I konflikten mellom India og Pakistan har New Delhi besluttet å suspendere traktaten som regulerer fordelingen av Indus-vannene. En suspensjon som vekker frykt for dramatiske sosiale konsekvenser for Pakistan.
Den 22. april åpnet væpnede menn fra gruppen Kashmir-motstanden ild mot turister i byen Pahalgam, som ligger i den indiskkontrollerte delen av Kashmir – et område som har vært kjernen i konflikten mellom India og Pakistan siden 1947. Dette terrorangrepet kostet 26 mennesker livet, blant dem én nepalsk statsborger, og er det dødeligste attentatet på indisk jord siden mars 2000, da 36 sivile ble drept.
New Delhi anklaget Islamabad for å stå bak angrepet og svarte med å bombe flere pakistanske mål som de anså som jihadistbaser. Parallelt med de militære gjengjeldelsene besluttet indiske myndigheter ensidig å suspendere Indus-vanntraktaten (eller «Indus Water Treaty», heretter «traktaten») allerede dagen etter attentatet. Pakistan svarte med bomberaid mot indiske flybaser. Mens det internasjonale samfunnet fryktet en opptrapping mellom de to atommaktene, ble det inngått våpenhvile 10. mai.
Til tross for våpenhvilen har India opprettholdt suspensjonen av traktaten. Med tanke på de økonomiske, landbruksmessige og klimatiske interessene kan et slikt grep få katastrofale konsekvenser for befolkningen i Pakistan, som er avhengig av vannressursene fra elven. Regjeringen i Pakistan har erklært at enhver forstyrrelse av traktaten vil bli ansett som «en krigshandling» [1], og risikoen for at fiendtlighetene blusser opp igjen er reell.
En traktat av avgjørende betydning for begge land
Indus-vanntraktaten ble undertegnet av India og Pakistan i 1960 etter forhandlinger under Verdensbankens ledelse for å fastlegge de to landenes rettigheter og plikter når det gjelder Indus-vannene. Denne store elven i Sør-Asia har sine kilder på det tibetanske høylandet, renner gjennom det nordvestlige India og Pakistan og munner ut i Arabiahavet nær Karachi. I henhold til traktaten beholder India eksklusiv bruk av elvens østlige sideelver (Sutlej, Ravi og Beas), mens Pakistan fritt kan bruke selve Induselven og dens to vestlige sideelver (Jhelum og Chenab). Traktaten bestemmer også at India har rett til å bygge demninger, men ikke til å forstyrre sideelvenes løp til skade for Pakistan, som ligger nedenfor.
Les også: Terroren i Kashmir – her er Pakistans versjon 🔒
Induselven og de vestlige sideelvene spiller en grunnleggende rolle i Pakistans økonomi ved å dekke vannbehovet til 80 % av landbruksvirksomheten [2], som igjen utgjør 24 % av landets BNP og 37,4 % av sysselsettingen [3]. Betydningen forsterkes av at områdene Vest-Punjab og Sindh kan risikere vannmangel på opptil 35 % i den siste delen av vekstsesongen [4]. Siden traktaten trådte i kraft, har Indias befolkning tredoblet seg, mens Pakistans er blitt femdoblet. Den demografiske konteksten må absolutt tas med i betraktningen for å forstå hvor viktig vannressursene er. India står nemlig overfor vannmangel som allerede truer 600 millioner innbyggere, og behovene forventes å dobles innen 2030 [5].
Forvaltningen av elven er også et førstegangs miljøspørsmål. Indus-bassenget, som huser 268 millioner mennesker, regnes som det mest sårbare av de 78 globale ferskvannsreservoarene. Sårbarheten skyldes at breene krymper – 23,3 % av isdekket har forsvunnet på to år – og at grunnvannsreservene utsettes for et av verdens høyeste vannstressnivåer [6] (vannstress oppstår når vannbehovet overstiger tilgjengelige ressurser). I tillegg øker klimavariasjoner risikoen for flom, som kunne håndteres mer effektivt med bedre samarbeid om demningsdrift og datadeling mellom de to landene.
En traktat med en turbulent historie
Siden traktaten ble inngått i 1960, har den ofte vært gjenstand for uenighet om hvordan den skal tolkes og praktiseres. Et av hovedstridspunktene gjelder demningene India har bygd, samt andre prosjekter langs ulike deler av Induselven. Pakistan har fremmet en rekke klager mot New Delhi og anklaget India for maktmisbruk i demningsforvaltningen [7]. Pakistanske myndigheter hevder India med vilje reduserer elvens vannføring og frykter også at demningene ikke vil tåle flom under monsunen, noe som kan bety oversvømmelser for de pakistanske områdene nedstrøms.
I 2023 avviste India Den faste voldgiftsdomstolens inngripen i en tvist med Pakistan om to vannkraftprosjekter: Ratle-prosjektet med en total kapasitet på 850 megawatt på Chenab, og Kishenganga-prosjektet med 330 megawatt på Jhelum [8]. Saken håndteres nå av en nøytral ekspert som blant annet skal vurdere om vannmengden som holdes tilbake, er forenlig med traktaten [9].
Nylig meldte Reuters at arbeidet er gjenopptatt på Ratle-prosjektet og tre andre vannkraftverk på Chenab i indisk Kashmir, slik at de – med samlet kapasitet på 3 014 megawatt – skal stå klare før august 2028 og dermed dra nytte av Indias ensidige traktatsuspensjon [10].
At traktatens eksistens trues etter terrorhandlinger, er ikke noe nytt. Etter attentatene 18. september 2016, da terrorister angrep den indiske militærbasen Uri i indisk Kashmir og drepte 18 soldater, sa statsminister Narendra Modi: «Blod og vann kan ikke flyte sammen.» [11] Den 14. februar 2019 rammet et selvmordsangrep en indisk militærkolonne i Jammu og Kashmir; over 40 døde [12]. Da presiserte Modi sin trussel om å «stanse vannet» slik: «Vi vil lede vannet fra de østlige sideelvene til vårt eget folk i Jammu og Kashmir og Punjab.» [13]
Les også: Kinas megademning i Tibet truer Himalayas økosystem og politiske stabilitet 🔒
Disse spenningene endte bare med trusler som aldri ble satt ut i livet. Den ensidige suspensjonen av traktaten 22. april i år har derimot ingen presedens, og konsekvensene kan gi ny opptrapping på bakgrunn av humanitær og økologisk krise.
Mulige utveier
Rent juridisk strider denne ensidige suspensjonen mot traktatens artikkel XII, som fastslår at enhver endring eller suspensjon krever enighet mellom de to landene. Med andre ord: Uten gjensidig samtykke gjelder traktaten fortsatt [14]. Den pakistanske politiske klassen har forstått dette og påpeker at «å endre vannføringen i elvene vil være et brudd på traktaten» som kan få Pakistan til «å bringe saken inn for internasjonale domstoler» [15]. New Delhis ensidige initiativ har dermed plassert traktaten i et folkerettslig vakuum som skaper usikkerhet.
Pakistan anser tilgangen til vann som en del av sin nasjonale interesse, og advarer om at en stans i vannstrømmen «vil bli ansett som en krigshandling» [16]. India kan på sin side oppfatte situasjonen som en mulighet til å reforhandle traktaten. Den indiske regjeringen mener den ble inngått i en tid da vannbehovene var mindre og klimarisikoene ikke tilstrekkelig ivaretatt. India ønsker større frihet til å bygge demninger og misliker at Pakistan bruker internasjonale prosedyrer, som å trekke Den faste voldgiftsdomstolen inn – slik tilfellet var med Ratle-prosjektet [17]. New Delhi kan gjøre opphevingen av suspensjonen betinget av en reforhandling som gir mer spillerom til egne prosjekter.
Dette er det mest sannsynlige utfallet, ettersom India neppe har interesse av å si opp traktaten, gitt landets jakt på respekt internasjonalt. Som tilhenger av en regelstyrt verdensorden ville India få store vanskeligheter med å rettferdiggjøre en ensidig oppsigelse av en internasjonal avtale som er så følsom både humanitært, økonomisk og miljømessig. Modi, som ofte understreker sitt engasjement for FN-pakten [18], vil ha vanskeligheter med å rettferdiggjøre en handling som kan utløse en humanitær krise ved å frata Pakistan livsviktige vannressurser – uten å påføre India varig skade på sitt internasjonale omdømme.
Selv om Ishaq Dar, Pakistans visestatsminister og utenriksminister, har uttalt at våpenhvilen trues av traktatsuspensjonen [19], rapporterer Reuters at India planlegger å øke vannuttaket på bekostning av pakistanske bønder som er avhengige av Chenab-vannet [20].
Sluttnoter
[2] https://www.theguardian.com/world/2025/apr/29/farmers-pakistan-indus-waters-treaty-india
[3] https://www.finance.gov.pk/survey/chapter_24/2_agriculture.pdf
[5] https://iwaponline.com/jwcc/article/16/2/493/106726/A-review-of-India-s-water-policy-and
[6] https://thediplomat.com/2025/05/indias-indus-waters-treaty-suspension-what-happens-next/
[9] https://docs.pca-cpa.org/2025/01/87edfd60-2023-14-press-release.pdf
[13] https://www.nytimes.com/2019/02/21/world/asia/india-pakistan-water-kashmir.html
[14] https://thediplomat.com/2025/05/indias-indus-waters-treaty-suspension-what-happens-next/
[16] https://www.bbc.com/news/articles/cd9l9qwyv23o
