Når regler blir byttet ut med transaksjoner, står ikke bare verdensordenen på spill – også småstaters trygghet settes i fare.
I dag er det mye snakk om slutten på den internasjonale ordenen basert på liberalisme, og at den erstattes av et nytt system av relasjoner som fortsatt er i utvikling. Det er ikke tilfeldig at jeg bruker begrepet «relasjonssystem» i stedet for «ny orden», for vi vet fremdeles ikke hvor ordnet det fremvoksende systemet vil bli. Allerede før Donald Trumps andre presidentperiode kalte jeg situasjonen en «uordnet orden», fordi krigen i Ukraina og tiden før den manglet stabiliteten og forutsigbarheten som kjennetegner en virkelig orden. Og etter at USAs president avla ed 20. januar, har den «uordnede ordenen» blitt enda dypere. Dette kommer særlig til syne i den grunnleggende undergravingen – om ikke fullstendige ødeleggelsen – av fundamentet for det liberale, regelbaserte internasjonale systemet.
Det er verdt å merke seg at slike svingninger vil fortsette og antakelig anta former vi i dag ikke kan se for oss. Denne prosessen har mange kjennetegn og viser seg på ulike måter. I denne teksten vil jeg likevel bare berøre ett – og trolig det viktigste – trekk ved Trump-presidentskapet. Det vi så som følge av innsettelsen 20. januar, altså den radikale endringen av den liberale internasjonale ordenen, viser tydelig at vi har krysset Rubicon og dermed forkaster en konsekvent oppfølging av globale regler bygd på allmenn enighet. Spørsmålet er også om dette avviket er varig eller om det i beste fall kun har langvarig virkning. Bortenfor alt pratet ser vi dessuten stadig mer konkrete grep fra enkelte land og ledere, noe som muligens varsler den siste fasen av den liberale internasjonale ordenen. Dette kan minne om et slags epilog mer enn en prolog …
Kort om den (ikke altfor fjerne) historien
Den regelbaserte ordenen er ikke bare et «varemerke» fra moderne tid. Lignende eksempler finnes i ulike perioder av historien, enten vi går tilbake til det gamle Roma, ser på Westfalen-systemet av 1648 eller reglene for samkvem mellom stater etter Wien-kongressen i 1815.
Mot dette svært ufullstendige historiske bakteppet kan vi si at den moderne varianten av den regelbaserte ordenen i USA stammer fra Woodrow Wilsons presidentperiode. Tysklands nederlag i første verdenskrig, oppløsningen av tre imperier (det russiske, det osmanske og det østerriksk-ungarske) og opprettelsen av Folkeforbundet innledet en internasjonal orden bygd på visse regler. Den hang også sammen med den første konturen av «The World of Free Nations», som senere ble synlig etter andre verdenskrig og, enda senere, ved slutten av den såkalte kalde krigen.
Les også: Monroedoktrinen i ny Trump-drakt 🔒
Det er viktig å understreke at alle de tre store overgangene jeg nettopp nevnte, forutsatte at «den frie verden» i praksis skulle være preget av en angelsaksisk inspirert modell – en som i hovedsak bygde på et fritt marked, et demokratisk og folkevalgt styresett, rettsstatsprinsipper og respekt for menneskerettigheter og friheter. Samtidig er det verdt å huske at disse prinsippene ikke nødvendigvis satte absolutte skranker for hvordan «den frie verden» forholder seg til stater utenfor denne kretsen. Tvert imot kunne kortvarige allianser eller mer systematisk samarbeid med ikke-demokratiske regimer, drevet av stadig skiftende «nasjonale interesser», forsvares ved å vise til at man måtte bekjempe et større «onde».
I alle fall besto den «wilsonianske» tenkemåten noenlunde prøven gjennom ulike historiske omveltninger – og innenfor denne utviklingen er EU ofte sett på som det mest vellykkede prosjektet – helt fram til det andre tiåret av 2000-tallet. Da møtte den flere sterke motkrefter som hemmet videre utvikling. Jeg vil spesielt peke på følgende:
- Samkjørt motstand fra Kina–Russland–Iran & Co, primært drevet av å beskytte egne innenrikspolitiske styreformer.
- Overdrevne (og ikke bare økonomiske) kostnader ved USAs og Vestens engasjement i konflikter eller kriger utenfor egne grenser.
- Teknologiske nyvinninger og tilhørende informasjonskrigføring, som i tillegg til mange fordeler skapte store problemer. Bruken av informasjonsteknologi i propaganda mot demokrati, og som fremmer autoritære systemer, populisme og ekstremisme, har mangedoblet innenlandske radikale bevegelser som en bivirkning.
- En økende rolle for det globale sør og mellomstore land (av og til kalt regionale «supermakter») i verdenspolitikken, blant annet motivert av et ønske om å styrke egen identitet og selvstendighet.
Ved opprinnelsen til den såkalte «Trump-doktrinen»?
Det er trolig for tidlig å snakke om en helhetlig doktrine fra Trump. Verken den post-innsettelses fasen etter valgkampen, den korte perioden som har gått siden 20. januar, eller Trumps (og enkelte i administrasjonens) usystematiske, uortodokse tilnærming – med en svært «kaotisk nåtilstand» – legger til rette for tydelige retningslinjer.
Likevel gir «visjonen» han la fram omtrent en måned etter tiltredelsen et visst grunnlag for vurderinger. Den fungerer også som et slags kompass for det nye forholdet til Det hvite hus. Allerede under valgkampen gjorde Trump det klart at han ønsket en grunnleggende endring av verdens «orden». Dette var også ønsket under hans første presidentperiode, men da fikk han ikke mulighet til å gjennomføre det. Det finnes mange forklaringer på dette, men hovedgrunnen er den store forskjellen mellom verden den gang og nå. I denne sammenhengen markerer den pågående krigen i Ukraina et klart tidsskille.
Trump 2.0 har, i tillegg til selve motivasjonen, nå antakelig også nok kunnskap og en plan for hvordan han vil gå fram. Hovedpunktene i denne planen kan skisseres slik:
(1) I stedet for Trumps tidligere isolasjonistiske linje ser vi nå global nasjonalisme. Denne «nasjonalismen» må igjen tolkes i lys av «America First»-tanken, der USAs egne interesser overordnes alt annet. Når det gjelder «globalismen», innebærer det at USA vil forfølge sine nasjonale interesser overalt, uten å ta hensyn til geografi eller rådende omstendigheter.
Les også: Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
(2) En mer jordnær forståelse av hva som tjener USAs interesser, vil føre til en strengere vurdering av når det er aktuelt å gripe inn i militære konflikter, enten direkte eller indirekte. Med andre ord vil ikke USA automatisk sette inn politiske, militære eller økonomiske ressurser bare fordi en internasjonal regel er brutt. Denne vurderingen er ment å avklare hva som faktisk gagner USAs interesser, og hvilken politisk eller økonomisk nytte landet kan få.
Samtidig er det verdt å merke seg at Det hvite hus foreløpig ikke – i hvert fall ikke nå – snakker mye om å fremheve demokrati framfor autokrati, eller betydningen av frihet og territorielt vern.
(3) I tråd med punktet ovenfor er det et annet element: den antatte motviljen mot å «forme» samfunnet i andre land. Men også dette bør man se kritisk på, for åpen støtte til en bestemt politisk retning i et gitt land, særlig under valg, eller holdninger til Ukrainas president, viser at det fortsatt er en viss vilje til å påvirke regimer. Det kan altså handle om mer enn bare motstand mot diktaturer – også mange slags «upolitiske» motiver (inkludert i forhold til formelle allierte) kan spille inn. Enkelte uttalelser 20. januar i år tyder også på en ny og spesiell fortolkning av denne samfunnsformingstanken.
(4) Økende vekt på det kommersielle i utenrikspolitikken, noe som åpent kan gå i retning av ren merkantil tenkning. Den siste måneden har gitt nok eksempler på dette, blant annet USAs tollkonflikt med EU og naboland, kontroll av Panamakanalen eller en avtale om Ukrainas mineralressurser i bytte mot «fred».
Gjensidig nytte har alltid vært og vil fortsette å være et bærende element i utenrikspolitikken. Men vi ser nå forsøk på å gå fra en forsiktig tilnærming til åpen kommersialisering, der støtte til en alliert, en partner eller et annet land i praksis blir en «betalt tjeneste». Det krever ikke mye fantasi for å forstå hvilke konsekvenser dette – om det brer seg verden over som en ny «trend» – kan få for stabiliteten og forutsigbarheten i det internasjonale samarbeidet.
Dersom alt dette settes ut i livet, vil Trump-administrasjonen avsi en «dom» over den liberale internasjonale ordenen – om ikke for all fremtid, så i alle fall for en lengre periode.
Trumps erklærte kurs, bevisst eller ikke, kan minne om et sentralt prinsipp fra eldre geopolitikk: å dele verden i innflytelsessfærer. Riktignok fantes en slik oppdeling, i form av «myk makt» eller andre metoder, også i tiden før Trump. Men det nye nå er at autoritære regimer som Russland og Kina fort kan bli ufrivillige støttespillere for USAs oppdaterte utenrikslinje. Dette skaper en spesiell utfordring for små land (slik som Georgia), som autoritære stater anser for å være i deres innflytelsessfære.
Over tid vil denne utfordringen bli enda mer akutt hvis folkeretten blir ytterligere svekket, og de politiske og juridiske redskapene som sikret verdensordenen etter andre verdenskrig, erstattes av kommersielle og økonomiske hensyn i relasjonene mellom stater. Dermed kan diplomati og rett brytes ned, og stater vil omgås hverandre omtrent som på børsen. For å forstå omfanget av dette kan vi vise til at da en mulig avtale om Ukrainas mineralressurser ble lansert, tilbød Russland – med prinsippet «hvem byr høyest?» – sine egne mineralressurser til USA.
Les også: Trump 2.0 – en ny æra for Europa 🔒
Neste trinn i en full kommersialisering av internasjonale relasjoner kan bli en form for «handel med territorier». Det ville ikke bare undergrave den regelbaserte verdensordenen, men også lede til fullstendig uorden. En av de mest grunnleggende byggesteinene i ethvert sivilisert system – ukrenkelige grenser – kunne da bli gjort til gjenstand for kjøp og salg ved håndtering av konflikter.
Ut fra den linjen som er skissert, ser Trump-administrasjonen ut til å legge vekt på å ivareta USAs interesser og å ha vanlige amerikaneres synsvinkel som rettesnor for landets globale rolle. I begge tilfeller er metoden å få motparten eller konkurrenten til å godta vilkår som er mest mulig fordelaktige. Men hvis avtaler om innflytelsessfærer og territorier blir like vanlige som andre forretningsavtaler, er vi på vei tilbake til en tid der sterke stater ubetinget påtvinger sin vilje over svakere. En slik «uordnet orden» i verdenspolitikken vil helt klart øke risikoen og samtidig redusere evnen til å møte den.
«Det russiske sporet»: for dem som liker konspirasjonsteorier
Et særtrekk ved vår tid er at konspirasjonsteorier fenger folk. Én ting er at vanlige borgere blir oppslukt av dem, men noe helt annet – og nærmest en trussel mot nasjonale interesser – er at politiske ledere omfavner slike teorier og bruker dem som grunnlag for reelle beslutninger. Dette har også vært et problem i georgisk sammenheng, med negative ringvirkninger. Men la oss vende tilbake til Trump og administrasjonen.
I denne sammenhengen er én konspirasjonsteori at Trump bevisst forsvarer russiske interesser. Det er en så alvorlig anklage at man ikke bør ta den lett på. Samtidig skaper enkelte av Trumps utsagn og planer naturlig nok overraskelse, og av og til protest, blant vestlige politikere og deres samarbeidspartnere.
Leseren kjenner sikkert til slike uttalelser, og jeg trenger ikke gjenta dem i detalj. Poenget er at Trump-doktrinen velter en av de store gevinstene etter krigen: Vesten har hatt en militær, politisk og økonomisk enighet fundert på allianser, som er en avgjørende del av sikkerheten. Dette kan bli den største gaven man kan, uten å ville det, gi til dem som ønsker å gjøre om på den regelbaserte verdensordenen.
Det er ikke bare Trumps personlige «geopolitiske smak» som vekker bekymring, men også hvordan han setter sammen teamet sitt, der full oppslutning om Trumps linje og lojalitet til ham ser ut til å være viktigst. Det gir stort rom for å videreføre nettopp den tilnærmingen jeg har beskrevet.
Hvis en slik «doktrinal» tilnærming blir en del av hverdagen, ikke bare i spørsmål om frihet og demokrati, oppstår en ekstra risiko for land som fortsatt befinner seg i randsonen av autoritæres interessesfærer. Aldri har innholdet i amerikansk politikk vært viktigere for disse grenselandene, og aldri har veien fra «det store til det latterlige» virket kortere i USAs utenrikspolitikk.
Hva kan gjøre den nye administrasjonen mer «forutsigbar» og «stabil»?
Vi har allerede sagt at det er tidlig å trekke bastante konklusjoner, og jeg tror leseren er enig i det. Det er et faktum at Trumps politiske linje er under utvikling. Likevel vil jeg kort og subjektivt peke på noen saker som for oss er særlig viktige, nemlig at USA vender tilbake til de mer tradisjonelle retningslinjene i landets utenrikspolitikk.
Ledere som Trump har en tendens til å skape sin egen virkelighet og handle ut fra den. All kritikk eller «angrep» på denne konstruerte virkeligheten fra utsiden kan derfor være fåfengt og virke mot sin hensikt. Følgelig er det viktig å møte denne virkeligheten på dens egne premisser og finne felles grunn mellom «hans» og «vår» virkelighet. Slike kontaktpunkter kan hjelpe med å nærme seg en felles forståelse av situasjonen.
Tiden etter 20. januar tyder på at Trump, i ånden av «America First», følger en machiavellisk logikk: Målet helliger midlene. For en verden som er lei av overdrevet føleri og uløste problemer, vil dette kanskje ikke oppleves helt uforståelig. Men selv under slike forhold har USA, som en av verdens viktigste aktører, en plikt til å respektere visse «røde linjer».
Les også: Valgseier for Trump: Politikk fremfor pekefingre og merkelapper 🔒
Et eksempel er slagordet «Make America Great Again». Da trenger man en klar idé om hva som menes med «storhet». For å avklare hva dette innebærer, må man ta stilling til sentrale spørsmål: Hva betyr USAs «storhet» når det gjelder militær og sivil innflytelse? Hvordan bør den såkalte Pax Americana endres for at det skal fungere best mulig, og hva går egentlig amerikansk lederskap ut på i dagens eller morgendagens «orden»? Disse og en rekke andre spørsmål må avklares, både til USAs beste og for landets partnere.
Europa har en viktig rolle i å få USA tilbake til et mer «normalt» spor. Her bør europeiske politikere minne Trump på noen viktige forhold: 1) at riktig engasjement i Europas sikkerhet er en solid investering for å oppnå store geopolitiske fordeler for USA; 2) at dette bidrar til å hindre uønsket rivalisering mot vestlige interesser i Europa; og 3) at USAs militære og politiske rolle i Europa, bygd opp etter krigen, legger til rette for at amerikanske selskaper og kapital kan utvide sin virksomhet i regionen.
Interessen for «stabilitet», «forutsigbarhet» og «normalisering» i USAs tilnærming er tydelig. Dette er i høyeste grad også viktig for vår nasjonale situasjon. I denne nye verdenen med «uordnet orden» må Georgia arbeide på forskjellige måter – ved å finne felles interesser med våre partnere – for å skaffe seg praktiske fordeler.
