Kan pavens diplomati bringe freden nærmere i Ukraina?

Ukraina ønsker Vatikanets hjelp til å få slutt på krigen, men etterlyser reell forhandlingsvilje fra Russland. I dette intervjuet forklarer ambassadør Andrij Jurasj hva Den hellige stol kan bidra med.

Ukrainas ambassade ved Den hellige stol har vært virksom i Roma siden 2000 og ledes i dag av Hans eksellense Andrij Jurasj, Ukrainas ekstraordinære og befullmektigede ambassadør ved Den hellige stol og Den suverene militære hospitalordenen av Sankt Johannes av Jerusalem, Rhodos og Malta, også kjent som Malteserordenen. Jurasj har hatt stillingen siden 2022. Han ble født 17. januar 1969 i Sjpolá i Ukraina og fullførte en grad i journalistikk ved Ivan Franko nasjonale universitet i Lviv i 1992, før han tok doktorgrad i statsvitenskap i 1996. Før han begynte sin diplomatiske karriere, opparbeidet han seg lang erfaring fra universitetssektoren. Mellom 1995 og 1999 var han vitenskapelig assistent ved instituttet for trykte medier ved Ivan Franko-universitetet i Lviv. Fra 1999 til 2014 arbeidet han først som assistent og deretter som universitetslærer ved samme universitets institutt for radio og fjernsyn. Fra 2014 til 2020 var han først visedirektør og deretter direktør for avdelingen for religioner og nasjonaliteter i Ukrainas kulturdepartement. Mellom 2020 og 2022 ledet han enheten med ansvar for religionsspørsmål og sikring av retten til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet ved sekretariatet til Ukrainas ministerkabinett. Jurasj ble utnevnt til ambassadør ved Den hellige stol i 2021 og overrakte sine akkreditiver til pave Frans 7. april 2022, få uker etter at Russland innledet sin fullskalainvasjon av Ukraina.

Det italienske instituttet for strategiske studier «Niccolò Machiavelli» har gjennom årene viet betydelig forsknings- og analysearbeid til Den hellige stols strategiske rolle i internasjonalt diplomati. Særlig oppmerksomhet har vært rettet mot forholdet mellom Vatikanet og den katolske kirkens organisasjon i Ukraina. Arbeidet har lagt vekt på betydningen av dialog og samarbeid mellom Den hellige stol og Kyiv, et samarbeid som har blitt intensivert etter Russlands brutale invasjon av Ukraina i 2022.

Etter mer enn fire år med krig, utløst av president Putin gjennom den såkalte «spesielle militæroperasjonen» mot Ukraina, er religion langt fra et oversett tema. Religion har stått, og står fortsatt, sentralt i den politiske, geopolitiske, strategiske og humanitære debatten, ikke minst i disse dager.

Siden krigens begynnelse har IISS Machiavelli valgt å betrakte konflikten også fra et annet perspektiv. Ikke gjennom våpnene, de europeiske ledernes fredsmøter eller toppmøtene mellom Trump og Putin. Vi ser på krigen fra kirkens ståsted. Det innebærer å undersøke Den hellige stols innsats for det hardt rammede ukrainske folket, men også å forstå hvilken rolle kristne spiller på bakken, ved fronten og i fredsprosessen. Denne prosessen er i dag utelukkende overlatt til forretningsmenn som forveksler kompromiss med svakhet, og som har gjort diplomati til forretningstransaksjoner. En vedvarende misforståelse i dagens internasjonale politikk er forestillingen om at forretningsteft og kommersielle avtaler kan erstatte diplomati. Denne antakelsen bygger på at personer som er dyktige til å forhandle frem store forretningsavtaler, også vil være i stand til å forhandle frem fred. Historiske erfaringer viser imidlertid gang på gang at diplomati er grunnleggende forskjellig fra kommersielle transaksjoner. Diplomati er et spesialisert fagfelt som krever historisk kunnskap, kulturell forståelse, teknisk kompetanse, strategisk tålmodighet, institusjonell hukommelse og felles mål med allierte. Uavhengig av den konkrete kritikken mot Trump-administrasjonen reiser dette et mer grunnleggende spørsmål: Hva skjer når diplomatisk ansvar overlates til personer som mangler faglig og kulturell kompetanse innen diplomati, og som samtidig har betydelige egeninteresser i å utvide sin private forretningsvirksomhet mens forhandlingene pågår? Konsekvensene av denne diplomatiske avsporingen har allerede vist seg i hele Midtøsten og utgjør i dag en trussel av katastrofale dimensjoner mot ukrainske og europeiske borgere og mot internasjonal sikkerhet.

Les også: Pave Leo XIV i Afrika: Kirken som siste megler 🔒

I dette bekymringsfulle geopolitiske landskapet ble Francesco D’Arrigo og Tommaso Alessandro De Filippo tatt imot ved Ukrainas ambassade ved Den hellige stol. Der fikk de anledning til å samtale i en varm og følelsesladet atmosfære med representanten som ivaretar de politiske og diplomatiske forbindelsene og samarbeidet mellom Kyiv og den katolske kirken: Hans eksellense Andrij Jurasj, Ukrainas ekstraordinære og befullmektigede ambassadør ved Den hellige stol og Malteserordenen. Jurasj er statsviter, en fremtredende religionsforsker og ekspert på forholdet mellom stat og kirke. Dette er hans første diplomatiske stilling.

– Deres eksellense, finnes det en felles operativ dagsorden mellom den ukrainske regjeringen, Vatikanets statssekretariat og Den hellige stols diplomatiske apparat, med klart definerte prioriteringer for mekling i krigen mellom Russland og Ukraina? Hvilke konkrete områder er denne dialogen konsentrert om?

– Regjeringen, Ukrainas president, utenriksministeren og vår ambassade har løpende kontakt med statssekretæren og Den hellige stols institusjoner om mulighetene for å innlede forhandlinger som kan avslutte Russlands angrepskrig mot Ukraina. Vi er alltid rede til å benytte alle mulighetene Den hellige stol kan tilby for å fremme en forhandlingsprosess. Vi anser denne viljen til å bidra som svært viktig og er dypt takknemlige overfor Hans Hellighet Leo XIV og Vatikanets diplomati for ethvert initiativ som kan bidra til fred. For oss er denne viljen også et konkret uttrykk for den vestlige verdens støtte til Ukraina og dens engasjement for å finne en løsning på krigen. I denne sammenhengen vil jeg gjerne kort redegjøre for hvordan dialogen med Den hellige stol har utviklet seg, fordi det er viktig å forstå dens karakter og prioriteringer. I 2023 tok pave Frans initiativ til et særskilt oppdrag knyttet til Ukraina. Etter en innledende fase med samtaler som ikke umiddelbart ble offentliggjort, ble oppdraget offisielt presentert i april samme år. I begynnelsen av mai 2023 møtte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj pave Frans i Vatikanet. De hadde en grundig samtale der presidenten redegjorde for Ukrainas forventninger og hvilke former for bidrag Den hellige stol kunne gi. I en senere uttalelse sa pave Frans at han hadde forstått Ukrainas standpunkter. Han presiserte samtidig at oppdraget, som allerede hadde vært i gang i noen uker, først og fremst skulle konsentrere seg om humanitære spørsmål: hjelp til befolkningen, krigsfangenes situasjon, støtte til mennesker rammet av konflikten og andre nødssituasjoner som følge av den russiske aggresjonen.

Les også: Frankrike og Den hellige stol: Et årtusenlangt forhold 🔒

– Siden den gang har oppdraget, ledet av kardinal Matteo Zuppi, som også er leder for den italienske bispekonferansen (CEI), gjort en betydelig innsats på disse områdene. For oss har arbeidet vært viktig, ikke bare på det praktiske planet, men også på grunn av den symbolske og diplomatiske betydningen det har fått. Jeg vil særlig trekke frem spørsmålet om krigsfangene. Som ledd i sitt arbeid har kardinal Zuppi besøkt anlegg der ukrainske fanger ble holdt, og ført samtaler med sikte på å undersøke forholdene deres og fremme dialog om løslatelse. Omstendighetene rundt disse besøkene har variert. Det har vært begrensninger og forhold som gjør at de ikke alle kan beskrives på samme måte. Likevel mener vi det er viktig at dette arbeidet ble satt i gang, og at krigsfangenes situasjon fortsatt har stått sentralt. Hver gang det gjennomføres fangeutvekslinger mellom Ukraina og Russland, fortsetter våre myndigheter å oversende navn og opplysninger om enkelttilfeller som fortjener særlig oppmerksomhet, til Den hellige stol. Kontakten med kardinal Zuppi og Vatikanets institusjoner utgjør dermed en kanal der vi forsøker å oppnå konkrete resultater for fangene og familiene deres. Samtidig er det viktig å forstå at vår takknemlighet for dette oppdraget ikke betyr at vi anser muligheten for en bredere rolle for Den hellige stol som uttømt. Den humanitære dimensjonen har vært en grunnleggende prioritet, men Ukraina er fortsatt positiv til ethvert diplomatisk initiativ som kan bidra til å stanse kamphandlingene og avslutte krigen.

– Denne åpenheten ble også bekreftet etter valget av pave Leo XIV. Helt fra begynnelsen av sitt pontifikat har Den hellige far vist vilje til å støtte initiativer som kan fremme dialog og skape forutsetninger for en rettferdig fred. Under møtene med president Zelenskyj har vi gjentatt vår takknemlighet og understreket at vi er fullt innstilt på å vurdere ethvert forslag fra Den hellige stol. Vi mener ikke at stedet der en eventuell forhandlingsprosess skal finne sted, er avgjørende. Det kan være Vatikanet, Roma eller et hvilket som helst annet egnet sted. Det avgjørende er at de nødvendige politiske forutsetningene er til stede, og at alle involverte parter faktisk er villige til å engasjere seg. Som kardinal Pietro Parolin gjentatte ganger har påpekt, er det umulig å innlede forhandlinger dersom en av partene ikke ønsker å delta. Og det er dessverre nettopp dette problemet vi fortsatt står overfor. Foreløpig ser vi ikke tilstrekkelig tydelige tegn på at Russland virkelig er villig til å godta en forhandlingsprosess basert på gjensidig vilje til kompromiss. Vårt standpunkt er derfor utvetydig: Vi er klare til å benytte enhver mulighet Den hellige stol tilbyr, både på det humanitære og det diplomatiske området. Men skal mekling gi resultater, er det helt nødvendig at også Russland viser en konkret vilje til å avslutte krigen.

Les også: Forhandlinger i Ukraina: Russlands krav

«Vi er klare til å benytte enhver mulighet Den hellige stol tilbyr, både på det humanitære og det diplomatiske området.»

– De har vist til Ukrainas vilje til å akseptere et meklingsinitiativ fra Den hellige stol. Likevel synes det å være et grunnleggende problem: Kyiv og Moskva har ulike oppfatninger av hva forhandlinger innebærer. Ukraina anerkjenner Russland som sin motstander og erklærer seg villig til å finne en politisk løsning, samtidig som landet fortsetter å bekjempe den russiske aggresjonen militært. Moskva nekter derimot å anerkjenne Ukraina som en suveren og legitim forhandlingspart, går så langt som å bestride den ukrainske ledelsens legitimitet og forsøker å forhandle med andre internasjonale aktører uten å anerkjenne Kyivs suverene stilling etter folkeretten. Er dette etter Deres vurdering den viktigste ubalansen som hindrer oppstarten av troverdige forhandlinger?

– Ja, det finnes en grunnleggende forskjell mellom Ukrainas og Russlands tilnærming til forhandlinger. Ukraina er rede til å diskutere en løsning som kan stanse krigen og legge grunnlaget for en varig fred. Vi er villige til å vurdere hvordan kamphandlingene kan opphøre og en politisk prosess innledes. Vi hevder ikke at alle spørsmål må være løst før partene setter seg ved forhandlingsbordet. Vi er klare til å diskutere, utveksle synspunkter og søke løsninger. Russland fastholder derimot at landet ikke er villig til å stanse de militære operasjonene før det har nådd målene som ble erklært ved krigens begynnelse. Dermed gjøres forhandlingene avhengige av at Moskva først oppnår resultater landet forsøker å fremtvinge med militær makt. Dette er en vesentlig forskjell. Under slike forhold er det vanskelig å snakke om en reelt balansert forhandlingsprosess. Forhandlinger forutsetter at partene i det minste erkjenner behovet for dialog og er villige til å vurdere en annen løsning enn å fortsette kamphandlingene på ubestemt tid. Spørsmålet er om det finnes en politisk vilje til å komme frem til en avtale, eller om dialogen utelukkende betraktes som et taktisk virkemiddel for å vinne tid eller oppnå ytterligere fordeler på slagmarken. Derfor mener vi det er nødvendig å legge et tilstrekkelig sterkt press på Russland til at landet tar utsiktene til en avtale på alvor. Vi kan ikke nøye oss med stadig å kreve at Ukraina viser sin vilje til dialog, mens Moskva fortsetter å forfølge sine militære mål uten å godta en reell stans i kamphandlingene. De siste månedene, ukene og til og med dagene har utviklingen ikke gitt særlig oppmuntrende signaler i denne retningen. De vedvarende angrepene og militære operasjonene viser hvor vanskelig det er å skape de nødvendige forutsetningene for forhandlinger. Vi er naturligvis fortsatt åpne for ethvert troverdig diplomatisk initiativ, også fra Den hellige stol. Samtidig mener vi at diplomati må ledsages av politiske forhold som gjør det fordelaktig for Russland å oppgi sin strategi basert på maktbruk.

– De har med rette pekt på muligheten for å stanse kamphandlingene og avslutte krigen. Men selv om en politisk avtale ikke kommer på plass på kort sikt, er det fortsatt et presserende behov for å beskytte sivilbefolkningens grunnleggende rettigheter. I en rekke ukrainske byer, særlig i de okkuperte områdene og der befolkningen utsettes for systematiske bombeangrep, er det fortsatt alvorlige mangler ved den humanitære hjelpen, tilgangen til helsetjenester, beskyttelsen av kritisk infrastruktur og støtten til dem som er mest utsatt for krigens konsekvenser. Hvilket bidrag kan Den hellige stol gi i denne fasen for i det minste å sikre at disse grunnleggende behovene ivaretas? Og på hvilke områder kan konkrete tiltak settes inn allerede før omfattende fredsforhandlinger er innledet?

– Spørsmålet deres er svært alvorlig og viktig, fordi det gir oss anledning til å belyse en side ved krigen som ofte undervurderes når den internasjonale oppmerksomheten utelukkende er rettet mot frontlinjen. Jeg vil begynne med den militære situasjonen, fordi det er nødvendig å forstå hva som skjer, og hvorfor sivilbefolkningen fortsatt er utsatt for så stor fare.

Les også: Gamle bomber, nye vinger: Russland dominerer utmattelseskrigen i Ukraina med glidebomber 🔒

– Ukrainas væpnede styrker kjemper hver eneste dag for å hindre den russiske fremrykningen. De menneskelige kostnadene ved krigen er enorme, og våre tap, særlig blant sivile, er et resultat av en bevisst aggresjon der volden og intensiteten i angrepene på vårt territorium øker dag for dag. Jeg ønsker ikke å gå inn i en samlet vurdering av tapstallene, men vil understreke at Russland, til tross for de omfattende militære operasjonene, fortsetter å gjennomføre sin strategi uten å vise noen konkret vilje til å stanse. Ukraina har utviklet betydelig kapasitet innen bruk av droner, både for å motvirke russiske militæroperasjoner og for å beskytte eget territorium. På enkelte områder er vår kapasitet i dag svært avansert. Ubemannede systemer har fått en avgjørende rolle i konflikten og utgjør en grunnleggende del av Ukrainas forsvar. Når Russland møter vanskeligheter med å oppnå bestemte militære resultater, intensiverer det imidlertid angrepene mot ukrainske byer og infrastruktur. Det finnes praktisk talt ingen større by som kan regne seg som fullstendig trygg mot russiske angrep. Også de siste nettene har vårt territorium, slik det gjentatte ganger skjer, blitt utsatt for nye bombeangrep. Denne strategien har ødeleggende konsekvenser for befolkningens dagligliv. Boliger, skoler, helseinstitusjoner og energiinfrastruktur blir mål for et systematisk press som rammer hele samfunnet, ikke bare soldatene ved fronten.

«Boliger, skoler, helseinstitusjoner og energiinfrastruktur blir mål for et systematisk press som rammer hele samfunnet, ikke bare soldatene ved fronten.»

– Ballistiske missiler utgjør et særlig alvorlig problem. Ukraina har utviklet betydelig kapasitet til å forsvare seg mot en rekke angrepsformer, blant annet takket være systemene vi har mottatt fra internasjonale partnere. Likevel er vi fortsatt utsatt for trusler som krever spesialiserte og svært avanserte avskjæringssystemer. Beskyttelsen av luftrommet er derfor en absolutt prioritet. Dette er ikke bare et militært spørsmål. Evnen til å avskjære angrep er avgjørende for byenes sikkerhet, opprettholdelsen av offentlige tjenester og muligheten til å sikre befolkningen levelige forhold. Situasjonen i energisektoren er særlig bekymringsfull. Ifølge vurderingene våre myndigheter viser til, er en svært betydelig del av Ukrainas energikapasitet ødelagt eller alvorlig skadet av russiske angrep. Konsekvensene rammer sivilbefolkningen direkte, særlig når temperaturene faller og boliger risikerer å stå uten strøm, oppvarming og grunnleggende tjenester. Det er viktig å forstå hva denne strategien innebærer. Vi står ikke bare overfor en krig mellom to motstående hærer. Angrepene på infrastruktur og befolkede områder utøver et direkte press mot hele befolkningen, med sikte på å svekke det ukrainske samfunnets motstandskraft og tvinge landet til å overgi seg. Derfor mener vi det er helt nødvendig at det internasjonale samfunnet fortsetter å støtte Ukraina i beskyttelsen av sivile og kritisk infrastruktur. I denne sammenhengen kan Den hellige stol spille en viktig rolle.

Les også: Reportasje – Russland øker presset mot Kramatorsk og Slovjansk, de manglende brikkene for kontroll over Donbas 🔒

– Den hellige stols moralske autoritet, diplomatiske nettverk og kommunikasjonskanaler til ulike internasjonale aktører kan bidra til å holde oppmerksomheten rettet mot sivilbefolkningens situasjon, krigsfangene, de deporterte og alle situasjoner der humanitær innsats er mulig. Vatikanets diplomati bidrar dessuten til å fremme konkrete initiativer, legge til rette for fortrolige samtaler og støtte internasjonale tiltak som skal gi håndfaste resultater på områder der samarbeid fortsatt er mulig. Vi trenger ikke nødvendigvis vente til omfattende fredsforhandlinger er avsluttet før vi griper inn i akutte humanitære spørsmål. Løslatelse av fanger, familiegjenforening, tilbakeføring av deporterte barn og beskyttelse av de mest sårbare er mål vi må arbeide utrettelig for.

Les også: Jerusalem som samtidens speil: den latinske patriarkens advarsel fra Det hellige land 🔒

«Den hellige stols moralske autoritet, diplomatiske nettverk og kommunikasjonskanaler til ulike internasjonale aktører kan bidra til å holde oppmerksomheten rettet mot sivilbefolkningens situasjon, krigsfangene, de deporterte og alle situasjoner der humanitær innsats er mulig.»

– Et annet særlig følsomt spørsmål gjelder religionsfriheten og beskyttelsen av Ukrainas trossamfunn. Splittelsen mellom det russiske og det ukrainske kirkelige miljøet oppsto før fullskalainvasjonen i februar 2022, men krigen har forsterket motsetningene betydelig. Den ortodokse kirken i Ukraina krever kirkelig selvstendighet, uavhengig av Moskva-patriarkatets jurisdiksjon, i en situasjon der religion i stadig større grad også har blitt et uttrykk for nasjonal identitet og geopolitisk rivalisering. Hvordan er forholdet mellom Den ortodokse kirken i Ukraina og Den hellige stol i dag? Hvilke hindringer møter den økumeniske dialogen, og i hvilken grad begrenser den russisk-ortodokse kirkens holdning mulighetene for å utvikle selvstendige forbindelser mellom trossamfunnene, særlig i områdene som er okkupert av Russland?

– Dette er et svært viktig spørsmål, fordi religionsfrihet er en av sidene ved krigen som fortjener større oppmerksomhet. Når vi snakker om konsekvensene av den russiske aggresjonen, må vi huske at det ikke bare er militære anlegg, energiinfrastruktur og sivil infrastruktur som rammes. Også Ukrainas religiøse kulturarv og trossamfunnenes liv er utsatt for et svært alvorlig press. Ifølge opplysninger våre myndigheter viser til, er rundt 800 religiøse bygninger eller anlegg blitt ødelagt eller alvorlig skadet i løpet av krigen. En betydelig andel av disse tilhører den ukrainske ortodokse tradisjonen, deriblant bygninger knyttet til Den ukrainske ortodokse kirken, som historisk har vært tilknyttet Moskva-patriarkatet. Dette er også viktig for å forstå angrepenes karakter. Mange av de ødelagte eller skadede religiøse bygningene ligger i de sørlige og østlige delene av Ukraina, nær frontlinjen, der bombeangrepene er særlig intense. Ødeleggelsene rammer dermed ikke bare ett trossamfunn eller én kirkelig organisasjon, men en åndelig kulturarv som tilhører flere ulike religiøse fellesskap. Situasjonen er enda mer alvorlig i de russisk-okkuperte områdene. Her befinner ukrainske trossamfunn seg ofte i en situasjon der religionsfriheten og muligheten til å organisere sitt eget kirkeliv er sterkt begrenset. Ifølge opplysningene vi har, rammer restriksjonene ikke bare ortodokse samfunn som tilhører den ukrainske kirketradisjonen uavhengig av Moskva, men også Den ukrainske gresk-katolske kirken og en rekke protestantiske trossamfunn, deriblant baptister, pinsevenner, adventister og andre evangeliske grupper. I enkelte okkuperte områder har flere trossamfunn måttet innstille sin virksomhet, mens andre har blitt utsatt for press eller mistet muligheten til å virke fritt. Dette er et spørsmål som går langt utover de enkelte trossamfunnene. Det handler om menneskers rett til å utøve sin tro uten å bli utsatt for politisk eller administrativ tvang. Også ortodokse trossamfunn med historiske forbindelser til Moskva-patriarkatet befinner seg i en vanskelig situasjon. Deres kirkelige tilhørighet fjerner ikke automatisk problemene som følger av de russiske myndighetenes kontroll over de okkuperte områdene. I disse områdene har den ortodokse kirken knyttet til Moskva-patriarkatet en fullstendig dominerende stilling. Kirker som tilhører Den ortodokse kirken i Ukraina og Den ukrainske gresk-katolske kirken, er derfor blitt ekspropriert og kan ikke lenger drive sin virksomhet fritt. Også protestantiske trossamfunn har blitt tvunget til å arbeide i det skjulte. Undertrykkelsen av religionsfriheten, og til og med forbudet mot å utøve en bestemt tro, viser omfanget av volden og overgrepene Russland begår i områdene landet ulovlig okkuperer. Russland tillater ikke at andre verdier, heller ikke religiøse, fremmes dersom de avviker fra eller utfordrer modellen landet selv påtvinger befolkningen. Dette er et av de mest følsomme aspektene ved hele spørsmålet: Russland fremstiller religion som et av grunnlagene for sin geopolitiske identitet, mens ukrainske trossamfunn krever retten til å organisere seg etter sin egen overbevisning, uten innblanding utenfra.

– Når det gjelder forholdet til Den hellige stol, har Ukraina forsøkt å fremme en åpen dialog mellom de ulike kristne trossamfunnene, ut fra overbevisningen om at økumenisk samarbeid kan bidra til gjensidig forståelse og beskyttelse av religiøse fellesskap. Et viktig skritt ble tatt i desember 2024, da metropolitt Epifanij, overhodet for Den ortodokse kirken i Ukraina, besøkte Roma. Ved den anledningen ble han mottatt av pave Frans og møtte representanter for Den hellige stol. For oss var dette et betydningsfullt øyeblikk, blant annet fordi det gjorde det mulig å utvikle direkte institusjonelle forbindelser med ledelsen i en kirke som krever kirkelig selvstendighet fra Moskva. Besøket hadde også en symbolsk betydning. Den ortodokse kirken i Ukraina har gjennom årene møtt forsøk på å hindre anerkjennelsen av dens kirkelige identitet og etableringen av selvstendige internasjonale forbindelser. Møtet i Roma ga anledning til å fordype dialogen og bekrefte at forholdet mellom kirkene ikke bør underordnes press fra en stat. Vår ambassade og Ukrainas institusjoner ønsker å videreutvikle disse forbindelsene. Vi mener det er viktig at Den hellige stol fortsetter dialogen med de ulike kristne trossamfunnene, også de ortodokse, og opprettholder en åpen økumenisk tilnærming som respekterer deres respektive identiteter. Ukraina er et land der en rekke religiøse tradisjoner lever side om side. Tilstedeværelsen av katolske, ortodokse og protestantiske trossamfunn utgjør en vesentlig del av vår sosiale og kulturelle historie. Vi betrakter ikke det religiøse mangfoldet som et problem. Tvert imot mener vi at det må beskyttes. Den største vanskeligheten er at den russiske kirkeledelsen ofte har oppfattet Den ortodokse kirken i Ukrainas selvstendighet som en trussel mot sin egen innflytelse.

Les også: Den hellige stol og Det hellige land 🔒

– I denne situasjonen kan den økumeniske dialogen bli utsatt for politisk og diplomatisk press. Jeg vil i den forbindelse minne om at spenningene ikke oppsto med den nåværende krigen. Da pave Johannes Paul II besøkte Ukraina i 2001, var forholdet mellom de ulike ortodokse trossamfunnene allerede preget av sterke motsetninger. Besøket ble også møtt med protester fra miljøer tilknyttet den russisk-ortodokse kirken, som var fiendtlig innstilt til en styrking av forbindelsene mellom paven og de ukrainske kristne trossamfunnene. Disse episodene viser hvor dypt de kirkelige motsetningene stikker. I dag er situasjonen imidlertid ytterligere forverret som følge av den militære aggresjonen og bruken av religion som et middel til politisk legitimering. Et annet viktig forhold er utviklingen av den religiøse identiteten i det ukrainske samfunnet. I løpet av de siste tiårene har sosiologiske undersøkelser registrert en gradvis nedgang i andelen innbyggere som identifiserer seg med den ortodokse kirken knyttet til Moskva-patriarkatet, samtidig som flere har sluttet seg til Den ortodokse kirken i Ukraina eller andre trossamfunn. Likevel finnes det mennesker i Ukraina som fortsetter å gå til en bestemt menighet fordi det er der de alltid har bedt, mottatt sakramentene eller vært sammen med familien ved livets viktigste begivenheter. Den enkeltes tro er ikke nødvendigvis ensbetydende med et politisk eller geopolitisk standpunkt. Nettopp derfor ville det være feil å redusere dette spørsmålet til en konflikt mellom nasjonale tilhørigheter. Det grunnleggende problemet er å sikre at ethvert trossamfunn fritt kan utøve sin tro og selv velge hvilken kirkelig myndighet det ønsker å tilhøre.

Les også: Legenden om Russland og «det tredje Roma» 🔒

– Den politiske dimensjonen kommer særlig tydelig til uttrykk når ledelsen i den russisk-ortodokse kirken støtter krigen eller fremstiller den som et åndelig oppdrag. Patriark Kirill har offentlig gitt uttrykk for støtte til Russlands militære handlinger og dermed bidratt til en fortelling der konflikten inngår i en større motsetning mellom religiøse og nasjonale identiteter. For Ukraina er dette dypt bekymringsfullt. Religion bør bidra til forsoning og beskyttelse av menneskeverdet, ikke bli et redskap for å rettferdiggjøre aggresjon, styrke propaganda eller fornekte et annet folks selvstendighet. Vårt standpunkt er derfor klart: Vi ønsker å utvikle dialogen med Den hellige stol og med alle kristne trossamfunn som er villige til å delta. Vi støtter økumenisk samarbeid og mener at respekt for religionsfriheten må betraktes som en integrert del av enhver fremtidig fredsløsning. Krigen har vist at suverenitet ikke bare handler om territorielle grenser og politiske institusjoner, men også om et samfunns frihet til å bevare sin kulturelle, åndelige og religiøse identitet uten å bli utsatt for tvang utenfra.

«Religion bør bidra til forsoning og beskyttelse av menneskeverdet, ikke bli et redskap for å rettferdiggjøre aggresjon, styrke propaganda eller fornekte et annet folks selvstendighet.»

– Deres uttalelser peker på et spørsmål som går utover konflikten mellom ulike kirkelige jurisdiksjoner: forholdet mellom politisk makt, religiøs identitet og legitimeringen av krig. Den russiske ledelsen har ofte vist til begreper som forsvaret av tradisjonen, den russiske verdens enhet og Russlands historiske og åndelige oppdrag. I denne sammenhengen har Moskva-patriarkatet inntatt standpunkter som rettferdiggjør og til og med velsigner den militære aggresjonen mot Ukraina. Hvordan vurderer De bruken av religion i utformingen av Russlands strategiske fortelling, og hvilke konsekvenser får denne sammenblandingen av propaganda, politisk makt og kirkelig autoritet for de religiøse institusjonenes troverdighet?

– Jeg mener dette er et grunnleggende element for å forstå konfliktens karakter. Fra russisk side brukes religion til å styrke forestillingen om en historisk og åndelig kontinuitet mellom Russland og Ukraina. Henvisningen til det såkalte Russkij Mir, «den russiske verden», er ikke bare kulturell. Den kan også få en politisk funksjon, fordi den tenderer mot å sette spørsmålstegn ved den ukrainske identitetens fulle selvstendighet. Når en religiøs autoritet hevder at to folk nødvendigvis må tilhøre den samme politiske eller åndelige sfæren, oppstår faren for at troen blir gjort til et redskap for underordning. I stedet for å anerkjenne menneskers verdighet og frihet brukes den religiøse tradisjonen til å legitimere et krav om herredømme. Dette er særlig problematisk når krigen fremstilles som et hellig oppdrag eller en form for åndelig forsvar. Militær vold unndras dermed den vanlige moralske og politiske vurderingen, fordi den plasseres innenfor en fortelling der motstanderen ikke lenger bare er en militær fiende, men en hindring for et angivelig historisk oppdrag. Patriark Kirills uttalelser til støtte for Russlands handlinger har bidratt til å styrke denne forståelsen av krigen.

Les også: Slavofili og eurasianisme i 1800-tallets Russland 🔒

– Vår bekymring er at en slik tilnærming gjør dialogen mellom trossamfunnene vanskeligere og svekker den moralske troverdigheten til institusjonene som burde fremme fred. Det er også viktig å se på hvilke konsekvenser denne fortellingen har for det ukrainske samfunnet. Når en kirke blir oppfattet som direkte knyttet til de politiske og militære målene til en angripende stat, kan tilliten til den svekkes. Dette betyr ikke at alle troende deler standpunktene til kirkeledelsen, eller at det ville være riktig å tillegge alle som tilhører disse trossamfunnene det samme ansvaret. Det betyr imidlertid at religiøse institusjoner har et særlig ansvar når de deltar i den offentlige debatten, og når uttalelsene deres kan bidra til å rettferdiggjøre vold. Spørsmålet angår også Den hellige stol og den internasjonale økumeniske dialogen. Vi mener at dialogen mellom kirkene må forbli åpen, men at den ikke kan løsrives fra krigens virkelighet og konsekvensene av standpunktene de ulike samtalepartnerne har inntatt. Vi ønsker ikke å gjøre religion til enda en front i konflikten. Tvert imot vil vi hindre at den brukes til å gjøre en angrepskrig moralsk akseptabel. Derfor legger vi stor vekt på rollen til internasjonale religiøse institusjoner. De kan bidra til å motvirke fortellinger som fornekter et folks identitet, og fremme en forståelse av fred som bygger på gjensidig anerkjennelse.

– Deres eksellense, vi ønsker å avslutte dette intervjuet med å ta opp et av de mest smertefulle spørsmålene, som samtidig er blant de viktigste både humanitært og juridisk: de ukrainske barna som er deportert til Russland. De siste årene har den internasjonale støtten til arbeidet med å finne og hente barna hjem møtt vanskeligheter og vært preget av manglende kontinuitet. Det har særlig blitt uttrykt bekymring over Trump-administrasjonens reduksjon av enkelte former for bistand. Det hvite hus har stanset et amerikanskfinansiert initiativ som dokumenterte påståtte russiske krigsforbrytelser, blant annet gjennom oppdateringen av en database med detaljerte opplysninger om massedeportasjonene av ukrainske barn til Russland. Prosjektet ved Yale University hadde gitt tilgang til store mengder informasjon, deriblant satellittbilder og biometriske data som gjorde det mulig å spore identiteten og oppholdsstedet til rundt 35 000 ukrainske barn bortført av det russiske militæret. Observatoriet, som var underlagt tilsyn av Bureau of Conflict and Stabilization Operations i det amerikanske utenriksdepartementet, begynte å dokumentere russiske krigsforbrytelser i mai 2022, få måneder etter krigens begynnelse. Yales arbeid gjennom observatoriet resulterte i 13 offentliggjorte rapporter om Russlands handlinger under invasjonen av Ukraina og bidro til seks tiltaler mot russiske tjenestemenn ved Den internasjonale straffedomstolen (ICC), deriblant president Putin.

– Det finnes titusenvis av ukrainske barn som ingen lenger vet hvor befinner seg. De er blitt tatt til fange, truet og tvunget til å fornekte sin egen identitet. Hvordan er det mulig å få titusenvis av svært små barn hjem igjen når de er blitt skilt fra familiene sine, overført til Russland og utsatt for russifisering? Hvilke virkemidler kan brukes for å identifisere dem, spore opp deres opprinnelse og sikre at de får vende tilbake til sine biologiske familier?

– Dette er et svært smertefullt spørsmål for Ukraina, men også et spørsmål av stor internasjonal betydning. Skjebnen til barna som er blitt overført til Russland, er en av sakene vi fortsetter å arbeide med med aller største besluttsomhet. Det handler ikke bare om deres umiddelbare sikkerhet, men også om fremtiden deres, identiteten deres og retten til å bevare forbindelsen til familiene og hjemlandet. I den offentlige debatten nevnes ulike tall. Pålitelige opplysninger viser til rundt 33 000 mindreårige i forskjellige aldersgrupper som er blitt deportert siden fullskalakrigen begynte. Ukrainske myndigheter har varslet om en situasjon som på grunn av sitt omfang og sine konsekvenser krever en samordnet internasjonal respons. Problemet er særlig alvorlig når deportasjonene rammer svært små barn. Dersom et barn blir overført i svært ung alder, kan det vokse opp uten klare minner om sin egen familie, hjemby eller tidligere tilværelse. Dersom barnet i mellomtiden får et nytt navn, nye identitetspapirer eller en annen administrativ identitet, blir identifiseringsarbeidet enda vanskeligere. Det finnes tilfeller der mindreårige blir plassert i fosterfamilier eller adoptivfamilier. I slike situasjoner kan det være svært krevende å fastslå barnas opprinnelse, særlig når personopplysningene er blitt endret, eller det ikke finnes uavhengig tilgang til dokumentasjonen. Situasjonen byr også på særlige utfordringer når det gjelder ungdommer. Når barn nærmer seg 14–15-årsalderen, har de allerede utviklet en tydeligere bevissthet om sin egen identitet og sine familierelasjoner. Dersom de blir skilt fra sine nærmeste og plassert i et miljø der de blir påført en annen identitet, kan de psykologiske og personlige konsekvensene bli særlig alvorlige. Vi må også ta hensyn til overgangen til myndighetsalder. Når ungdommene fyller 18 år, kan det bli enda vanskeligere å gripe inn, særlig dersom de ikke er blitt identifisert i tide, dokumentene deres er endret, eller de ikke lenger har tilstrekkelige opplysninger til å rekonstruere sin egen historie. Vi må utvikle virkemidler som gjør det mulig å finne dem, bekrefte identiteten deres, gjenopprette familiebåndene og organisere en trygg tilbakeføring.

Les også: Hvorfor og hvordan Russland fengsler sivile i Ukraina

«Pålitelige opplysninger viser til rundt 33 000 mindreårige i forskjellige aldersgrupper som er blitt deportert siden fullskalakrigen begynte.»

– Tidligere har USA støttet overvåkings- og forskningsinitiativer som har bidratt til å gi oss bedre forståelse av dette fenomenet. Jeg husker også anledninger der det ble presentert metoder for å samle inn opplysninger, identifisere mindreårige og følge opp enkeltsaker gjennom analyse- og dokumentasjonsverktøy. Med den nye amerikanske administrasjonen er denne støtten nærmest blitt fullstendig borte. Ukraina fortsetter å arbeide med problemet gjennom sine egne institusjonelle og diplomatiske kanaler og forsøker å benytte enhver tilgjengelig mulighet. Spørsmålet har også blitt tatt opp i samtalene med kardinal Matteo Zuppi, som har viet barnas skjebne oppmerksomhet og opprettholdt kontakt med aktører som kan bidra til å finne løsninger. Den hellige stols rolle er viktig nettopp fordi den kan holde kommunikasjonskanaler åpne, også under omstendigheter der de politiske forbindelsene er svært vanskelige. Dens vilje til å engasjere seg i spørsmålet om barna er en ressurs vi ønsker å ta vare på og videreutvikle. Det er viktig å understreke at tilbakeføringen av barna ikke bør gjøres avhengig av at krigen som helhet avsluttes. Dette er tvert imot et humanitært spørsmål som må forbli en prioritet, også når forutsetningene for en omfattende politisk avtale ikke er til stede. Derfor fortsetter vi å oppfordre det internasjonale samfunnet til ikke å miste dette presserende spørsmålet av syne. Vi understreker at vi vil fortsette å benytte enhver tilgjengelig kanal, også gjennom Den hellige stol, for å arbeide for at barna skal komme hjem, og for å forhindre at denne tragedien blir glemt. Vi mener dette er et spørsmål som angår det internasjonale samfunnets ansvar og troverdigheten til de humanitære prinsippene som den internasjonale ordenen bygger på.

Den hellige stol: En helt spesiell form for makt 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.