For tretti år siden, 14. desember 1995, satte Dayton-avtalene punktum for de jugoslaviske krigene som startet i 1991. På ruinene av et sønderrevet land, på ofrene fra en konflikt som brakte krigen tilbake til hjertet av Europa, forsvant drømmen om et samlet Jugoslavia, mens de bitterhetene som skulle føre til nye tragedier, ble født.
Kunne det jugoslaviske prosjektet ende på noen annen måte enn i krig og blod? Kunne man unngå beleiringen av Sarajevo (april 1992–desember 1995), massakrene i Srebrenica (juli 1995), voldtektsleirene og de nær 150 000 døde? Selv om man avviser tanken om historisk determinisme og forsøker å lese hendelsene uten å kjenne slutten, tyder alt på at denne krigen og denne volden var uunngåelige – bygget inn i de fortielser og blindsoner som fulgte Jugoslavias opprettelse i 1918.
Flere tektoniske krefter støtte sammen gjennom hele Jugoslavias historie og utløste til slutt krigen i 1991, som egentlig ikke tok slutt før i 2001. Serbisk sentralisme mot kroatisk føderalisme, skapelsen av et nytt jugoslavisk menneske for å viske ut etniske forskjeller, kommunistisk ideologi for å utslette kultur og særpreg, økonomisk sosialisme mot frihet til å drive næring. Til disse allerede sterke spenningene kom rase- og kulturhat som bare økte; historiens sår – andre verdenskrig, det østerrikske imperiet, det osmanske riket – og ytterliggående nasjonalismer som uhemmet utnyttet disse sårene, forsterket hatet og hindret enhver mulighet for tilgivelse og forsoning.
Det var mer enn nok for en region som gjennom hele andre halvdel av 1800-tallet var Europas kruttønne. I 1991 ble tennsatsen lagt i kruttet: Det tok ti år å slokke brannen. Men tretti år senere gjør stridende tolkninger, sammenstøt om minnet og historiske fortolkninger fortsatt enhver reell fred umulig.
Jugoslavia: en drøm som ble virkelighet
Jugoslavia ble offisielt opprettet 1. desember 1918, etter sammenbruddet av de østerrikske og osmanske imperiene. Det offisielle navnet var «Kongeriket serbere, kroater og slovenere», for tydelig å markere det konføderale grunnlaget og samlingen av flere folk i en statsdannelse som hadde som mål å samle sørslavene. Det var Serbias konge, Peter I (1844–1921), som ble landets konge og la hovedstaden til Beograd. Allerede fra starten støtte to motstridende linjer sammen, og de ble aldri løst. Serberne, som var flest, ville sentralisere riket rundt seg selv og sin hovedstad.
Les også: Professor til Geopolitika: Ukraina utfordrer klassisk grenseforståelse 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
