Islamister, De forente arabiske emirater, Storbritannia – og Vestens geopolitiske kortsynthet.
Det finnes enkelte nyheter som avslører dype strukturelle forskyvninger. De forente arabiske emiraters beslutning (UAE) om å utelukke britiske universiteter fra statlige stipendordninger er et slikt øyeblikk. Dette handler ikke primært om utdanning. Det handler om makt, sikkerhet, verdier – og Vestens stadig svakere evne til å forstå hvordan resten av verden faktisk tenker.
Under mitt nylige og usedvanlig inspirerende besøk i UAE ble dette tydeligere enn noen gang. Samtalene jeg hadde – med akademikere, strategiske rådgivere og aktører tett på beslutningsapparatet – var preget av en analytisk klarhet og geopolitisk realisme som ofte er fraværende i europeisk offentlighet. Det er i dette lyset en fersk analyse i Financial Times (FT) må leses, ikke som en isolert konflikt mellom to allierte, men som symptom på en langt større sivilisatorisk og strategisk forskjell.
Jeg skriver dette i klartekst: Vesten har blitt dårligere til å forstå makt. Vi forveksler ofte vår egen moralske grammatikk med universelle spilleregler. Og vi undervurderer hvor raskt andre stater flytter grensene for hva de anser som legitimt når de beskytter sine egne samfunn.
FT-artikkelen – og det den egentlig handler om
FTs gjennomgang av hvordan UAE har valgt å holde britiske universiteter utenfor listen over godkjente stipendinstitusjoner, er i seg selv presis og nøktern. Årsaken knyttes eksplisitt til britiske myndigheters manglende vilje til å forby Det muslimske brorskap, samt emiratenes frykt for ideologisk radikalisering på britiske campus. Det pekes også på at det ikke nødvendigvis er et “ban” i absolutt forstand, men at det i praksis får store konsekvenser fordi finansierinen opphører, og andre institusjoners kvalifikasjoner utenfor listen kan miste verdi i emiratenes system.
Det bemerkelsesverdige er ikke at UAE gjør dette. Det bemerkelsesverdige er at så mange i Europa later som om dette er uforståelig.
FT trekker frem konkrete utviklingstrekk som burde vekke oppsikt i London: Nedgangen i antall studievisa fra UAE til Storbritannia, og at britiske universiteter – til tross for global prestisje – likevel blir vurdert som uegnede i emiratenes nye akkrediteringslogikk. Når et land med sterke historiske bånd og sikkerhetssamarbeid med UK likevel velger å stramme inn på utdanningsflyten er det et tegn på at den verdibaserte konflikten er alt annet enn overfladisk. Den er strukturell.
Teorien: Når noe “sikkerhetifiseres”, endrer alt seg
Her må man å være faglig presis: Det vi ser er en klassisk sikkerhetifisering (securitization) av utdanningsfeltet. Når et område som tradisjonelt behandles som “mykt” (kultur, akademia, studentutveksling) løftes inn på sikkerhetspolitikkens doméne, endres spillereglene. Da blir spørsmål som ellers håndteres gjennom dialog, institusjonsbygging og normer, behandlet som eksistensielle risikofaktorer.
Les også: Er islam høyrevridd? 🔒
I europeisk tradisjon, særlig etter den kalde krigen, har vi hatt en tendens til å tro at utdanning er et nøytralt felt – et fredelig rom for globalisering, utveksling og “people-to-people diplomacy”. Men for mange stater utenfor Vesten er dette en luksus de aldri har hatt, fordi de lever i regioner hvor ideologier ikke er akademiske diskusjoner – men drivstoff i konflikter, kupp, fragmentering og staters kollaps.
Når UAE sier de ikke ønsker at “deres barn skal radikaliseres på campus”, er det ikke en metafor. Det er et sikkerhetspolitisk premiss. Og når et slikt premiss først er etablert, er ikke motargumentet om “akademisk frihet” tilstrekkelig. Da blir “akademisk frihet” oppfattet som en risiko og ikke en verdi.
Vestens grunnleggende misforståelse
I Europa – og særlig i Storbritannia – lever man fortsatt med forestillingen om at universiteter er ideologisk nøytrale rom. At akademisk frihet eksisterer i et vakuum, løsrevet makt, politikk og samfunnsmessige konsekvenser. Det er en romantisk idé, ikke en analytisk holdbar posisjon.
For stater som UAE er universiteter arenaer for dannelsen av eliten. Det er steder der fremtidige byråkrater, offiserer, teknologer og beslutningstakere formes. Da er det selvsagt at staten også stiller spørsmål ved hvilke ideologiske strømninger som tillates å få fotfeste.
Det er ikke uttrykk for svakhet. Det er uttrykk for statlig selvbevissthet.
Det var nettopp det jeg opplevde under mitt besøk: At man ser på staten som en arkitekt. Ikke tilskuer. Ikke en administrativ maskin som bare “drifter” samfunnet. Men en bevisst aktør som former og staker ut retningen.
Erfaringer fra UAE: Et annet verdensbilde
Mitt opphold i UAE bekreftet noe jeg lenge har hevdet i mine analyser: UAE opererer med et langt mer helhetlig verdensbilde enn det vi ofte gjør i Europa. Her skilles det ikke kunstig mellom økonomi, sikkerhet, utdanning og kultur. Alt sees i sammenheng.
Når de emiratiske myndighetene uttrykker bekymring for britiske universiteter, handler det ikke bare om enkeltsaker eller statistikk. Det handler om det de oppfatter som en strukturell toleranse for politisk islam i vestlige institusjoner – en toleranse de mener har vist seg å være destruktiv i regionen etter 2011, og som de derfor har brukt enorme ressurser på å motvirke.
Det er et perspektiv man kan være enig eller uenig i. Men det er intellektuelt uredelig å avfeie det som paranoia. I en verden hvor stater i økende grad tenker i form av regimets overlevelse, sosial stabilitet og nasjonal sammenhengskraft, er ideologi aldri “bare ideologi”.
Storbritannia som strategisk blindpassasjer
For Storbritannia kommer denne utviklingen på et særdeles ubeleilig tidspunkt. Britiske universiteter er økonomisk presset, sterkt avhengig av utenlandske studieavgifter, og samtidig fanget i interne kulturkriger som i økende grad undergraver deres internasjonale omdømme.
Les også: Sivilisasjonenes sammenstøt 🔒
Her er vi ved kjernen: Storbritannia forsøker å leve på sitt historiske omdømme, mens UAE handler ut fra fremtidig risiko. Det skaper asymmetri.
Når UAE – en av Storbritannias viktigste sikkerhets- og handelspartnere i Midtøsten – signaliserer at britiske universiteter ikke lenger anses som trygge arenaer for deres studenter, burde alarmklokkene ringe. I stedet møtes dette gjerne med henvisninger til akademisk frihet som et universelt argument, uten strategisk respons på den reelle bekymringen. Resultatet er at britiske myndigheter i praksis snakker normer, mens UAE snakker konsekvenser.
UAEs alternative modell er å importere institusjoner, ikke studenter
Det mest avslørende – og samtidig mest fremtidsrettede – grepet fra UAEs side er ikke ekskluderingen av britiske universiteter, men den parallelle strategien de fører: Etableringen av vestlige toppinstitusjoner i Emiratene innenfor klare nasjonale rammer.
Det representerer en ny form for kunnskapsbasert makt: kontrollert globalisering. Du får tilgang til verdensledende kompetanse, forskningsmiljøer og undervisningsmodeller – men du importerer dem på dine premisser, på ditt territorium, dine regler, og din samfunnskontrakt.
Dette er ikke sensur i klassisk forstand. Det er styring av institusjonell risiko. Og det er nettopp her jeg mener mange vestlige kommentatorer feiler: De tolker UAE ut fra vestlige kategorier, og ender opp med moralsk indignasjon i stedet for analyse.
I Europa har vi nesten glemt at stater faktisk kan – og ofte bør – stille krav til institusjoner som former nasjonale eliter.
Myk makt som hard politikk
I internasjonal politisk økonomi har vi lenge snakket om “myk makt” (soft power) – kultur, utdanning, narrativer, symboler – som noe mykt, indirekte og langsiktig. Men i en mer fragmentert verden blir myk makt stadig mer instrumentell, det vil si en forlengelse av hard politikk.
Utdanning er ikke bare kunnskapsoverføring; det er å bygge lojalitet, identitet, nettverk, og tilgang til elitenes kanaler. Når UAE begrenser stipend til visse land og institusjoner, bestemmer de ikke bare hvor studentene skal studere – de former hvem deres fremtidige beslutningsmiljøer påvirkes av, hvilke nettverk de knyttes til, og hvilke ideologiske strømninger de eksponeres for.
Det er derfor dette må forstås som geopolitikk, og ikke som en “akademisk sak”.
En bredere geopolitisk forskyvning
Saken mellom UAE og Storbritannia inngår i et langt større mønster. Over hele verden ser vi at stater utenfor Vesten i økende grad avviser Vestens eksport av normative modeller. Ikke fordi de er “anti-vestlige”, men fordi de anser dem for å være strategisk naive.
UAE fremstår her som en av de mest sofistikerte aktørene: økonomisk åpen, teknologisk fremoverlent, men politisk kompromissløs når det gjelder intern stabilitet. Det gjør landet til et geopolitisk knutepunkt, en arena der Europa, USA, Kina, India og Russland, alle vil ha tilgang til – men hvor vertsstaten i økende grad definerer betingelsene.
Det bør være en vekker for europeiske land som fortsatt tror at verden automatisk lar seg organisere i tråd med vestlige normer.
Europas – og Nordens – læringsmulighet
For Norge og Norden burde denne utviklingen være særlig interessant. Vi deler mange av de samme illusjonene som Storbritannia: Troen på at normativ makt alene er tilstrekkelig, og at akademiske institusjoner står over geopolitikk.
Les også: Egypt i orkanens øye 🔒
Virkeligheten er en annen. Kunnskap er makt. Utdanning er infrastruktur. Og ideer er strategiske ressurser.
UAE har forstått det. Spørsmålet er om vi gjør det.
Og la meg være helt tydelig: Jeg mener vi i Norden ofte lider av intellektuell dovenhet. Vi tror og mener at verden “bør” fungere på en bestemt måte, og blir overrasket når den ikke gjør det. Men geopolitikk belønner ikke ønsketenkning. Den belønner evnen til å lese insentiver, risiko, interesser og strategiske, røde linjer.
Avslutning: Min stemme, mitt standpunkt
Jeg skriver dette ikke for å forsvare UAE, men som analytiker. Mitt mål er ikke å legitimere eller delegitimere, men å forklare. Og forklaringen er enkel: Verden er i ferd med å organisere seg rundt nye maktsentra, nye normer og nye former for statlig rasjonalitet.
At et land som UAE velger å prioritere sikkerhet og ideologisk kontroll uavhengig av Vestens definisjon av akademisk frihet, er ikke et brudd med verdensordenen. Det er et uttrykk for en ny verdensorden.
Under mitt besøk i UAE ble dette krystallklart: De tenker langsiktig. De tenker strategisk. Og de lar seg ikke styre av vestlige selvbilder.
Det burde bekymre oss mindre – og interessere oss mer.
For hvis vi ikke evner å forstå hvordan andre stater vurderer risiko, stabilitet og utdannelse av elitene, vil vi fortsette å miste innflytelse – ikke fordi vi mangler verdier, men fordi vi mangler strategisk kompetanse i å lese og forstå de andre.
I 2026 er det en luksus Europa ikke har råd til lenger.
