Endringer i den globale maktbalansen har historisk vært en viktig årsak til strategiske uforutsigbarheter og krig i forholdet mellom stormakter.
I en studie utført ved Harvard University har forskere identifisert 16 endringer i maktbalansen mellom stormaktene siden 1500-tallet. I den videre analysen av hvordan de følgende strategiske uforutsigbarhetene påvirket relasjonene mellom stormaktene, har de observert 4 tilfeller med fredfull endring og 12 tilfeller der maktskiftet endte med krig.
Thukydid-fellen
Innledningsvis i sin berømte bok om Peloponneskrigen skriver den velkjente greske strategen og historikeren Thukydid (ca. 460 fvt.–ca. 400 fvt.): «Jeg har skrevet arbeidet mitt, ikke som et essay som skal vinne øyeblikkets applaus, men som en eiendom for tiden.»
Thukydid konkluderer i sin innledning at det var endringen i maktbalansen mellom datidens stormakter som gjorde krigen mellom Aten og Sparta uunngåelig: Framveksten til førstnevnte og frykten dette skapte hos sistnevnte.
Thukydids teori om årsaken til Peloponneskrigen er i dag kjent som Thukydid-fellen, definert som: «Når en framvoksende stormakt utfordrer posisjonen til en etablert stormakt, fører det til ustabilitet og økt sannsynlighet for krig.
I oldtidens Hellas, utløste derfor Sparta en preventiv krig mens bystaten fortsatt var relativt sterkere enn Aten. Etter 27 år med stridigheter, endte det med at Aten overga seg til Sparta i 404 f.Kr.
Hegemonisk krig
Krig mellom stormaktene er helt annerledes enn andre interstatlige kriger, dette fordi førstnevnte involverer hele rammeverket for internasjonale relasjoner. Et eksempel er hvordan USA etter Annen verdenskrig etablerte og ledet en orden som satte et helt nytt rammeverk for internasjonale relasjoner. Internasjonal politikk hadde utvilsomt sett helt annerledes ut om Aksemaktene hadde seiret, slik som den kommunistiske ordenen ledet av Sovjetunionen var annerledes enn den USA-ledede blokken under den Kalde Krigen.
En stormakt med evne til å etablere og lede en orden som regulerer internasjonale relasjoner er ofte betegnet som en hegemon, og kriger mellom slike stormakter er derfor betegnet som hegemoniske kriger.
Atombomben
Alle tilfeller med endring i maktbalansen mellom stormaktene siden andre halvdel av det 20.århundret har vært fredfulle. Vi har med andre ord ikke opplevd en hegemonisk krig på mange tiår.
Mange begrunner dette med eksistensen av atomvåpenet.
Ved å besitte atomvåpen har stormaktene redusert sannsynligheten for militær seier og dermed kostnadene for en hegemonisk krig gjennom garantert gjensidig ødeleggelse.
Historisk har hegemoniske kriger ofte vært preventive kriger. Med dette menes det at etablerte stormakter har forsøkt å bremse eller reversere store endringer i maktbalansen, muliggjort gjennom fremveksten av en konkurrerende stormakt.
Det var garantert gjensidig ødeleggelse som forhindret USA fra å handle preventivt da Sovjetunionen vokste fram som en konkurrerende stormakt på 1950-tallet.
I den kjernefysiske tidsalder har hegemoniske kriger derfor blitt erstattet med strategiske konkurranser.
Strategiske konkurransen mellom USA og Kina
Strategisk konkurranse mellom stormakter oppstår som følge av endringer i den globale maktbalansen. Den er initiert av etablerte stormakter med den hensikt å svekke og reversere den framvoksende stormaktens strategiske innflytelse uten direkte militær konfrontasjon.
Moderne strategisk konkurranse utspiller seg i den diplomatiske og økonomiske sfære.
Et godt eksempel er den strategiske konkurransen mellom USA og Kina best illustrert gjennom Obama-administrasjonens «dreining mot Asia» (Pivot to Asia)-strategi. Dette var på et tidspunkt da Kina inntok plassen som verdens andre største økonomi (mens resten av verden ble dratt inn i en global økonomisk krise) og følgende utfordret den etablerte stormaktens strategiske innflytelse i Øst-Asia og internasjonalt.
Formålet med den amerikanske strategiske konkurransen var å øke landets militære, økonomiske, og diplomatiske innflytelse i Øst-Asia relativt til den økende kinesiske innflytelsen.
Les også: Elektrisk sjokk fra Kina: Nå kommer nådestøtet mot bilindustrien
Den kinesiske responsen kom i 2013 med den såkalte «Gå vest»-strategien. Dette kulminerte med etableringen av Belte-og-vei-initiativet (BRI), som gikk ut på å etablere alternative politiske og økonomiske nettverk med land i Asia, Europa og Afrika. Målet var å unngå effektene av det amerikanske preventive forsøket på å svekke Kinas strategiske innflytelse gjennom «dreining mot Asia»-strategien.
Den amerikanske strategien akselererte under Trump- og Biden-administrasjonene. USA har erklært at vi nå befinner oss i en tid med stormaktsrivalisering og at Kina og BRI utgjør den største trusselen mot amerikansk nasjonal sikkerhet og den liberale internasjonale ordenen.
Den tidligere «dreining til Asia»-strategien som ble iverksatt under Obama administrasjonen har blitt erstattet med en strategi som kalles et «Fritt og åpent Indo-Stillehav». Denne søker mer direkte å svekke Kinas forsøk på å reorganisere den regionale (og internasjonale) ordenen i sin favør. Gjennom handelskrig, skjerming av teknologi og kunnskap, styrking av eksisterende allianser, og etableringen av nye partnerskap, som blant annet «Kvartetten» (Quadrilateral Security Dialogue – QUAD) og AUKUS, ønsker USA å forhindre kinesisk lederskap over det 21.århundrets kommandohøyder og mulighet for å utøve autoritet(hegemoni) over Øst-Asias relasjoner.
Den mer offensive amerikanske responsen under Trump- og Biden-administrasjonene har igjen ledet Kina til å søke å redusere virkningene dette kan ha på landets strategiske innflytelse.
Beijings svar
Beijing har særlig søkt å gjøre den kinesiske økonomien mindre sårbar for eksterne sjokk ved å fokusere på teknologisk selvforsyning, intern sirkulering, og diversifisering. Beijing prioriterte og sluttet seg til verdens største økonomiske blokk gjennom frihandelsavtalen Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP).
Som del av ønsket om å skjerme sin strategiske innflytelse forsårbarhet vis-a-vis amerikanske preventive strategiske manøvrer, har Kina i tillegg utvidet BRI til å inkludere nærmere 125 land og 30 internasjonale organisasjoner. Beijing har også styrket sitt forhold til Russland, både økonomisk og militært til de grader at det kan bli definert som en uformell allianse. Dette har vært særlig tydelig etter Russlands invasjon av Ukraina.
Kinas respons på USAs «Fritt og åpent Indo-Stillehav» har kulminert med konseptet om en «Felles skjebne for menneskeheten». Dette konseptet har som formål å dempe andre lands trusseloppfatning av Kina ved å fremme ønsket om en multipolar orden, reform av de eksisterende internasjonale institusjoner, og skape alternativer institusjoner. Disse er nødvendig for å komplementere en reformert og mer rettferdig arkitektur for global styring som må reflektere interessene til den globale sør, mener Beijing.
Amerikanske initiativ for å svekke og reversere Kinas strategiske innflytelse har hver gang blitt møtt med svar fra Beijing der målet har vært å dempe sårbarhet ved å søke muligheter for å opprettholde et fortsatt favorabelt strategisk miljø. Dette har primært vært fokusert på å etablere økonomiske og politiske nettverk for å øke oppslutning i det internasjonale samfunn til støtte for kinesisk internasjonal politikk, særlig i det globale sør.
Den strategiske konkurransen mellom USA og Kina vil være den sentrale driveren av internasjonale relasjoner i det 21.århundret.
«Død ved tusen kutt»: Beijings geopolitiske strategi i stormaktskampen mot USA 🔒
