Øya Malta ligger sentralt i Middelhavet, nesten like langt fra Gibraltar og Suez og på den korteste veien mellom Europa og Afrika. Denne lille flekken på om lag 360 km², knapt større enn «Indre London», ligger ideelt til for å kontrollere området og ble derfor logisk nok utsatt for mange slag.
Et av disse store slagene varte i fire måneder, fra mai til september 1565, mellom de osmanske styrkene, som i nærmere to hundre år hadde virket ustoppelige, og hospitalordenen til Sankt Johannes av Jerusalem, nylig etablert på øya. Denne ordenen springer ut av et hospital – eller «hospital» – grunnlagt på slutten av 1000-tallet av bror Gérard, en benediktinermunk fra Amalfi. Etter at korsfarerne inntok Jerusalem (1099), ble Hospitalet anerkjent av paven som en egen religiøs enhet, parallelt med den nye tempelridderordenen. Hospitalordenen begynte å utføre militære oppgaver allerede på 1130-tallet, selv om brødre med titlene sergeanter eller riddere først ble nevnt i regelverket i 1182.
Fra nederlag til oppbygging
Kort etter gjenerobrer Saladin Jerusalem (1187). Hospitalridderne, sterkt svekket fordi styrken deres ble utslettet i slaget ved Hattin, trekker seg tilbake til Saint-Jean d’Acre. Da byen også faller, et århundre senere, drar de til Kypros, siste rest av de latinske statene i Orienten. Tidlig på 1300-tallet erobrer ordenen Rhodos fra bysantinerne og overtar tempelriddernes eiendommer, etter at tempelridderordenen var blitt oppløst av pave Klemens V i samarbeid med den franske kongen, Filip den Smukke.
Fra sin nye base spesialiserer hospitalridderne seg på sjøkrig – særlig kaperfart – og klarer å stanse osmanerne tre ganger (1440, 1444 og 1480), mens tyrkerne er i ferd med å underlegge seg det østlige Middelhavet og Balkan. Til slutt, i 1522, etter en fem måneder lang beleiring, inntar sultan Süleyman I Rhodos, men lar de overlevende i ordenen reise hvor de vil. Dette er hans andre store seier[1], etter at han tidligere hadde tatt Beograd.
Da er Hospitalordenen blitt rik og mektig, med eiendommer i Vesten, men står uten et eget landområde. I 1530, etter initiativ fra pave Klemens VII og til tross for motvilje hos begge parter, gir keiser Karl V – i rollen som konge av Sicilia – øya Malta, den mindre naboøya Gozo og festningen Tripoli på den libyske kysten til ordenen som et evig len, mot en symbolsk avgift.
Les også: Slaget ved Tours i 732 – et geopolitisk hamskifte 🔒
Selv om mange av ordenens medlemmer er franske, blant dem stormesteren Philippe Villiers de L’Isle-Adam (1464-1534), og ordenens økonomiske og militære makt kan true keiserens egne interesser, finner Karl det klokt å begrense dem til den lille øygruppen. Stedet er allerede base for kapere og har vært utsatt for osmanske angrep, blant annet i 1488 og 1526; på denne måten beskytter han også sin sårbare sørflanke (Alger falt i 1529 til Khayr al-Din Barbarossa, Tunis skal bli erobret i 1534). Ridderne selv mener at Malta er for karrig, blottet for rikdom og dårlig befestet. Befolkningen, som er vant til skiftende herskere, er heller ikke særlig begeistret for de nyankomne.
Hospitalridderne starter med å styrke forsvaret. De lar Mdina, som ligger midt på øya, være i fred, og velger Borgho (i dag bydelen Birgu), nordøst på øya i en dyp og inndelt bukt, delt i to av den lange halvøya Xiberras, som hovedstad. På tuppen av denne halvøya, mot havet, reiser de fortet Saint-Elme for å vokte innløpet til Marsa-bukten i øst, der Borgho-halvøya har festningen Saint-Ange ut mot sjøen. De forsterker murene og fortet Saint-Michel, som beskytter veien inn til Borgho og halvøya like sør, som da får navnet Città Senglea til ære for den 48. stormesteren, Claude de la Sengle (1553-1557).
Utover noen angrep ledet av beyen av Alger, Dragut (Turgut reis for tyrkerne), i 1547 og 1551, ser likevel osmanerne ut til å overse Malta, for en beleiring der er vrien: Øya har ytterst lite dyrkbar jord, så en større styrke måtte få forsyninger sjøveien, noe som er risikabelt i den stormfulle årstiden om høsten. Dermed er tiden en hær har til rådighet, tatt i betraktning øyas forsvar, begrenset.
Casus belli
Süleyman var dessuten opptatt av Europa, der han førte sine styrker til Ungarn, Moldavia og helt til Wiens murer, samt av Midtøsten, der krigen mot det safavidiske Persia hadde vart i tjue år. Men i 1562 skal ridderen Romegas[2], den mest effektive kaperkapteinen i Hospitalets flåte, ha kapret et skip med 150 kristne kvinner som var bestemt for sultanens harem. Kanskje var det nettopp denne bragden – som ikke er hundre prosent bekreftet – som fikk sultanen til å ville utrydde dette kapersenteret, på samme måte som de kristne bekjempet de «barbareske» statene i Nord-Afrika? Eller ønsket Süleyman ganske enkelt å ta kontroll over et strategisk knutepunkt i det sentrale Middelhavet for å styrke sine allierte sør på og forberede et framtidig angrep på kongeriket Sicilia? Uansett ble angrepet på Malta bestemt i slutten av 1564 og satt i gang våren etter.
En så stor operasjon kunne ikke holdes skjult. Selv om troppestyrken begrenses til 30 000 mann[3] av hensyn til forsyninger, må en flåte på rundt 200 skip – mest galeier – samles. For å øke styrken støtter dessuten flere nordafrikanske allierte opp: Dragut, som nå er guvernør i Tripoli (som falt i 1551), pasjaen av Alger og Uludj Ali, guvernør i Alexandria. Da vinteren nærmer seg, får Hospitalordenens stormester, Jean de Valette[4] (1494-1568), høre om planene og fremskynder arbeidet med å forsterke forsvarsverkene og samle forråd til en lang beleiring – Borgho har egen kilde med ferskvann. Men diplomatiske kontakter gir lite hjelp: Frankrike, som tradisjonelt står nært osmanerne, har gått inn i sine religionskriger; de italienske bystatene vil ikke irritere sultanen av hensyn til sin handel; England, som er blitt anglikansk, har beslaglagt ordenens eiendommer og bryr seg ikke om Middelhavet; paven sender kun noen penger, og bare Filip II av Spania (og Sicilia) lover forsterkninger, uten å si når de kan komme.
Les også: 1600-tallets mesterstrateg: Kardinal Richelieus politiske testamente
18. mai 1565 ligger den osmanske flåten for anker utenfor Malta, og dagen etter går troppene i land i Marsaxlokk-bukta på østsiden. Hospitalridderne teller under 2 000 profesjonelle krigere, deriblant 600 riddere, støttet av 3–4 000 militsfolk og noen flere frivillige – i alt knapt 10 000 mann. Strategien er klar: å holde seg bak festningsmurene og stå imot så lenge som mulig, i håp om hjelp fra Sicilia – som Valette hadde varslet så snart fienden kom til syne. Osmanerne tar da resten av øya nesten uten motstand, bortsett fra Mdina, der en liten rytteravdeling fortsetter med raid[5] mot fiendens bakre områder under hele beleiringen; allerede 21. mai kommer første angrep på muren rundt Borgho – og blir slått tilbake.
Admiralen som leder invasjonen, krever nå at fortet Saint-Elme på Xiberras-halvøya må angripes først, slik at de sikrer adgangen til de tryggeste buktene ved hovedstaden og kan legge skipene i ly der, mens øya blir fullstendig sperret. Derfor transporteres kanonene over land, og 24. mai starter angrepet på fortet, som har under 600 mann til å forsvare det. De osmanske ingeniørene tror det vil falle på få dager, særlig når Dragut og Uludj Ali slutter seg til hovedflåten. Men det er vanskelig å avskjære forbindelsen mellom Borgho og fortet fullstendig, i det minste om natten, så kampene drar ut i fem uker og koster forsvarerne omtrent 1 500 mann, deriblant 120 riddere, mens angriperne mister mer enn 8 000[6] og avfyrer over 18 000 skudd med beleiringsvåpnene.
Mislykkede angrep
Etter at Saint-Elme faller 23. juni, strammer tyrkerne grepet om halvøyene Senglea og Borgho. Valette får bygd en flytebro mellom dem for enklere gjensidig støtte. 30. juni, i tro på at en hjelpehær snart kommer, avslår stormesteren et forslag om overgivelse. Men tidlig i juli er det faktisk osmanerne som får forsterkninger fra Alger; 15. juli stormer de Senglea, men blir slått tilbake ved hjelp av soldater fra Borgho og kanonene på Saint-Ange-fortet. Deretter bombarderer de sammenhengende i håp om at noen forsvarspunkt skal gi etter. 2. august, etter et voldsomt bombardement, gjør tyrkerne fem angrep mot Saint-Michel-fortet på seks timer, men mislykkes hver gang.
Etter nye bombardement leder Mustafa Pasha selv et stort angrep 7. august, samtidig rettet mot Senglea og Borgho – også det slår feil med liten margin. Han beordrer så en mine gravd under muren ved Borgho og lar et beleiringstårn reises. 18. august angriper han Senglea igjen, i håp om at Borgho-troppene skal rykke ut og etterlate en åpning, men Valette lar seg ikke narre. Mustafa sprenger minen ved Borgho likevel, lager en åpning i muren og påfører store tap. Valette går personlig inn i striden, sammen med den maltesiske befolkningen, og får fienden til å trekke seg tilbake. Beleiringstårnet blir ødelagt, og kampene fortsetter 19. og 20. august uten at osmanerne får overtaket, selv om forsvarerne er nede i litt over 600 kampdyktige menn, og murene er hardt skadd, men raskt lappet sammen. Et nytt angrep 23. august mislykkes også.
Les også: Da kirken hadde tre paver – samtidig! 🔒
Siden admiralen har utelukket å bli på øya gjennom vinteren på grunn av været, vurderer Mustafa å angripe Mdina. Han lar det imidlertid være da soldatene hans, utmattet etter nederlagene og svekket av dysenteri, nekter å storme byen når de ser de tilsynelatende mange forsvarerne på murene – som i virkeligheten er bønder i forkledning for å gi inntrykk av et større forsvar. 8. september blir de rundt 10 000 gjenværende osmanerne, utmattet og tomme for mat og ammunisjon, slått tilbake av de 6 000 soldatene i den første unnsetningsstyrken fra Sicilia, som ankom dagen før. Mustafa unnslipper så vidt å bli tatt til fange. Tyrkerne kommer aldri til å ta Malta.
Selv om osmanerne mistet mellom 30 000 og 35 000 mann, mer enn tre ganger så mange som forsvarerne, var det den psykologiske virkningen som fikk størst betydning: Den osmanske framferden ble stanset, og selv om de fortsatt skulle vinne flere slag, bekrefter Sultan Süleymans nederlag og død ved Wiens murer i 1566, og det knusende tapet ved Lepanto[7] (1571), at tyrkerne ikke lenger er ustanselig overlegne. Hospitalridderne, nå kjent som «malteser-ridderne» og bundet til øyas befolkning gjennom blodet som er utgytt, blir kristendommens nye helter. De har nå også ressurser til både å bygge opp festningsverkene igjen og til å reise en ny festningsby på Xiberras, som fra 1566 kalles La Valette.
Sluttnoter
[1] Oldebarn av Mehmet II, som inntok Konstantinopel. Süleyman hadde den lengste regjeringstiden i Det osmanske rikets historie (1520-1566) og fikk tilnavnet «Den storslagne» i Europa og «Lovgiveren» i Orienten.
[2] Hans fulle navn var Mathurin d’Aux de Lescout de Romegas (1529-1581).
[3] Halvparten var elitestyrker: 6 000 janitsjarer (fotsoldater) og 9 000 sipahier (kavalerister).
[4] De fleste franske forfattere kaller ham «Jean de La Valette», men han tilhørte slekten Valette i Rouergue. Nevøen hans, François, som var i Malta under beleiringen, brukte først formen «de la Valette».
[5] For eksempel 7. august, da et ødeleggende raid mot tyrkernes hovedleir tvinger dem til å avbryte et nesten vellykket stormangrep.
[6] Blant dem den dyktige hærføreren Dragut, som ble dødelig såret 18. juni.
[7] Se Conflits nr. 31 (jan.–feb. 2021), s. 38–40.
Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring 🔒
