Dagens nyhetsbilde gjør det naturlig å fremheve et tilsynelatende ubetydelig slag som siden har blitt en viktig grunnleggelsesmyte: beleiringen av Massada i år 73–74 e.Kr.
I år 66, da det første store jødiske opprøret brøt ut, var det nøyaktig et århundre siden Judea hadde vært under romersk innflytelse. Dette kongedømmet hadde frigjort seg fra selevkidene i 167 f.Kr. ved hjelp av makkabeerne, en slekt som grunnla det hasmoneiske dynastiet. Romerne lot dette dynastiet fortsette å styre i et forholdsvis løst protektorat.
Men i år 6 e.Kr. førte problemene rundt arvefølgen etter Herodes den store (som regjerte fra 37 til 6 f.Kr.) til at Augustus gjorde Judea om til en romersk provins. Den religiøse iveren ga næring til flere messianske bevegelser, både fredelige som essenerne og Jesu disipler, og mer opprørske som selotene. De motsatte seg romernes strammere grep og protesterte mot folketellingen som guvernøren i Syria gjennomførte for å fastsette skattebeløp.
Borgerkrig så vel som frigjøringskrig
All vår kunnskap om disse hendelsene stammer fra Flavius Josefus’ Jødenes historie, den eneste samtidige ikke-kristne kilden som omtaler Jesu forkynnelse og død. Josefus var ikke bare vitne, men også deltaker i opprøret på 60-tallet, først på opprørernes side – han het opprinnelig Josef ben Matitjahu – før han sluttet seg til romerne i 67. Han beskriver selotene som en ny teologisk retning, ved siden av saddukeerne, fariseerne og essenerne. De var strengt religiøse som fariseerne, men ønsket å drive utlendingene – romere, grekere og andre – ut av jødenes land. Etter å ha blitt slått ned tidlig i århundret, dukket de opp igjen et halvt århundre senere, for Josefus ser på sikariene, viktige aktører i 66, som deres etterfølgere.
Sikariene, kalt slik fordi de brukte en sica, en buet dolk, innledet først med individuelle attentater rettet mot grekere og deres flergudsdyrkelse, eller jøder som hadde sluttet seg til den romerske orden og derfor ble ansett som forrædere og gudsfornektere. Men at romerne og deres støttespillere ble jaget ut av Jerusalem, og at garnisonen i Massada ble massakrert i 66, var en direkte utfordring mot Romerriket. Judea hadde ingen fast romersk hær, så det var Syrias øverste kommandant, Cestius Gallus, som slo ned opprøret med om lag 30 000 mann, inkludert den XII. legionen “Fulminata”, som besto av veteraner. Gallus nølte, valgte å ikke gå til angrep på Jerusalem (hvor jødiske grupperinger kjempet om makten), og fikk et sviende nederlag[1] da han trakk seg tilbake gjennom passet ved Bet Horon 25. november 66 – samme sted hvor makkabeerne hadde vunnet over den greske hæren to hundre år tidligere. Denne seieren, som ble sett på som dobbelt heldig, fikk opprøret til å bre seg videre (til Galilea, Samaria, Perea…). Nero sendte deretter forsterkninger og en erfaren general: Vespasian, 57 år – Titus Flavius Vespasianus.
Les også: Keiser Augustus: Arkitekten bak det evige Romerriket🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
Historien om Herodes: Klientkongens maktkamp i romersk-okkupert Judea 🔒
