Ăya Malta ligger sentralt i Middelhavet, nesten like langt fra Gibraltar og Suez og pĂ„ den korteste veien mellom Europa og Afrika. Denne lille flekken pĂ„ om lag 360 kmÂČ, knapt stĂžrre enn «Indre London», ligger ideelt til for Ă„ kontrollere omrĂ„det og ble derfor logisk nok utsatt for mange slag.
Kortversjonen
- Malta ligger sentralt i Middelhavet, om lag 360 kmÂČ, strategisk for kontroll mellom Europa og Afrika.
- Beleiringen varte fra mai til september 1565 mellom osmanske styrker og Hospitalordenen til Sankt Johannes, etablert nylig pÄ Þya.
- Keiser Karl V gav i 1530 Ăžya Malta, Gozo og festningen Tripoli som et evig len til Hospitalordenen.
- Forsvarerne talte under 2 000 profesjonelle krigere, rundt 10 000 inkludert milits, mens osmanerne var opptil 30 000 mann.
- En siciliansk unnsetningsstyrke ankom 8. september, slo tilbake de utmattede osmanerne, og Malta ble aldri erobret.
Et av disse store slagene varte i fire mĂ„neder, fra mai til september 1565, mellom de osmanske styrkene, som i nĂŠrmere to hundre Ă„r hadde virket ustoppelige, og hospitalordenen til Sankt Johannes av Jerusalem, nylig etablert pĂ„ Ăžya. Denne ordenen springer ut av et hospital â eller «hospital» â grunnlagt pĂ„ slutten av 1000-tallet av bror GĂ©rard, en benediktinermunk fra Amalfi. Etter at korsfarerne inntok Jerusalem (1099), ble Hospitalet anerkjent av paven som en egen religiĂžs enhet, parallelt med den nye tempelridderordenen. Hospitalordenen begynte Ă„ utfĂžre militĂŠre oppgaver allerede pĂ„ 1130-tallet, selv om brĂždre med titlene sergeanter eller riddere fĂžrst ble nevnt i regelverket i 1182.
Fra nederlag til oppbygging
Kort etter gjenerobrer Saladin Jerusalem (1187). Hospitalridderne, sterkt svekket fordi styrken deres ble utslettet i slaget ved Hattin, trekker seg tilbake til Saint-Jean dâAcre. Da byen ogsĂ„ faller, et Ă„rhundre senere, drar de til Kypros, siste rest av de latinske statene i Orienten. Tidlig pĂ„ 1300-tallet erobrer ordenen Rhodos fra bysantinerne og overtar tempelriddernes eiendommer, etter at tempelridderordenen var blitt opplĂžst av pave Klemens V i samarbeid med den franske kongen, Filip den Smukke.
Fra sin nye base spesialiserer hospitalridderne seg pĂ„ sjĂžkrig â sĂŠrlig kaperfart â og klarer Ă„ stanse osmanerne tre ganger (1440, 1444 og 1480), mens tyrkerne er i ferd med Ă„ underlegge seg det Ăžstlige Middelhavet og Balkan. Til slutt, i 1522, etter en fem mĂ„neder lang beleiring, inntar sultan SĂŒleyman I Rhodos, men lar de overlevende i ordenen reise hvor de vil. Dette er hans andre store seier[1], etter at han tidligere hadde tatt Beograd.
Da er Hospitalordenen blitt rik og mektig, med eiendommer i Vesten, men stĂ„r uten et eget landomrĂ„de. I 1530, etter initiativ fra pave Klemens VII og til tross for motvilje hos begge parter, gir keiser Karl V â i rollen som konge av Sicilia â Ăžya Malta, den mindre naboĂžya Gozo og festningen Tripoli pĂ„ den libyske kysten til ordenen som et evig len, mot en symbolsk avgift.
Les ogsĂ„: Slaget ved Tours i 732 â et geopolitisk hamskifte đ
Selv om mange av ordenens medlemmer er franske, blant dem stormesteren Philippe Villiers de LâIsle-Adam (1464-1534), og ordenens Ăžkonomiske og militĂŠre makt kan true keiserens egne interesser, finner Karl det klokt Ă„ begrense dem til den lille Ăžygruppen. Stedet er allerede base for kapere og har vĂŠrt utsatt for osmanske angrep, blant annet i 1488 og 1526; pĂ„ denne mĂ„ten beskytter han ogsĂ„ sin sĂ„rbare sĂžrflanke (Alger falt i 1529 til Khayr al-Din Barbarossa, Tunis skal bli erobret i 1534). Ridderne selv mener at Malta er for karrig, blottet for rikdom og dĂ„rlig befestet. Befolkningen, som er vant til skiftende herskere, er heller ikke sĂŠrlig begeistret for de nyankomne.
Hospitalridderne starter med Ä styrke forsvaret. De lar Mdina, som ligger midt pÄ Þya, vÊre i fred, og velger Borgho (i dag bydelen Birgu), nordÞst pÄ Þya i en dyp og inndelt bukt, delt i to av den lange halvÞya Xiberras, som hovedstad. PÄ tuppen av denne halvÞya, mot havet, reiser de fortet Saint-Elme for Ä vokte innlÞpet til Marsa-bukten i Þst, der Borgho-halvÞya har festningen Saint-Ange ut mot sjÞen. De forsterker murene og fortet Saint-Michel, som beskytter veien inn til Borgho og halvÞya like sÞr, som da fÄr navnet Città Senglea til Êre for den 48. stormesteren, Claude de la Sengle (1553-1557).
Utover noen angrep ledet av beyen av Alger, Dragut (Turgut reis for tyrkerne), i 1547 og 1551, ser likevel osmanerne ut til Ă„ overse Malta, for en beleiring der er vrien: Ăya har ytterst lite dyrkbar jord, sĂ„ en stĂžrre styrke mĂ„tte fĂ„ forsyninger sjĂžveien, noe som er risikabelt i den stormfulle Ă„rstiden om hĂžsten. Dermed er tiden en hĂŠr har til rĂ„dighet, tatt i betraktning Ăžyas forsvar, begrenset.
Casus belli
SĂŒleyman var dessuten opptatt av Europa, der han fĂžrte sine styrker til Ungarn, Moldavia og helt til Wiens murer, samt av MidtĂžsten, der krigen mot det safavidiske Persia hadde vart i tjue Ă„r. Men i 1562 skal ridderen Romegas[2], den mest effektive kaperkapteinen i Hospitalets flĂ„te, ha kapret et skip med 150 kristne kvinner som var bestemt for sultanens harem. Kanskje var det nettopp denne bragden â som ikke er hundre prosent bekreftet â som fikk sultanen til Ă„ ville utrydde dette kapersenteret, pĂ„ samme mĂ„te som de kristne bekjempet de «barbareske» statene i Nord-Afrika? Eller Ăžnsket SĂŒleyman ganske enkelt Ă„ ta kontroll over et strategisk knutepunkt i det sentrale Middelhavet for Ă„ styrke sine allierte sĂžr pĂ„ og forberede et framtidig angrep pĂ„ kongeriket Sicilia? Uansett ble angrepet pĂ„ Malta bestemt i slutten av 1564 og satt i gang vĂ„ren etter.
En sĂ„ stor operasjon kunne ikke holdes skjult. Selv om troppestyrken begrenses til 30 000 mann[3] av hensyn til forsyninger, mĂ„ en flĂ„te pĂ„ rundt 200 skip â mest galeier â samles. For Ă„ Ăžke styrken stĂžtter dessuten flere nordafrikanske allierte opp: Dragut, som nĂ„ er guvernĂžr i Tripoli (som falt i 1551), pasjaen av Alger og Uludj Ali, guvernĂžr i Alexandria. Da vinteren nĂŠrmer seg, fĂ„r Hospitalordenens stormester, Jean de Valette[4] (1494-1568), hĂžre om planene og fremskynder arbeidet med Ă„ forsterke forsvarsverkene og samle forrĂ„d til en lang beleiring â Borgho har egen kilde med ferskvann. Men diplomatiske kontakter gir lite hjelp: Frankrike, som tradisjonelt stĂ„r nĂŠrt osmanerne, har gĂ„tt inn i sine religionskriger; de italienske bystatene vil ikke irritere sultanen av hensyn til sin handel; England, som er blitt anglikansk, har beslaglagt ordenens eiendommer og bryr seg ikke om Middelhavet; paven sender kun noen penger, og bare Filip II av Spania (og Sicilia) lover forsterkninger, uten Ă„ si nĂ„r de kan komme.
Les ogsÄ: 1600-tallets mesterstrateg: Kardinal Richelieus politiske testamente
18. mai 1565 ligger den osmanske flĂ„ten for anker utenfor Malta, og dagen etter gĂ„r troppene i land i Marsaxlokk-bukta pĂ„ Ăžstsiden. Hospitalridderne teller under 2 000 profesjonelle krigere, deriblant 600 riddere, stĂžttet av 3â4 000 militsfolk og noen flere frivillige â i alt knapt 10 000 mann. Strategien er klar: Ă„ holde seg bak festningsmurene og stĂ„ imot sĂ„ lenge som mulig, i hĂ„p om hjelp fra Sicilia â som Valette hadde varslet sĂ„ snart fienden kom til syne. Osmanerne tar da resten av Ăžya nesten uten motstand, bortsett fra Mdina, der en liten rytteravdeling fortsetter med raid[5] mot fiendens bakre omrĂ„der under hele beleiringen; allerede 21. mai kommer fĂžrste angrep pĂ„ muren rundt Borgho â og blir slĂ„tt tilbake.
Admiralen som leder invasjonen, krever nÄ at fortet Saint-Elme pÄ Xiberras-halvÞya mÄ angripes fÞrst, slik at de sikrer adgangen til de tryggeste buktene ved hovedstaden og kan legge skipene i ly der, mens Þya blir fullstendig sperret. Derfor transporteres kanonene over land, og 24. mai starter angrepet pÄ fortet, som har under 600 mann til Ä forsvare det. De osmanske ingeniÞrene tror det vil falle pÄ fÄ dager, sÊrlig nÄr Dragut og Uludj Ali slutter seg til hovedflÄten. Men det er vanskelig Ä avskjÊre forbindelsen mellom Borgho og fortet fullstendig, i det minste om natten, sÄ kampene drar ut i fem uker og koster forsvarerne omtrent 1 500 mann, deriblant 120 riddere, mens angriperne mister mer enn 8 000[6] og avfyrer over 18 000 skudd med beleiringsvÄpnene.
Mislykkede angrep
Etter at Saint-Elme faller 23. juni, strammer tyrkerne grepet om halvÞyene Senglea og Borgho. Valette fÄr bygd en flytebro mellom dem for enklere gjensidig stÞtte. 30. juni, i tro pÄ at en hjelpehÊr snart kommer, avslÄr stormesteren et forslag om overgivelse. Men tidlig i juli er det faktisk osmanerne som fÄr forsterkninger fra Alger; 15. juli stormer de Senglea, men blir slÄtt tilbake ved hjelp av soldater fra Borgho og kanonene pÄ Saint-Ange-fortet. Deretter bombarderer de sammenhengende i hÄp om at noen forsvarspunkt skal gi etter. 2. august, etter et voldsomt bombardement, gjÞr tyrkerne fem angrep mot Saint-Michel-fortet pÄ seks timer, men mislykkes hver gang.
Etter nye bombardement leder Mustafa Pasha selv et stort angrep 7. august, samtidig rettet mot Senglea og Borgho â ogsĂ„ det slĂ„r feil med liten margin. Han beordrer sĂ„ en mine gravd under muren ved Borgho og lar et beleiringstĂ„rn reises. 18. august angriper han Senglea igjen, i hĂ„p om at Borgho-troppene skal rykke ut og etterlate en Ă„pning, men Valette lar seg ikke narre. Mustafa sprenger minen ved Borgho likevel, lager en Ă„pning i muren og pĂ„fĂžrer store tap. Valette gĂ„r personlig inn i striden, sammen med den maltesiske befolkningen, og fĂ„r fienden til Ă„ trekke seg tilbake. BeleiringstĂ„rnet blir Ăždelagt, og kampene fortsetter 19. og 20. august uten at osmanerne fĂ„r overtaket, selv om forsvarerne er nede i litt over 600 kampdyktige menn, og murene er hardt skadd, men raskt lappet sammen. Et nytt angrep 23. august mislykkes ogsĂ„.
Les ogsĂ„: Da kirken hadde tre paver â samtidig! đ
Siden admiralen har utelukket Ă„ bli pĂ„ Ăžya gjennom vinteren pĂ„ grunn av vĂŠret, vurderer Mustafa Ă„ angripe Mdina. Han lar det imidlertid vĂŠre da soldatene hans, utmattet etter nederlagene og svekket av dysenteri, nekter Ă„ storme byen nĂ„r de ser de tilsynelatende mange forsvarerne pĂ„ murene â som i virkeligheten er bĂžnder i forkledning for Ă„ gi inntrykk av et stĂžrre forsvar. 8. september blir de rundt 10 000 gjenvĂŠrende osmanerne, utmattet og tomme for mat og ammunisjon, slĂ„tt tilbake av de 6 000 soldatene i den fĂžrste unnsetningsstyrken fra Sicilia, som ankom dagen fĂžr. Mustafa unnslipper sĂ„ vidt Ă„ bli tatt til fange. Tyrkerne kommer aldri til Ă„ ta Malta.
Selv om osmanerne mistet mellom 30 000 og 35 000 mann, mer enn tre ganger sĂ„ mange som forsvarerne, var det den psykologiske virkningen som fikk stĂžrst betydning: Den osmanske framferden ble stanset, og selv om de fortsatt skulle vinne flere slag, bekrefter Sultan SĂŒleymans nederlag og dĂžd ved Wiens murer i 1566, og det knusende tapet ved Lepanto[7] (1571), at tyrkerne ikke lenger er ustanselig overlegne. Hospitalridderne, nĂ„ kjent som «malteser-ridderne» og bundet til Ăžyas befolkning gjennom blodet som er utgytt, blir kristendommens nye helter. De har nĂ„ ogsĂ„ ressurser til bĂ„de Ă„ bygge opp festningsverkene igjen og til Ă„ reise en ny festningsby pĂ„ Xiberras, som fra 1566 kalles La Valette.
Sluttnoter
[1] Oldebarn av Mehmet II, som inntok Konstantinopel. SĂŒleyman hadde den lengste regjeringstiden i Det osmanske rikets historie (1520-1566) og fikk tilnavnet «Den storslagne» i Europa og «Lovgiveren» i Orienten.
[2] Hans fulle navn var Mathurin dâAux de Lescout de Romegas (1529-1581).
[3] Halvparten var elitestyrker: 6 000 janitsjarer (fotsoldater) og 9 000 sipahier (kavalerister).
[4] De fleste franske forfattere kaller ham «Jean de La Valette», men han tilhÞrte slekten Valette i Rouergue. NevÞen hans, François, som var i Malta under beleiringen, brukte fÞrst formen «de la Valette».
[5] For eksempel 7. august, da et Ăždeleggende raid mot tyrkernes hovedleir tvinger dem til Ă„ avbryte et nesten vellykket stormangrep.
[6] Blant dem den dyktige hÊrfÞreren Dragut, som ble dÞdelig sÄret 18. juni.
[7] Se Conflits nr. 31 (jan.âfeb. 2021), s. 38â40.
Slaget ved Tannenberg / Grunwald (15. juli 1410): Gudenes skumring đ
