrikspolitikk med en realistisk orientering, pragmatisk i sine tilnærminger og som verdsetter forhandlede løsninger. Dette blir interessant å følge med på.
Dette innlegget ble først publisert i Revue Conflits. Det har blitt oversatt fra fransk.
Valgskred for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
