Irans eskalering av Midtøsten-konflikten via proxyer understreker et behov for en mer resolutt militær tilnærming for å sikre regional stabilitet.
Siden 7. oktober 2023 har Iran, via sine stedfortredere i Irak og Syria, aktivt arbeidet for å eskalere og spre konflikten i Gaza til ytterligere deler av Midtøsten. Dette har uttrykt seg gjennom flere angrep med missiler og droner mot mindre amerikanske militærbaser og utposter i nevnte land, hvorav nesten 160 slike angrep dessverre førte til tap av tre amerikanske soldater ved en base nær den syriske grensen i Jordan. Det amerikanske mottiltaket, som mange betraktet som forsinket, resulterte til slutt i et presisjonsdroneangrep som tok livet av en nøkkelperson innenfor terroristledelsen i Bagdad. Dette førte til en usikker og uoffisiell våpenhvile mellom USA og Iran samt deres regionale allierte, med en varighet som forblir uviss.
Denne utviklingen leder til spørsmål om hvordan USA og dets vestlige allierte kan ta tilbake en posisjon som effektivt forhindrer slike angrep i fremtiden. Svaret synes å være en umiddelbar og kraftig avskrekkingsstrategi mot Iran for å stoppe ytterligere aggresjon. Effektiv avskrekking krever en overtalende demonstrasjon av makt eller trusselen om maktbruk, for å enten avskrekke motstanderen fra å agere eller tvinge dem til å handle i samsvar med våre ønsker.
Utfordringen er imidlertid mangel på felles forståelse mellom partene, både når det gjelder kommunikasjonen og de ønskede resultatene av slik taktikk. Vestlige ledere synes optimistiske om at kulturell forståelse og dialog kan danne grunnlaget for en fredelig sameksistens med Den islamske republikken, noe som ser ut til å ignorere realitetene i regionens geopolitiske dynamikk. Denne tilnærmingen undervurderer i stor grad Irans strategiske mål og den ideologiske kløften som skiller iranske ledere fra vestlige verdier og forventninger.
Iran utnytter vestlige misforståelser og fortsetter å fremme en revolusjonær visjon for sjiaislam, kombinert med en tro på persisk kulturell overlegenhet. Dette reflekterer landets ambisjon om å spille en dominerende rolle i Midtøsten, styrket av en overbevisning om at deres versjon av islam er forutbestemt til å lede regionen.
Vestens tilsynelatende motvillighet til å direkte holde Iran ansvarlig for handlingene til dets stedfortredere – som Hizbollah, Hamas, og Houthiene i Jemen – har i praksis gitt Iran et strategisk fortrinn. Dette, sammen med Irans kapasitet til ikke bare å angripe vestlige mål, men også undertrykke regionale folkegrupper som ikke deler deres politiske eller religiøse syn, setter spørsmålstegn ved effektiviteten av den nåværende vestlige politikken overfor Iran.
Fra et iransk perspektiv er landets proxy-grupper ikke mer enn en forbruksvare som kan ofres uten å blunke for å oppnå større strategiske mål. Når USA og dets allierte kun svarer med horisontale militære tiltak mot iranske proxy-militser, er det derfor lite sannsynlig at angrepene vil opphøre. Det er derfor en betydelig risiko for at regimets proxy-militser vil fortsette sine angrep – ikke bare mot amerikanske militærinstallasjoner, men også, og mer bekymringsfullt for Europa og Norge, mot internasjonal skipsfart, med potensielt alvorlige økonomiske følger for hele kontinentet. Et nylig eksempel er at tre undersjøiske internettkabler – som er livslinjen til handelskommunikasjonen mellom Asia og Europa – ble kuttet i Rødehavet den 4. mars. Alt tyder på at houthiene står bak operasjonen, selv om de nekter for det.
For å effektivt gjenopprette en avskrekkende stilling, må USA og dets allierte vise større besluttsomhet i å forsvare sine interesser. Dette inkluderer ikke bare beskyttelse av egne militærbaser, men også en mer robust sikring av fri skipsfart i internasjonale farvann. I ytterste konsekvens bør USA vurdere å gradvis innføre økende vertikale militære mottiltak mot Iran på en gjengjeldelsesbasis. Dette er ikke bare nødvendig for å beskytte våre umiddelbare interesser, men også for å sende et klart signal om at vestlig tålmodighet og toleranse for aggressiv oppførsel har sine grenser. En slik strategi vil ikke bare styrke vår sikkerhetsposisjon, men også tjene som en nødvendig påminnelse om at den internasjonale ordenen ikke kan tilsidesettes uten konsekvenser.
Kronikkforfatteren har bodd i Iran i 9 år.
Houthi-mistenkt sabotasje ryster internett: Kabler i Rødehavet kuttet
