Krigen i Libya var ment å redde sivile – i stedet etterlot den et land i kaos og en region i uro. Dommen mot Nicolas Sarkozy gir saken et nytt alvor.
I Frankrike fungerer rettsstaten; tidligere president Nicolas Sarkozy er idømt fem års fengselsstraff for ugjerninger. Han var allerede påført fotlenke etter en tidligere dom for korrupsjon. Bakgrunnen for den siste dommen av Sarkozy er hans mellomværende med Libyas tidligere diktator Muammar Kadhafi.
Som krigførende angår dommen Norge direkte. Den er i korthet at en korrupt fransk president i 2011 med bistand fra Storbritannia og USA uten store vansker fikk overtalt en sosialdemokratisk ledet norsk regjering til å bli med på en politisk dårlig planlagt militær operasjon i Nord-Afrika. Den bidratt til å destabilisere store deler av Vest-Afrika. For folket i Libya har krigen vært en katastrofe. De krigførende maktene, Frankrike, Storbritannia og USA, med støttespillerne Danmark, Nederland og Norge, har begått fatale feil.
Også for de krigførende maktene har krigen i Libya vært en ulykke. Forventningen var kanskje å erstatte Gaddafis styre med et stabilt styre av teknokrater, som kunne øke utvinningen av olje og styrke vestlig innflytelse. I stedet er Libya blitt oppsplittet, med ulike, konkurrerende regjeringer, en nedsatt oljeutvinning, en sterkt svekket økonomi, en stor strøm av flyktninger over havet til Europa, et. inntog av russiske militære, styrket islamsk fundamentalisme, og ytterligere svekket innflytelse for Frankrike, Storbritannia og USA. Ringvirkningene kan spores i store deler av Vest -Afrika.
Libya har til tross for en liten befolkning hatt en sentral politisk stilling i senere tid. Området kom under tyrkisk styre i 1551; i 1911 erobret Italia området. Under andre verdenskrig tok Storbritannia området. I 1951 ble Libya et selvstendig kongedømme, under sterk britisk innflytelse. Store funn av olje ble raskt bygget ut. Libya ble på slutten av 1960-tallet verdens største netto eksportør av olje.
Les også: Russlands fremrykning i Afrika fortsetter
I 1969 falt kongedømmet etter et ublodig militærkupp ledet av Muammar Gaddafi. Det nye regimet markerte seg ved en nasjonalistisk-teknokratisk politikk. For å bevare ressurser ble oljeutvinningen redusert ned halvparten. Store prosjekter ble satt i gang for å bedre tilførslene av vann. Omfattende sosiale reformer ble gjennomført. Politisk var regimet forankret i statens leder, Muammar Gaddafi som personlig bestemte nesten alt. Institusjoner fantes nesten ikke.
Frankrikes rolle
Særlig Frankrike satset på gode kontakter og større handel til tross for regimets anti-vestlige retorikk og virksomhet, som terrorhandlinger. Forhistorien til rettssaken mot president Sarkozy begynte i forkant av presidentvalget i Frankrike i 2007. Kandidaten Sarkozy trengte penger. Muammar Gaddafi var imøtekommende. Spørsmålet er hva Libya under Gaddafi ville oppnå, og hva Sarkozy eventuelt kunne ha lovet. Svaret kan omfatte atomteknologi. Anne Lauvergeon, tidligere direktør i Areva, Frankrikes produsent av kjernekraftverk, har forklart til en undersøkelsesdommer at hun hadde vært under press fra Sarkozy for å inngå en kontrakt med Libya, uten hensyn til internasjonale regler som avtalen om ikke-spredning av atomvåpen.
Den 28. mai 2007, mindre enn to uker etter maktovertakelsen tok Frankrikes nybakte president Sarkozy kontakt med Libyas leder Muammar Gaddafi for å drøfte et mulig samarbeid om våpen og kjernekraft. Mindre enn to måneder senere, den 25. juli 2007, ble en avtale om samarbeid om sivil kjernekraft undertegnet av de to lands utenriksministre. På fransk side var avtalen blitt drevet fram av presidentpalasset uten å konsultere de industrielle og militære fagmiljøene. Vanligvis krever avtaler om atomsamarbeid omfattende og langdryge forhandlinger, men ikke i dette tilfellet. Areva fikk beskjed om å fremskynde en avtale, men hadde forbehold på grunn av tvil om Libyas kompetanse og sikkerhetsopplegg. Areva nektet derfor å levere kjernekraftverk til Libya, til tross for vedvarende press fra presidentembetet, siste gang våren 2010. Utenriksdepartementet og statsministerens kontor delte Arevas motforestillinger.
President Sarkozy kan ha hatt egne planer. Forhandlingene mellom Frankrike og Libya skar seg. Uten tilgang til fransk atomteknologi ville ikke Libya øke importen fra Frankrike. Høsten 2010 steg ergrelsen i Paris, sammen med engstelsen over «lånet» fra Libya. Tanken om å bli kvitt Gaddafi var nærliggende. Paris tok diskret kontakt med London, deretter med USA. Beslutningen om krig ble tatt, først i Paris, dernest i London og til slutt i Washington, lenge på forhånd, trolig allerede senhøstes 2010. Deretter begynte jakten på støttespillere. Blant europeiske NATO-land meldte Danmark, Nederland og Norge seg; Hellas, Italia, Portugal. Spania, og Tyskland frasto.
Benghazi
Den 15. februar 2011 brøt opprøret ut i Benghazi, etter revolusjoner i nabolandene Egypt og Tunisia. To uker senere, den 3. mars 2011, ble Det nasjonale overgangsrådet stiftet som en representant for alle opprørere mot Gaddafis regime. En uke senere, den 10. mars 2011 ble det anerkjent av Frankrike som Libyas lovlige regjering; dette åpnet for at NATO kunne gripe inn i borgerkrigen. Den 17. og 18. mars 2011 ble flyforbudssonen vedtatt av FN. Den 19. mars begynte flytoktene. Norge var et av de få NATO-land som deltok. Uten støtte fra utenlandske fly ville opprørerne trolig ha måttet gi opp, selv med bred støtte i deler av andet. Krigen ble kortvarig. I oktober 2011 ble Gaddafi drept. Freden uteblir fortsatt.
Les også: Hvorfor står forholdet mellom Marokko og Algerie fast?
En ledende amerikansk diplomat, Richard Haass, skrev i Financial Times den 22. august 2011 at den ‘humanitære’ intervensjonen angivelig for å redde liv, i virkeligheten var en politisk inngripen for å skifte ut regimet, og at NATO måtte følge opp sin suksess ved en langvarig okkupasjon. Dette er stikk i strid med den fortellingen som regjeringen Stoltenberg serverte til det norske folk. Libyakrigen ble presentert som en humanitær aksjon, men den har vært mislykket. Gaddafis Libya var et velstående diktatur og en velferdsstat. Dagens Libya er hverken demokratisk eller velstående. En stor del av Libyas penger og gull er forsvunnet.
Frankrike var drivkraften bak krigen i Libya. President Sarkozy overtalte statsminister James Cameron i Storbritannia til å bli med. Deretter kom utenriksminister Hillary Clinton i USA med, under tvil. Barack Obama har i ettertid beklaget krigen i Libya. Som en politisk aksjon for å sikre makt og innflytelse, har «Libya-operasjonene» også vært mislykket. Vest-Afrika er blitt destabilisert, Frankrikes stilling er svekket, til fordel for Russland.
Lurt inn i krig?
Dommen mot Sarkozy antyder at i Norge kan regjeringen og enstemmig Storting ha latt seg lure inn i en vettløs krig av en korrupt fransk president med et personlig mellomværende med en nord-afrikansk diktator. Henrik Thunes bok «Strengt fortrolig» forteller at i denne saken betød forholdet til Frankrike og USA mer for daværende statsminister Jens Stoltenberg enn for daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, som hadde bedre sakkunnskap. Boken viser korrekt at Frankrike sammen med Storbritannia var drivkraften for en invasjonskrig med sikte på regimeskifte. Thunes oppfatning er at dette var en problematisk linje, og at Sarkozy var lite troverdig og kanskje korrupt.
Den norske rapporten om «Libya-operasjonene», ledet av Jan Petersen, er lettvint og overflatisk, men den påpeker at kunnskapsgrunnlaget var svakt. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg hevder at han visste mer enn nok og at han ville ha tatt den samme beslutningen om igjen. Stoltenberg har et stort personlig ansvar. Han tok selv initiativet og sendte ut melding på SMS om at Norge deltok i «Libya-operasjonen».
Les også: Tyrkias lange spill
Storbritannia fulgte i denne saken fransk politikk, som Norge gjorde. Etter norsk sigende var humanitære hensyn avgjørende. Så vidt vites, gikk Norge til krig uten noen egen analyse av konsekvenser og risiko. Rapporten fra Underhuset i det britiske parlament er ærligere og påpeker at frykten for massakre av sivilbefolkningen var overdrevet.
Det britiske parlamentet mottok i september 2016 en rapport om Libyakrigen.[1] Konklusjonen er at Storbritannia lot seg drive inn i krigen på fransk initiativ, uten at regjeringen foretok noen analyse av risiko og konsekvenser. Regjeringen Cameron kritiseres for å ha satset ensidig på bruk av militærmakt og ha unngått å bruke politiske kanaler for å løse konflikten. Rapporten understreker Storbritannias ansvar for å ha ødelagt den libyske staten og landets ansvar for å bistå gjenoppbyggingen og å løse flyktningproblemet. Rapporten, fremlagt av medlemmer av Underhusets utenrikskomite, er uvanlig skarp i sin kritikk. Den understreker inntrykket av at Libyakrigen ikke var en humanitær intervensjon, men en kolonikrig.[2] Den rødgrønne norske regjeringen deltok med entusiasme.
Paralleller
Rapporten fra Chilcot-kommisjonen til Parlamentet i Storbritannia om krigen i Irak har direkte betydning for Norge. Parallellen mellom Storbritannias inntreden i Irakkrigen i 2003 og Norges inntreden i Libyakrigen i 2011 er slående. Kommisjonen feller en knusende dom over den daværende regjerings behandling av saken, og særlig over tidligere statsminister Tony Blair. Kritikkens hovedpunkter går på en forutinntatt og forhastet saksbehandling og et ufullstendig beslutningsgrunnlag, der ledemotivet var å tekkes USA. Utfallet ble en unødvendig krig som ikke brakte orden, men kaos, ikke lindring, men lidelse.
Punkt for punkt kan en tilsvarende kritikk rettes mot Norges deltakelse i krigen i Libya. Beslutningen om å delta i krigen ble fattet praktisk talt uten saksbehandling på et tynt beslutningsgrunnlag, uten analyse av risiko og konsekvenser. Også her var ledemotivet å tekkes USA. Også i Libya er utfallet blitt kaos og lidelse. Som aktiv krigførende har Norge et direkte ansvar. Det var et enstemmig Storting som i 2011 godkjente regjeringen Stoltenbergs vedtak om å delta i krigen i Libya. Dette er et skremmende eksempel på at når alle er enige, er risikoen at alle tar feil.
Historisk perspektiv
I et historisk perspektiv er «operasjonene» i Libya blant mange tapte kriger fordi angriperen manglet politisk forståelse. Den fordums Sovjetunionen brukte våpenmakt til å opprettholde herredømmet i Øst-Europa, en ineffektiv økonomi basert på politisk undertrykkelse. Våpenmakten hindret reformer, inntil systemet brøt sammen i 1989. Putins Russland fører en «særskilt militær operasjon» (nytale for krig) mot Ukraina, for å hindre en liberal utvikling i nabolandet, som en trussel mot regimet i Russland.
Siden 1945 har Frankrike utkjempet og tapt to kolonikriger, i Vietnam og Algerie. Frankrike og Storbritannia tapte krigen mot Egypt i 1956. I Vietnam overtok USA krigen, inntil nederlaget i 1975. I 1990 ledet USA med hell en bred koalisjon for å drive Irak ut av Kuwait. USA holdt seg deretter på matten inntil krigene i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003. Selv med omfattende alliert støtte har disse krigene endt dårlig for USA. I Libyakrigen deltok dessverre også Norge, som har et medansvar for kaoset i landet. Det er til Frankrikes heder at rettsstaten tar fatt i en avgått president.
Les også: Afrikanske geopolitiske tilnærminger
I 2011 lot Norge seg villig overtale eller lure til å svare positivt på henvendelsen om å delta i krigen i Libya. Avgjørelsen ble tatt på et blunk, trumfet gjennom av statsminister Stoltenberg på et syltynt beslutningsgrunnlag og med en beslutningsprosess som ikke er et demokrati verdig, en runde på SMS mellom tre personer. Norge var med på å misbruke et FN-mandat med et defensivt siktemål, å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi, til en offensiv innsats for å fjerne regimet i Tripoli. Dette innebærer et brudd på folkeretten og en krigsforbrytelse. Lydigheten overfor USA førte til at norske flyvere bombet tilfeldige mål, rimeligvis med betydelige sivile tap som konsekvens.
Norges største utenrikspolitiske feilgrep
I krigen i Libya i 2011 utviste Norge seg som en særlig lojal og effektiv støttespiller. Norge påtok seg oppdrag som andre land vek unna og har ansvaret for et høyt antall bombeslipp. Målene for Norges bombing i Libya er fortsatt en statshemmelighet. Overfor utenlandske media betegnet daværende statsminister Jens Stoltenberg krigsdeltakelsen som en nyttig erfaring, som en øvelse, underforstått med sikte på nye krigsoppdrag.
I ettertid fortoner deltakelsen i Libyakrigen seg som det verste utenrikspolitiske feilgrep og den største dumhet begått av Norge som selvstendig nasjon. Datidens rødgrønne regjering har det direkte ansvaret, men et enstemmig Storting var også ansvarlig. Nå hersker en pinlig taushet. Politikerne ønsker intet oppgjør om saken og media tier stille. Ledetråden for regjeringen og Stortinget i 2011 var tiltroen til USA.
Erfaringene tilsier imidlertid at tiltroen var feil og at Norge bør møte slike henvendelser med dyp skepsis og selvstendig tenkning. På dette punkt kan det være lite grunn til optimisme. Dommen mot Sarkozy er nesten ikke omtalt i Norge. Aftenposten har hatt en liten notis om saken; den har ikke vært nevnt i Dagsavisen eller Klassekampen, ei heller i NRK. Dagsavisen finner det kanskje pinlig å minne leserne om et mislykket militært eventyr igangsatt av Jens Stoltenberg. Libyakrigen var også Kristin Halvorsens og SVs krig, som den var Liv Signe Navarsetes og Senterpartiets krig.
I ettertid kan Jens Stoltenbergs motiver diskuteres i lys av hans senere karriere som generalsekretær i NATO. Selv om Stoltenberg kanskje ikke hadde toppstillingen i sikte da han i 2011 bestemte seg for å la Norge delta i en «militær operasjon», kan det neppe ha skadet hans forhold til USA. Stoltenbergs forgjenger i NATO, danske Anders Fogh Rasmussen, hadde som statsminister latt Danmark delta i Irakkrigen i 2003. Hva Halvorsen og Navarsete hadde å vinne på risikoen er mer uklart- For å unngå nye feilgrep er det på plass med klarere og strengere regler for bruk av norske militære styrker utenfor landets grenser. Et ønskemål er også politikere sin kan vedgå feil.
Sluttnoter
[1] House of Commons Foreign Affairs Committee, Libya: Examination of intervention and collapse and the UK’s future policy options, London 2016, House of Commons
[2] Ola Tunander, Libyenkrigets geopolitik, Lund 2012, Celanders Förlag
Operasjon Harmattan
