Bak flagg, paroler og nasjonale symboler skjuler det seg et samfunn der frihet og sannhet er blitt luksusvarer. Den tyrkiske staten har gjort patriotisme til et karrierevalg – og uvitenhet til en dyd.
Fornuftig nasjonalisme har i dag blitt en utdødd egenskap, som dodo-fuglen. Dette begrepet beskrev en bevissthetstilstand som forente selvtillit, selvkritikk og universell moral – i stedet for å bygge en nasjons eksistens på andres fravær eller fornedrelse.
I Tyrkia starter indoktrineringen av nasjonalistisk og konservativ doktrine allerede i barneskolen. På et vis må alle være nasjonalister. «Er du tyrker, må du i det minste være litt nasjonalist.» For et folk som regnes som det mest vestlige i Østen, som aldri har vært kolonisert, og som marsjerte mot vest og sto alene mot Vesten, var kanskje det eneste de virkelig var gode på – mer enn yoghurt og baklava – deres nasjonale følelser. Denne følelsen var kjernen i det å være tyrker. Det var også den som i noen grad beskyttet dem mot arabisering. Slik vokste vi opp.
Men Atatürks ord «Hvor heldig er han som kan si ‘jeg er tyrker’» var ikke en erklæring om overlegenhet; det var et kall til selvtillit, rettet mot et folk som lette etter sin identitet i rikets aske – et folk etterlatt i fattigdom og uvitenhet. Det var et rop om oppvåkning i mørket av nederlag og identitetsløshet. I dag har dette ropet sluttet å være et uttrykk for selvtillit og blitt et strategisk tilfluktssted man søker i enhver motgang. Jo mer det brukes, desto mer tømmes det for innhold.
Montenegro-hendelsen
De siste hendelsene på Balkan – særlig det som nylig skjedde i Montenegro – symboliserer denne forvandlingen. En episode som begynte med en påstand om trakassering og rykter på sosiale medier om at tyrkere hadde stukket ned montenegrinere førte til anti-tyrkiske gateopptøyer i Montenegro. Noen av gjerningspersonene var serbere, men skaden var allerede gjort og volden hadde eskalert.
Tyrkiske butikker ble steinet, og enkelte tyrkere ble overfalt i gatene. Det tyrkiskdominerte budfirmaet Glovo ble boikottet for å ha ansatt tyrkere, og hendelsen førte til at visumfriheten med Tyrkia ble suspendert. Merkelig nok forutsa jeg dette i en Patreon-artikkel 20. august, der jeg skrev at Montenegro snart ville finne en unnskyldning for å innføre visumplikt for tyrkere. Som akademiker med mange års erfaring med å undervise om politikk og samfunn i Balkan var det ikke vanskelig å se det komme.’
Les også: Sudan i kryssilden mellom Tyrkia og Emiratene 🔒
Mange tyrkere har allerede skaffet seg opphold i Montenegro ved å registrere selskaper på papiret, og av de 10 000 tyrkiske selskapene vil rundt 8 000 snart bli stengt. Jo mer tyrkere prøver å flykte fra AKP, desto vanskeligere blir det å finne et sted from dem å oppholde seg i verden. De forsøker å leve komfortabelt i utlandet uten å betale prisen hjemme – og slik tar de problemene med seg.
Statens svake respons – og skylden som skyves på «Vesten»
Dessverre finnes det heller ikke lenger en sterk regjering som står bak tyrkerne. I tillegg til at passet og den tyrkiske liraen mister verdi, føler folk at også de selv har tapt sin verdi. Tyrkiske akademikere som skal delta på konferanser i utlandet får ikke visum, og landslag i enkelte idretter får ikke innreise til konkurranser.
Men kritiserer du dette, er du en landsforræder. For det du egentlig skal kritisere, er den diffuse fienden som kalles «Vesten»: «De vil ikke ha oss i EU fordi vi er muslimer. De vil ikke ha oss fordi vi er tyrkere. De vil ikke ha oss fordi de er korsfarere.» Jeg skriver langt for å hjelpe deg å forstå nasjonalismen til mennesker som har levd med slike forestillinger i årevis.
Tross alt dette reagerte den tyrkiske regjeringen ikke med noe kraftig mottiltak da Montenegro suspenderte visumfriheten. Tyrkia innførte ikke visumplikt tilbake. Den såkalte nasjonalistiske regjeringen handlet ikke ut fra prinsippet om gjensidighet, men oppførte seg som en far som aksepterer sitt barns skyld – som tar barnet hjem og straffer det selv.
Vi har beskrevet statens svake reaksjon – men hva gjorde folket?
Den første reaksjonen i tyrkisk opinion var å ty til et spørsmål forankret i historiske traumer: «Begynner et nytt Balkanslakteri mot tyrkere?» Noen gikk så langt som å si at Montenegro hadde «vendt tilbake til korstogsånden». Bak denne refleksen ligger en «geopolitisk hukommelse» og «historiske frontlinjer». Montenegro var området der Istraga Poturica-folkemordet fant sted på begynnelsen av 1700-tallet – den første kjente massakren mot tyrkere på Balkan. Den gang ble tre tusen mennesker drept. Men folket i Montenegro er ikke lenger det samme, og verden er ikke den samme. Likevel næres nasjonalismen – fanget i et «posisjonelt forsvar» – av fortidens rester.
Et innlegg fra en tyrker bosatt i Montenegro viste denne blinde flekken tydelig: «I løpet av de siste fem årene har rundt 250 rettssaker involvert tyrkere. Serbere har begått fire ganger så mange forbrytelser, men likevel er det tyrkerne som vekker oppsikt.»
Ved første øyekast virker det rimelig. Men samme innlegg viste også at tyrkerne bare utgjør 2 prosent av befolkningen – og likevel er involvert i 10 prosent av de straffbare handlingene. Der ligger kjernen i den syke nasjonalismen: den «uforholdsmessige reaksjonen» og hvordan selv kriminalitet gjøres til et spørsmål om nasjonal stolthet.
Hvem dør for fedrelandet?
Dette er nasjonalismen i vårt land. Staten står ikke bak deg – den har aldri gjort det. En tyrkisk nasjonalist lever for staten, men staten gjør lite for ham. Nesten alle tyrkiske soldater som dør i operasjoner i øst eller i Syria, kommer fra fattige familier som ikke har råd til å slippe unna verneplikten og som bor i slumområder. Man ser aldri en politikersønn dø i tjeneste i øst – knapt nok at han gjør militærtjeneste i det hele tatt. De gjør i stedet den såkalte betalte verneplikten på én måned.
Å dø for fedrelandet er de fattiges oppgave i Tyrkia. Å elske fedrelandet også. Men familiene som ofrer sønnene sine for landet de elsker, krever aldri ansvar fra staten eller fra dens «guddommelige ledere». De aksepterer barnas død med en så forvrengt mentalitet at du hører dem si: «Takk Gud, sønnen vår ble martyr. Takk Gud at jeg ble far til en martyr.»
Les også: Hornet i halvmånen: Tyrkia og Øst-Afrika 🔒
Tyrkisk nasjonalisme er å opphøye døden for staten og for Gud blant mennesker som aldri har hatt en reell sjanse til et verdig liv – mennesker som knapt vet hva ferie betyr. Visste du at i de indre delene, bare 20 kilometer fra den tyrkiske rivieraen i Taurus-fjellene, har kanskje åtti prosent av de fattige tyrkiske bøndene aldri badet i havet eller solt seg, og at ingen av dem noensinne har bodd på hotellene der?
De lever som amishfolk – men ikke av eget valg. De lever slik fordi staten de har viet seg til, ignorerer dem og ser på dem som insekter. Hvis barna deres er unge og pene nok til å jobbe på hotellene, har de kanskje vært i sjøen – men foreldrene kjenner ikke engang lukten av saltvann.
Slik var det også under Det osmanske riket. Tyrkere ble bare husket i krigstid. Når det krevdes, døde de for fedrelandet; hvis de etterlot et barn, levde det en stund – og neste generasjon døde igjen når det ble nødvendig. Tyrkia er landet til dem som lever for å dø og glemmer å leve.
Man må dø i et hav man aldri har badet i, for olje- og gassfelt i internasjonalt farvann. Nå selges dette som konseptet «Blått fedreland» – i tilfelle man en dag må dø for det. Tyrkerne har ingen olje, men de har blod, og tyrkiske regjeringer som kjenner verdien av denne ressursen, nøler ikke med å bruke det til siste dråpe for å bevare staten.
Uvitenhetens forvaltning
Å leve betyr for de fleste tyrkere bare å trekke pusten. De skal ikke vite hva ekte liv er. Uvitenhet blir hyllet, og på TV får predikanter som forkynner dydene ved å dø for fedrelandet, all taletid. Fornuftige og reflekterte religiøse lærde blir tiet i hjel.
Regjeringen sier «vi vil aldri gi etter for LHBT» og gjentar stadig at LHBT er umoralsk. Erdogan sier det samme, men hans bilder sammen med transartisten Bülent Ersoy – syngende og poserende – blir aldri stilt spørsmål ved. I Tyrkia stiller folk ikke spørsmål ved staten eller dem som styrer den.
For dem er LHBT umoralsk, men når AKP- og MHP-politikere har forhold med homofile og transpersoner på luksushotell, og slike opptak dukker opp, kritiserer ingen dem. Om en vanlig person gjorde det samme, ville han bli lynsjet. Men når makthaverne gjør det, bortforklares det som en konspirasjon – et spill fra USA eller Israel, eller en manipulert video.
Staten er dessverre tyrkernes avgud. Religionen de tror på, er i underbevisstheten å bevare staten – og å dø for den.
Flaggets styrke
I Tyrkia finnes hundretusener av overvåkingskameraer i gatene, og du ser folk kysse flagget for å komme på TV og få takk fra en tjenestemann for sin patriotisme. Mange gjør det bare for å bli filmet. Unntatt barna. De gjør det fordi de har lært det.
Respekt for flagget er også et bilde Erdogan selv dyrker. På et NATO-toppmøte ser han det tyrkiske flagget ligge på gulvet, løfter det opp og legger det i lomma. I det øyeblikket glemmer tyrkerne alt. «For en stor mann», sier de. Så går de hjem og tenker på hva de skal gjøre med sine arbeidsløse barn og tomme kjøleskap.
Les også: NGO-en i spissen for fremme interessene til det nye Tyrkia 🔒
Men hver arbeidsløs ung mann som drar utenlands, er et flagg som har falt. Hver kvinne som selger kroppen sin, hver far som selger en nyre, hver bestikkelse som tas – er et falt flagg. Den svekkede liraen, det devaluerte passet og den plyndrede statskassen er alle falne flagg. For alt dette er resultatet av tap av sosial trygghet og frihet.
De fleste tyrkere tør ikke engang stille spørsmål ved det. De blir lært å elske Gud – og frykte Gud. Å elske staten – og frykte staten. Idealistiske tyrkere som bor i utlandet og ønsker å endre noe i hjemlandet, blir enten fengslet eller tvunget i eksil.
Hold dem hjemme, men send valuta
Vil man lykkes i dagens Tyrkia, må man være blind, døv og stum overfor urett, plyndring, demokratisk ran og undertrykkelse. At det er i statens interesse at tyrkere blir i Tyrkia og ikke kjenner verden for godt, sier seg derfor seg selv. Hvis tyrkere først skal reise, bør de dra til land der de kan tjene utenlandsk valuta og ta med seg penger hjem for å investere i Tyrkia. De bør ikke ta med seg ideer.
Akkurat som renessansen vokste frem i opposisjon til den katolske kirkens konservatisme, står også den tyrkiske statens konservatisme i motsetning til opplysningstanken – slik middelalderens kirke gjorde. Opplysning betyr å dele makt. Men den organiserte kriminelle gruppen som styrer den tyrkiske staten, ønsker ikke å dele makten med folket.
Jo færre tyrkere som reiser utenlands, desto bedre for dem som styrer landet. Men jo flere intellektuelle som drar, desto bedre også – for da kan enhver forsker eller journalist som forlater landet, stemples som «forræder», «en som flyktet fra landet som ga ham mat», eller «agent». Og dessverre tror store deler av befolkningen på dette.
Nasjonalisme som karriere og økonomisk økosystem
I Tyrkia er nasjonalisme ikke en idé, men et applausapparat – et trinn i karrieren. Trangen til å opphøye nasjonen brukes som et dekke for å skjule sannheten. Derfor blir selv de mest uvitende mennesker hyllet for sine nasjonalistiske utspill, mens alle som tenker og stiller spørsmål, tvinges til taushet ved å merkes som «indre fiender».
I dette merkelige landet, der folk ikke skiller mellom kjærlighet til flagget og personlig vinning, er nasjonalisme blitt et yrke – ikke en dyd. Denne «profesjonelle nasjonalismen» har etablert et system rundt bestemte partier, der gambling, nettspill, menneskesmugling og narkotikahandel går hånd i hånd. Folket blir stilnet med slagord om «statens overlevelse» og «nasjonal sikkerhet».
Men det har ikke alltid vært slik. Forfallet begynte etter 1938 og fikk et geostrategisk preg under den kalde krigen gjennom «den grønne belte»-strategien. Nasjonalismen ble da et verktøy for kontroll – ikke beskyttelse – og gjorde landet til en avhengig bufferstat.
Myter, helter og nasjonale dogmer
Systemet har bevisst løftet frem uvitenhet for å svekke folkets evne til å stille spørsmål. Nye universiteter har blitt institusjoner som produserer dogmer i stedet for kunnskap, og aksept av status quo fremover kritiske tenkning.
Arrangementer som «Det internasjonale Sarı Saltuk-symposiet» ved Trakya Universitet forvandler vitenskap til teater. Å fremstille Sarı Saltuk[1] – en figur omgitt av myter om brente kirker, drepte prester og kamper mot drager – som et symbol på islams toleranse på Balkan, viser hvordan overtro tar vitenskapens plass. Jeg protesterte mot denne absurde konferansen, men den ble faktisk gjennomført. Rektorene som organiserte den, hadde aldri engang lest Saltukname[2], den eneste kilden om denne eventyrfiguren.
Les også: Tyrkisk intellektuell: – Nasjonalisme og nepotisme lammer Tyrkia 🔒
Jeg kjenner hundre tyrkiske akademikere som ville protestert hvis en greker eller bulgarer sa: «Tyrkerne tvang oss til å bli muslimer.» Men ikke én av dem spør hvorfor vi oversetter Saltukname til balkanske språk, hvorfor vi markedsfører denne fiktive personen, og hvorfor staten finansierer det. De voldelige fortellingene om tyrkere som finnes i Balkan-statenes nasjonale fortellinger, blir ubevisst finansiert av tyrkiske rektorer gjennom slike tåpelige prosjekter. Og så stiller de opp til felles bilder under flagget.
Når man kritiserer dem, blir man stemplet som forræder. Når et samfunn gjør mytene sine hellige, bytter det ut sannheten med eventyr. Deretter lever det ikke med sine helter, men med sine spøkelser. Tyrkere lever som regel med de døde – døde helter, deres fortellinger, døde religiøse skikkelser, deres mirakler og alle historiene rundt dem.
I enkelte bydeler i Istanbul ser du folk som forguder Atatürk eller sultanene – fortidens døde symboler pryder nabolagene til de levende. Det er vanskelig for 85 millioner mennesker, fanget i sine egne ekkokamre, å få tilgang til kunnskap av høy kvalitet.
Utenrikspolitisk tvetydighet og indre forfall
I den utenrikspolitiske verdenen finnes det også store motsetninger. Tyrkias nåværende geopolitiske situasjon viser at landet, utover demografiske og sosiale utfordringer, står overfor et grunnleggende «geografisk dilemma». Som NATO-medlem er det del av den vestlige alliansen, men samtidig har landet kjøpt S-400-luftforsvarssystemer fra Russland og skapt en «strategisk tvetydighet». Dette peker både på en «identitetskrise» og et «sikkerhetsvakuum».
Videre har den militære tilstedeværelsen i Syria gått fra prinsippet om «dybdeforsvar» til å bli et uttrykk for en «revisjonistisk utenrikspolitikk» og «irredentistiske» ambisjoner – et logistisk og taktisk sårbart brohode. Men disse utenrikseventyrene fungerer som «skyggeoperasjoner» for å dekke over den indre «femtekolonnen»: korrupsjon og forfall. Offentlig-private partnerskap, som har beriket kretsen rundt Erdoğan, har gitt presidenten en personlig formue på minst 400 milliarder dollar, kanskje opp mot 900 milliarder. Samtidig har en snever krets av lojale tilhengere fått overført en betydelig del av nasjonens rikdom.
Dette er som å plyndre en hærs forsyningslinjer – generalene blir rike mens soldatene sulter i ørkenen. Folkets sårbarhet viser seg overalt i Tyrkia. At folk i trafikken stadig trekker kniv, kølle eller pistol mot hverandre, og at slike hendelser ofte ender med alvorlige skader eller død, viser at det kollektive traumet har nådd bristepunktet.
Det finnes et tyrkisk ordtak: «Den som ikke tør å skjelle ut sin herre, slår hunden hans.» Det betyr at den som ikke våger å angripe den virkelige skyldige – fordi han frykter straffen eller er avhengig av ham – retter sin vrede mot en svakere, forsvarsløs person. Slik er det også i Tyrkia. Fordi folk ikke tør kritisere myndighetene, vender de sitt sinne mot hverandre.
Urbane vs. rurale tyrkere
Det mest temperamentsfulle folket i Europa bor i dette landet. Når jeg sier «tyrkere», mener jeg alle som bor i Tyrkia. Det inkluderer kurdere og andre, for ifølge grunnloven omfatter «tyrker» alle borgere av landet, uavhengig av etnisitet. I denne teksten mener jeg derfor alle tyrkiske statsborgere – og det samme gjelder for alle samfunn som deler de samme følelsene.
Jeg har aldri sett noe i det tyrkiske samfunnet som minner om islams dype toleranse. Men tyrkerne var uten tvil et tolerant folk før. Det var landet som tok imot jødene som ble fordrevet fra Europa, og hvor de aldri ble utsatt for forfølgelse. Det åpnet dørene ikke bare for jøder, men også for polakker – og til og med for Sveriges konge Karl XII, som søkte tilflukt hos osmanerne på 1700-tallet.
Den osmanske toleransen levde videre i den tyrkiske republikken – men etter Atatürks død begynte noe å endre seg. Under andre verdenskrig ble jøder sendt til arbeidsleirer i det østlige Tyrkia, og senere ble pogromer mot grekere i Istanbul organisert. Jeg vet dette fra første hånd, fordi min far var vitne til disse voldelige episodene i sin ungdom.
Menderes-regjeringen ga grønt lys for disse hendelsene, og de som plyndret greske butikker og knuste vinduer i gatene, var stort sett folk fra landsbygda – mennesker som hele livet hadde lært å dyrke staten som hellig. «Det var ikke en eneste bymann blant dem,» sa faren min. Du kunne se solbrentheten fra åkrene i ansiktene deres. Gamle bilder av dem finnes fortsatt på nettet.
Les også: Istanbuls siste bysantinere: «Å dra eller bli»
Byfolkene i Tyrkia er siviliserte, men flyttingen av landsbybefolkningen til byene har ødelagt den sosiale strukturen. Dessverre var det de mest uvitende og mest opportunistiske som flyttet til byene. Reiser man gjennom nitti prosent av Anatolia, vil man se dette: Der finnes rene, hederlige mennesker som inviterer deg inn i huset sitt uten å spørre hvem du er. De kaller deg «Guds gjest», sørger for at du får mat, og hjelper deg uansett hvilken tro du har, dersom du trenger det.
Men dessverre nøler ikke disse menneskene med å slå når staten sier «slå». Uvitenhet har både en uskyldig og en farlig side. Å underkaste seg autoritet er blitt tyrkernes nye kultur. Å stille spørsmål har de siste 23 årene dessverre vært ensbetydende med forræderi. Tyrkerne, som en gang gjorde opprør mot sultanene, er nå blitt et samfunn der hjernene vaskes med nasjonal og religiøs indoktrinering. De som gjør motstand, må betale en pris – de risikerer fengsel eller eksil.
Det intolerante Tyrkia
Tyrkerne liker å skryte av å være verdens mest tolerante folk, men jeg vet at midt i Istanbul, på Sultanahmet-plassen, ble to mennesker som kysset hverandre, skjelt ut med ordene: «Du kan ikke kysse her blant folk, gå på hotell og elsk der!» En av dem som ble kjeftet på, var meg selv. I de første dagene etter at jeg møtte min kone, ble vi trakassert av en mann som så på seg selv som byens vokter av moral og ærbarhet – oppdratt med nasjonalistisk og konservativ retorikk. Det var rundt 2004, og slike hendelser var da enkeltstående. Men nå er de kanskje blitt 40–50 ganger vanligere. For hver ekstremist, enten religiøs eller fascist, finner styrke i AKPs politikk.
Jeg ser på TV og i sosiale medier hvordan folk trakasseres i sitt eget land. Par som sitter tett sammen på buss eller ferje, jenter med bare armer og ben på offentlig transport, blir plaget. Dette har blitt mer synlig etter hvert som flere forstyrrede mennesker, oppdratt i et nasjonalistisk-konservativt miljø, mener de har rett til å irettesette alle andre. I dagens Tyrkia, der ingen lenger tør å kritisere staten, kritiserer folk hverandre og gjør hverandres liv uutholdelig. På sosiale medier henges folk ut for sine meninger. Selv ble jeg utsatt for en digital lynsjemobb som sendte tusenvis av e-poster til arbeidsplassen min. Grunnen var at jeg sa at løshunder burde samles inn av kommunen og enten adopteres bort eller avlives – slik det gjøres i Europa – for å hindre sykdommer.
Tyrkias biologiske mangfold er alvorlig truet på grunn av de rundt ti millioner løshundene og det samme antallet katter. I byene kjemper fugler, småpattedyr og reptiler for å overleve mot disse ukontrollerte flokkene. Jeg vokste opp uten å se en eneste ekorn eller hare i Istanbuls parker – alle var blitt spist av løshunder og katter. Dette økologiske sammenbruddet handler ikke bare om dyrevern, men om miljø og økosystemødeleggelse. I Europa finnes ikke rabies, men i Tyrkia dør hvert år titalls barn av sykdommen.
Bak denne mengden av eierløse dyr står kommuner som åpner milliardkontrakter for å dele ut hunde- og kattemat i gatene – og ordførere som eier fôr-fabrikker. Dette er blitt et organisert profittsystem. Under dekke av dyrevern plyndres statskassen, mens reelle miljøproblemer ignoreres. Og dersom du kritiserer dette kaoset og denne korrupsjonen, angripes du av deres betalte trollgrupper på sosiale medier.
Det eneste som ikke kan kritiseres i Tyrkia, er Recep Tayyip Erdoğan og hans 23 år med vanstyre. I dag var dessverre årsdagen for dette. I løpet av disse årene har alle landets institusjoner blitt omformet rundt én mann; rettsvesenets uavhengighet er ødelagt, pressen er kneblet, og den økonomiske krisen er blitt dypere. Men sannheten skjules stadig under kunstige mediesaker – gatehunder er blitt en av disse avledningene.
Fengsler, tall og lovløshet: fra Dündar til Kavala
Journalister, ordførere og akademikere sitter nå i fengsel. Jeg er ikke sikker, men antallet fengslede akademikere kan være høyere enn de som fortsatt er i arbeid. Selv i et land som Iran sitter rundt 150 000 i fengsel, mens Tyrkia – med lavere befolkning – har nær en halv million fanger og varetektsinnsatte. Tenk deg: Det tilsvarer hele befolkningen i Bergen og Stavanger til sammen. Regjeringen hevder tallet er 390 000, men det reelle er 550 000. Regjeringen bruker tall basert på kapasitet, men i cellen jeg satt i, var kapasiteten 25 personer – vi var 36, og alle cellene var stappfulle. I noen celler var det bare ett toalett for 55 personer. Folk sov med en plastflaske under sengen for å tisse i. At slikt skjer i et land som produserer droner, viser hvor lite mennesket verdsettes.
Nasjonalistisk retorikk reduserer mennesket til tall. Kommunismen mislyktes i å verdsette mennesket, men Tyrkias konservative og sjåvinistiske nasjonalisme har vært enda mindre vellykket. At Can Dündar[3] måtte i eksil for sin reportasje om MIT-lastebilene, oppsummerer systemet. Ifølge grunnloven skal journalister og akademikere ha et utvidet rom for kritikk – men under AKP ble disse paragrafene kastet i søpla. Vi har en president som kan si «Jeg anerkjenner ikke Høyesteretts avgjørelse».
Dette skjedde i saken mot menneskerettighetsforkjemperen Osman Kavala. Forfatningsdomstolen slo fast at Kavalas fengsling var et brudd på hans rettigheter og beordret løslatelse. Underretten nektet å følge påbudet. President Erdoğan sa deretter «Jeg anerkjenner ikke denne avgjørelsen» og støttet domstolens ulydighet. Kavala, som ble gjort til syndebukk for Gezi Park-protestene, sitter fortsatt fengslet etter mange år.
I et samfunn der «å si sannheten er forræderi», blir staten en produsent av frykt. Og for å holde frykten levende lar man noen råtne i fengsel – som et budskap: «Se hva som skjer, oppfør dere pent.» Når det å stille spørsmål regnes som landsforræderi, blir fedrelandet ikke annet enn et fengsel. Ikke rart færre land gir tyrkere visum nå – folket blir stadig mer innestengt i sitt eget land. Tyrkia er blitt et gigantisk fengsel på 779 000 kvadratkilometer.
«Nyfødt-skandalene»: profitt i helsevesenet og glemselens anatomi
Denne fangeleirens mest grusomme ansikt så vi i det som kalles «nyfødt-skandalen» også kalt «baby-massakrene», hvor nyfødte barn ble ofre for profittjaget i helsevesenet. Det er det mest rystende beviset på hvordan nasjonalismen har ødelagt den moralske målestokken i Tyrkia.
Kort fortalt dreide det seg om hundrevis av friske eller lett syke nyfødte som ble flyttet fra offentlige til private sykehus under dekke av «henvisning». Der ble utsatt for unødvendige, tunge, eksperimentelle og ofte dødelige behandlinger. Prosessen ble en «profittmaskin» i helsevesenet: De private sykehusene sendte enorme regninger til staten for intensivbehandling, mens familiene ble økonomisk og følelsesmessig knust.
Les også: USA megler mellom Israel og Tyrkia i nytt maktspill 🔒
Den virkelige tragedien var at spedbarnsdødsfallene systematisk ble fremstilt som «naturlige» og utelatt fra statistikkene. Offisielt ble dødstallene oppgitt til noen hundre, men uavhengige kilder og advokater som fulgte saken, mener det reelle tallet kan ha vært i tusenvis. Sykehusene der barna døde, var eid av ministre og AKP-parlamentarikere. Call-senteret som sendte babyene fra statlige til private sykehus – med påskudd om at det ikke fantes plass – tilhørte Helsedepartementet.
Dette viser hvordan en nasjons mest verdifulle ressurs – dens nye generasjon – ble ofret for profittens maskineri. Det er ødeleggelsen av en nasjons mest grunnleggende «menneskelige kapital» og «demografiske fremtid». Men tiden gikk, folket glemte, legene ble frikjent. Å glemme er blitt et nasjonalt instinkt i dette samfunnet. Vi sier at rettferdighetens og samfunnets hukommelse i Tyrkia er kortere enn hos en fisk.
Det mest uhyggelige ved skandalen er at flere av dødsfallene fant sted på sykehus som ifølge statens egne protokoller eies eller beskyttes av høytstående personer i MHP[4] og AKP. Sykehusene ble først stengt for synets skyld, men deretter åpnet igjen. Legene ble først fengslet, men så frikjent. Alt var iscenesatt for å berolige folket og dempe sinnet.
Til tross for at det har gått år siden skandalen, har rettferdigheten fortsatt ikke skjedd fyllest. I de fleste rettssakene mot legene og de tiltalte har domstolene konkludert med frifinnelse, og ingen høytstående ansvarlige har blitt stilt for retten. Dette viser hvor kort samfunnets hukommelse er, og hvordan selv de alvorligste forbrytelser som begås under dekke av «nasjonal stolthet», kan glemmes.
Utsagnet «Rettferdighetens hukommelse i Tyrkia er kortere enn en fisks» har i møte med denne skandalen blitt en tragisk sannhet. Når et samfunn så raskt glemmer korrupsjon og forsømmelser som har kostet barns liv, blir også påstanden om å være et virkelig «folk» tvilsom. Dette viser hva partiene som bruker nasjonalismen som våpen, faktisk har gjort mot sitt eget folk. Sjåvinistisk nasjonalisme gjør tyrkerne til undersåtter av den tyrkiske staten – som arbeidere som dag og natt slaver for faraoens pyramide.
En bok som kunne pekt en annen vei
Boken De hvite liljers land, som Atatürk lot oversette til tyrkisk og anbefalte for nye generasjoner, forteller historien om hvordan Finland forvandlet seg fra fattigdom og uvitenhet til en moderne nasjon gjennom opplysning og fellesskap. Den viser at et folks skjebne kan forandres ikke bare gjennom militære seire, men gjennom utdanning, vitenskap, ærlighet og en vedvarende «kamp for sivilisasjon».
Dessverre er den en av de minst leste bøkene i Tyrkia og samfunnet går i motsatt retning. I dette landet blir den som våger å stille spørsmål ved en skandale, korrupsjon eller urettferdighet, straks stemplet som «forræder». Denne frykten er så dypt forankret at alle samfunnslag kappes om å fremstå mer nasjonalistiske og patriotiske enn de andre, for ikke å bli stemplet som forrædere.
Det mest påfallende resultatet av dette sykelige kappløpet er at selv korrupte og kriminelle nettverk kan vinne legitimitet ved å markedsføre seg som «nasjonale og hjemlige» – og til og med trenge inn i statens høyeste nivåer. Dette fungerer som en «systemisk parasitt» som har tatt kontroll over den nasjonale viljen.
De ekte patriotiske stemmene kveles i støyen fra falsk nasjonalisme. Nasjonalisme er i sin natur høyreorientert, og høyresiden har ofte en tendens til å gli over i fascisme eller sjåvinisme. Derfor trengs et balanserende venstre. Men i Tyrkia finnes ikke dette. CHP[5] er i bunn og grunn AKP i rakiversjon – høyrefolk som drikker rakı, kort sagt.
Min egen reise: fra nasjonalist til «tankeflyktning»
I dag betrakter jeg Tyrkia fra Norge, som en «tankeflyktning», under et kaldt og klart nordlys. Det jeg ser herfra, er dette: Ekte nasjonalisme betyr ikke å stenge et land for verden, men å gjøre det verdig verden. Det oppnås gjennom «myk makt», åpenhet, vitenskap og rettsstatens prinsipper.
Jeg står nå et sted mellom «patriotisme» og «jordkjærlighet». En gang vokste også jeg opp med sterke nasjonalistiske følelser. Da var flagget var et ideal. Men etter at jeg ble fengslet for å ha kritisert regjeringen og tilbrakte 28 dager på kald betong, begynte den gamle nasjonalismen i meg å smuldre opp.
Les også: Tyrkias lange spill
Jeg tror ikke lenger at tyrkerne er skapt for å bringe orden til verden. Som serbiske nasjonalister som ser på seg selv som «nebeski narod» – himmelens folk, Guds utvalgte – har også tyrkerne, i ulike doser, båret på den samme drømmen. Jeg har kvittet meg med den dosen og lagt de gamle tankene på historiens søppelhaug.
For meg er tyrkere like vanlige og likeverdige som papuanere, sibirske tsjuktsjer, sveitsere, tyskere, arabere og engelskmenn. Når jeg ser et tyrkisk kunstverk, kjenner jeg varme i brystet; når jeg hører en vakker tyrkisk sang, skjelver hjertet mitt. Men denne kjærligheten utelukker ingen lenger. Det er et steg bort fra snever nasjonalisme, et steg mot menneskeheten.
Jeg har lagt fortidens overdrivelser og blind lojalitet bak meg. Nå vil jeg bruke vitenskap, tanke og penn for å bidra til det gode – for både mitt land og verden. Før pleide vi å si: «Én tyrker er verdt hele verden.» Men når én dollar er verdt 40 tyrkiske lira, klinger selv ekkoet av den setningen latterlig. Jeg vet nå: Det finnes intet folk som er verdt hele verden. Men hvert menneske som forsøker å gjøre verden vakrere, er et felles gode for hele menneskeheten.
En fornuftig nasjonalisme
Dodo-fuglen ble et offer for menneskets dumdristige grådighet. Den fornuftige nasjonalismen har lidd samme skjebne – den ble offer for hovmodet og selvgodheten som trekker seg tilbake i sitt skall, ser seg som hevet over andre og avviser kritikk. I Tyrkia er fornuftige nasjonalister nå utryddet – som dodoen.
Men tanker er ikke som biologiske arter. De dør ikke; de går bare i dvale. Å vekke dem til live begynner med å rense bort giften som kvalte dem. Hvis Tyrkia skal gjenreise en fornuftig nasjonalisme, må det skje på disse grunnlagene:
Strategisk åpenhet: Militære, politiske og økonomiske beslutninger må være gjennomsiktige – flagget kan ikke brukes til å dekke over korrupsjon.
Intellektuell utdanning: Et utdanningssystem som ser kritisk tenkning, vitenskap og filosofi som et spørsmål om nasjonal sikkerhet.
Balansert utenrikspolitisk doktrine: Et pragmatisk og prinsippfast handlingsmønster som forlater «ensom ulv»-syndromet og finner en selvstendig rolle i allianser.
Menneskesentrert forståelse av sikkerhet: En oppfatning av trygghet som ikke bare gjelder trusler utenfra, men borgernes grunnleggende rettigheter og velferd.
Institusjonell stat: En solid stat bygget på rettsstatens prinsipper, maktfordeling og regler som er skapt i fellesskap – ikke på viljen til en person, et parti eller en leder.
Dette vil være dodo-fuglens gjenfødelse – dens hevn over dem som utryddet den. Denne gangen skal den tanken som ødela den, beseires av fornuft, intuisjon og universelle menneskelige verdier. Dessverre er det vanskelig …
Kanskje den fornuftige nasjonalistens siste oppgave ikke er å forsvare et flagg, men å bevare sannheten som gir flagget mening. Flagget er et symbol på frihet, uavhengighet og selvstendighet. Det er også et symbol på individuelle rettigheter.
Kanskje du ikke vet det, men i islam er fredagsbønnen ikke påbudt i et land uten frihet. Med andre ord: Hvis du lever i et land hvor friheten – både den individuelle og den sosiale – er truet, kan du ikke be fredagsbønn. For et slikt land er «Dar’ül harp» – et land i krig.
Koranen begynner med ordet «Les». Men når moskeene i Tyrkia fungerer som indoktrineringssentre der imamene leser det regimet ber dem lese, forsvinner meningen med den ukentlige fellesbønnen. For å fylle dette tomrommet må vi vende oss til verdens eldste dialektikk: Alt eksisterer og utvikler seg gjennom sin motsetning. Som krigeren i Nietzsches Slik talte Zarathustra sier: «Selv en venn uten fiender ønsker jeg ikke.»
Et prinsipps styrke prøves bare mot en sterk og ekte motstand. Tyrkias politiske landskap har blitt, slik Platon beskriver i Staten, en ensformig «hule». Når den eneste skyggen på hulens vegg er høyresidens læresetninger, ser samfunnet ikke virkeligheten, men bare denne endimensjonale silhuetten.
Louis Antoine de Saint-Just, en av arkitektene bak det franske revolusjonsidealets «brorskap», sa: «Frihet er et rom av muligheter.» Når dette rommet innsnevres, når halve det politiske spekteret er brakt til taushet, dør friheten. Situasjonen minner om Danmark i Shakespeares Hamlet – alle føler at «noe er råttent», men uten en kritisk og organisert stemme fortsetter forråtnelsen.
Denne ensidige politiske symfonien i Tyrkia betyr ikke bare et fravær av venstresiden, men en krise for demokratiets sjel. En ekte høyreside får mening først i møte med en ekte venstreside; ellers er alt som gjenstår, et ekko av en monolog. I denne monologen har flagget sluttet å symbolisere frihet og blitt et symbol på lydighet.
Les også: Tyrkia vender tilbake til Palestina
Men sann patriotisme er et folks evne til å konfrontere seg selv. Uten slik selvrefleksjon mister flagget sin mening – og dodo-fuglens ånd kan aldri vekkes til live igjen. Kanskje bør det siste ordet tilfalle 1900-tallets store tyrkiske poet, Nâzım Hikmet (1902-1963): «Å leve, som et tre – fritt og ensomt, og som en skog – i brorskap.» Dette er den fornuftige nasjonalismens siste uttrykk, det som favner menneskeheten.
En orwellsk diagnose
For at trærne på disse jordene skal vokse fritt og skogene i fellesskap, må den giftige stillheten først brytes. Å løfte frem sannhetens stemme – det er å høre dodo-fuglens siste pust og blåse liv i den på nytt.
Det er ikke lett for et menneske å gjøre opp med seg selv og de tankene det har holdt fast ved som en tro. Når man først klarer det, har man mye å si. Derfor har jeg skrevet så mye… Det jeg forteller, kan virke dystopisk for deg i din rolige verden, men dette er bare en liten del av en gjennomsnittlig tyrkers virkelighet.
Kanskje burde denne teksten hatt tittelen «Landet der man må dø for å leve». De som har lest helt hit, kan regnes som uteksaminerte fra «Tyrkia 2.0» etter fem foredrag om landet. Selvfølgelig vil noen si: «Jeg har vært i Tyrkia, men har aldri sett noe slikt.» Men det man opplever på en ti dagers ferie i Marmaris, Bodrum eller Antalya, er ikke dette.
Til dem som lurer på hvorfor det stadig oppstår skogbranner, kan jeg si dette: Etter hver brann vedtar parlamentet en lov som åpner de «skogløse» områdene og kystene for bosetting og turisme – og på de utbrente kystene reiser det seg hoteller som tilhører ministre og parlamentsmedlemmer.
Journalister som har rapportert om dette, er blitt fengslet, og folk som har skrevet om det på Twitter, er blitt tiltalt. Kritiserer du dette, blir du altså en forræder. Å være nasjonalist er derimot det enkleste av alt: Ti stille, bøy deg for systemet – og sørg for at ingen kaller deg forræder eller agent!
George Orwells roman 1984 ble ikke skrevet om Storbritannia. Den ble skrevet om Tyrkia.
Med respekt …
Sluttnoter
- Sarı Saltuk (d. ca. 1297) var en legendarisk dervish og krigerhelgen som ifølge muntlig tradisjon spredte islam på Balkan under 1200-tallet. Fortellingene om ham, samlet i Saltuknâme på 1400-tallet, blander historiske og mytiske elementer. Han regnes derfor som en symbolsk skikkelse snarere enn en historisk dokumentert person.
- Saltuknâme er en 1400-talls menâkıbnâme (hagiografisk helgenfortelling) om Sarı Saltuk, samlet og nedskrevet av Ebülhayr-ı Rûmî på oppdrag fra prins Cem Sultan. Verket bygger på muntlige tradisjoner som forfatteren innhentet i Anatolia og på Balkan over flere år og ble trolig fullført rundt 1480. Kilden er uvurderlig for å forstå religiøse forestillinger, islamisering og mentalitetshistorie i samtiden – men den er ikke en nøktern krønike og blander legender (bl.a. identifikasjoner med kristne helgener og «flere gravsteder») med historiske glimt. Saltuknâme må derfor primært regnes som kulturhistorisk dokument, ikke som bevis for konkrete hendelser uten støtte i andre kilder.
- Can Dündar er en tyrkisk journalist, forfatter og tidligere sjefredaktør i den tyrkiske avisen Cumhuriyet. Han ble tiltalt etter å ha publisert avsløringer om våpenleveranser fra den tyrkiske etterretningstjenesten (MIT) til islamistiske grupper i Syria i 2015. Dündar ble senere dømt in absentia for spionasje og lever nå i eksil i Tyskland.
- MHP (Milliyetçi Hareket Partisi) er Tyrkias nasjonalistiske parti, grunnlagt i 1969. Partiet står på ytre høyre fløy og er kjent for sitt nære samarbeid med regjeringspartiet AKP og for sin ideologi basert på tyrkisk nasjonalisme og statstro.
- CHP (Cumhuriyet Halk Partisi) er Tyrkias republikanske folkeparti, grunnlagt av Mustafa Kemal Atatürk i 1923. Partiet regnes som sekulært og sentrum-venstre, men har i nyere tid beveget seg mot sentrum og samarbeidet med konservative krefter.
Tyrkias maktambisjoner etter Assads fall: Spiller på alle fronter 🔒
