Operasjon Harmattan (2011) skulle styrte en diktator og innføre demokrati. Hadde historien vært like vakker som håpet tilsa, ble virkeligheten en helt annen. Her får vi et tilbakeblikk på en innblanding som viser Vestens fallitt.
Historien virket lovende. I 2011 blåste en demokratisk vår over den arabiske verden. Overalt reiste folket seg fredelig og storsinnet for å velte tyrannene. Frankrike, menneskerettighetenes hjemland, kunne ikke forbli uberørt av disse folkereisningene. Medier og eksperter lot seg begeistre: Dette var en ny vår for folkene, en demokratisk vind ingen kunne stanse. Bortsett fra islamismen, som raskt tok styringen, først i Egypt og Tunisia, deretter i Syria og Irak.
Oppå dette allmenne bakteppet kom den særskilte libyske historien. I Benghazi reiste folket seg mot Gaddafi, som ville slå tilbake ved å knuse sivile. For å hindre et blodbad ba Frankrike i all hast om en FN-resolusjon som åpnet for en NATO-operasjon, først ledet av Frankrike og deretter støttet av USA. Operasjon Harmattan (mars–oktober 2011), oppkalt etter den varme, tørre ørkenvinden, skulle bringe demokrati under bomberegnet. Selv om målet opprinnelig var å beskytte sivile, utviklet operasjonen seg til et felttog for å avsette Gaddafi, utvilsomt en tvilsom figur, men som siden tidlig 2000-tall hadde nærmet seg vestlige land. Den 15. september 2011 dro Nicolas Sarkozy, David Cameron og Bernard-Henri Levy til Benghazi for å vise seg fram som Libyas frigjørere.
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
