Når stormaktskonflikt igjen dukker opp, våkner muskelminnet til live.
På sitt høydepunkt hadde Det britiske ostindiske kompani, basert i Calcutta, Bombay og Madras, en samlet feltklar styrke på over 260.000 soldater, hvorav rundt tre fjerdedeler var indere. Til sammenligning har den nåværende britiske hæren totalt rundt 75.000 soldater, liten nok til å passe inn i et fotballstadion, en faktor som har ført til kommentarer fra den nåværende britiske hærsjefen om nødvendigheten av verneplikt i tilfelle en større europeisk krig.
«Innen de neste tre årene må det være troverdig å snakke om en britisk hær på 120.000, inkludert våre reserve- og strategiske reserver. Men dette er ikke nok,» sa general Patrick Sanders til POLITICO. «Vi vil ikke være immune, og som førkrigsgenerasjon må vi også forberede oss – og det er en nasjonal innsats.. Ukraina viser brutalt at regulære hærer starter kriger; borgerhærer vinner dem.»
Gjør det? Spørsmålet er ikke helt utenfor debatten. Likevel finnes det et bedre spørsmål å stille: Hva skal hæren være til? En borgerhær og total krigsinnsats er selvsagt nødvendig for en eksistensiell kamp, når man står overfor en stormaktstrussel som kan avslutte en nasjons livsstil. Men trenger en stormakt en borgerhær for, for eksempel, kolonialisme eller en global politirolle? Storbritannia har historisk sett aldri vært en landstyrketung makt, slik noen av samtidens stater var. Imperiet hadde derimot en massiv reserve av utenlandsk arbeidskraft. Den britisk-indiske hæren alene hadde rundt 1,5 millioner menn som meldte seg frivillig under Første verdenskrig.
Les også: Inne i Storbritannias katastrofe
Det finnes to måter for å øke og forbedre styrken til en stor hær. Den ene – og dette vil bli stadig mer nødvendig i de kommende tider – er å introdusere høyteknologi, og holde det borte fra både allierte og motstandere. Romerne gjorde det. Britene gjorde det. Sovjeterne og amerikanerne gjorde det hele veien gjennom Den kalde krigen, til sovjeterne ødela seg selv og kollapset. Den andre klassiske måten er å ha utenlandske fotsoldater. Romerne hadde foederati og senere auxilia. Førstnevnte var stammer som var alliert med republikkens kjerne og ble brukt som styrkeforsterkere. De andre var hjelpetropper under imperiet, medlemmer og folk fra provinsene som teknisk sett ikke var romerske borgere. Begge ble brukt for å øke den samlede militære styrken. En samtidsversjon av dette er Légion étrangère i Frankrike, den franske fremmedlegionen, hvor man kan søke om franske rettigheter og republikansk statsborgerskap når man blir såret i kamp eller etter tre års tjeneste under doktrinen «Français par le sang versé«, eller fransk ved utgytt blod. Nylig startet Ukraina Legionen for forsvaret av Ukraina, og fant til sin skuffelse ut at flere mennesker heller vil twitre med hashtaggen NAFO enn faktisk gå og bli med i en konflikt.
De beleirede konservative i Storbritannia, som står overfor et valg de nesten garantert vil tape, har valgt en annen vei. Ifølge denne planen vil alle 18-åringer i Storbritannia måtte tilbringe et år med obligatorisk militær eller sivil nasjonal tjeneste, da regjeringen planlegger å gjeninnføre en form for den historiske nasjonaltjenesten for første gang på mer enn 60 år. Storbritannia hadde militær verneplikt for menn og kvinner under andre verdenskrig, og obligatorisk militærtjeneste for menn mellom 1947 og 1960. Siden da har imidlertid de væpnede styrkene vært helt frivillige, og har også stadig krympet.
Europa har også lagt merke til det. Det finnes en debatt som pågår i Tyskland. Utlendinger kan få lov til å bli med i den tyske hæren, ettersom Boris Pistorius, landets forsvarsminister, prøver å rekruttere 20.000 ekstra soldater i møte med trusler fra Russland. «Vi ville ikke være de første væpnede styrkene i Europa til å gjøre det,» sa Pistorius.
Alt i alt er dette ikke en dårlig ting. Tvungen militærtjeneste kan installere en følelse av nasjonal solidaritet blant innvandrergrupper, samtidig som man tester hvem som virkelig ønsker å assimilere seg til vertslandet. Med verden på vei mot en fremvoksende multipolaritet og strukturelle skift i maktstrukturer som fører til den svært forsiktige tilbaketrekningen av hegemonen (red. anm: USA), vil stater med globale interesser i økende grad se mot eldre, tidsprøvde strategier. Det vil inkludere rask industrialisering og automatisering for rikere stater. Det vil også inkludere privatisering av militær styrke – BlackWater eller Wagner – samt fremmedlegioner som ligner de fra kolonitiden.
Les også: Kan Storbritannias neste venstreorienterte utenriksminister finne felles grunn med Trump?
Alt koker ned til tre spørsmål. For det første, hva er formålet med styrken som opprettes? For det andre, hvem oppretter styrken, og hvilke fordeler tilbys i retur? Og for det tredje, hvordan brukes styrken? Svaret er naturligvis forskjellig mellom for eksempel Frankrike og Ukraina. Ukraina oppretter en fremmedlegion for ren overlevelse. Det interesserer derfor bare folk som vil kjempe på overbevisning, vel vitende om at overlevelsesraten er lav. For Frankrike – med mer imperial erfaring og flere politi- og opprørsbekjempende operasjoner på agendaen, og med et tilbud om franske rettigheter, om ikke fransk statsborgerskap – er det lettere å skaffe en fremmedlegion.
Alt starter med strategi i denne bransjen, som Barry Posen en gang kommenterte. Den tradisjonelle britiske storstrategien var basert på en liten ekspedisjonshær og en gigantisk marine. I Cannings ord: «Ikke-intervensjon; ingen europeisk politisystem; hver nasjon for seg selv, og Gud for oss alle; maktbalanse; respekt for fakta, ikke for abstrakte teorier; respekt for traktatrettigheter, men forsiktighet i å utvide dem… England ikke Europa…Europas domene strekker seg til bredden av Atlanterhavet, Englands begynner der.
Storbritannias geografi dikterer at det fokuserer på en marine og en aktiv fremmedlegion. Nasjonal tjeneste for Storbritannia er derfor god i teorien, spesielt i et flerkulturelt og multietnisk samfunn – et innovervendt nyføydalt imperium hvor styring i hovedsak kun er nominelt demokratisk med en minimal vedlikeholdelse av sosial orden og harmoni. En nasjonal tjeneste er det eneste som kan skape en viss nasjonal enhet, gitt Storbritannias mangel på et faktisk imperium eller et østindisk kompani. Faktisk, i hele Europa, kan en streng nasjonaltjeneste anvendes til å avskrekke masseinnvandring så vel som å assimilere den nåværende innvandringsbefolkningen.
Til syvende og sist var imidlertid britisk makt, i motsetning til fransk eller tysk makt, basert på å ha stedfortredere til å kjempe sine kriger, stedfortredere som ofte var mindre fremmede land som trengte britisk hjelp i teknologi og strategi og britisk militærledelse, enten direkte eller gjennom private enheter. Europa, hvis det noen gang vil bli tatt seriøst, må ta tak i sin fortid. Muskelminnet er der; det vil våkne når tiden kommer.
Dette innlegget ble først publisert i The American Conservative. Det har blitt oversatt fra engelsk.
