Den minkende amerikanske innflytelsen, de strategiske konsekvensene av Trumps politikk og de europeiske alternativene.
For første gang siden opprettelsen av kontaktgruppen for Ukrainas forsvar (Ukraine Defense Contact Group, UDCG), også kjent som Ramstein-gruppen – en allianse av 54 nasjoner som inkluderer alle de 32 NATO-medlemmene og 23 andre land utenfor alliansen, og som støtter Ukraina med militært utstyr i kampen mot den russiske invasjonen i 2022 – vil USA ikke delta på møtet mellom de 50 landene som er planlagt 11. april i Brussel. USAs forsvarsminister Pete Hegseth vil ikke være til stede på toppmøtet, og Pentagon kommer ikke engang til å sende en representant, slik man ellers har gjort ved alle de forrige 26 møtene i gruppen. USAs fravær understreker nok en gang Det hvite hus’ helomvending i utenrikspolitikken og reduksjonen av USAs innsats i koordineringen av forsvaret av Ukraina, på et kritisk tidspunkt i krigen.
Dette er også nok en innrømmelse overfor president Putin, samtidig som den aggressive strategien fra de russiske forhandlerne har fått forhandlingene til å strande og dempet entusiasmen til den uerfarne eiendomsutvikleren Steve Witkoff, som uten noen form for diplomatisk bakgrunn ikke er i stand til å ivareta Ukrainas interesser på en forsvarlig måte. Han har i stedet anstrengt seg for å fremme de mest karakteristiske elementene i russisk propaganda, og samtidig lagt ved erklæringer om aktelse og politisk legitimering av Kreml-sjefen. I sitt intervju på Tucker Carlson-programmet gav han ingen referanse til de pågående forhandlingene med president Putins team, som ikke ønsker fred, men kun Kyivs kapitulasjon. Hendelser som dette undergraver amerikanernes diplomatiske handlingsrom og sår tvil om USA som en pålitelig partner.
Fraværet ved møtet i Brussel inneholder dessuten en klar beskjed til de europeiske allierte: Trumps administrasjon vurderer muligheten for å gi avkall på kommandoen over NATOs styrker i Europa. President Trumps allerede kjente skepsis mot NATO og hans faste motstand mot at Ukraina skal få bli med i alliansen, vekker bekymring blant de allierte om den langsiktige bærekraften til det transatlantiske forsvarssamarbeidet. Forretningsmagnaten i presidentembetet har alltid kritisert NATO, kalt den avleggs og (med rette) påpekt de manglende økonomiske bidragene fra medlemsstatene. Hans motstand mot ukrainsk medlemskap i NATO samsvarer med hans mer omfattende skepsis til USAs sikkerhetsforpliktelser i Europa.
Les også: Italiensk analytiker: – Italia kan spille en nøkkelrolle i nytt europeisk forsvar 🔒
Det er viktig å huske den grunnleggende rollen USA spilte for å etablere verdensordenen etter 1945, ved å iverksette Marshallplanen i 1948, som gjorde det mulig å gjenoppbygge det krigsherjede Europa, og ved å grunnlegge NATO i 1949 for å avskrekke sovjetisk aggresjon og sikre Europas sikkerhet. Siden den gang har det amerikanske militære nærværet på baser i ulike allierte land sikret stabilitet og avskrekket motstandere. Et lederskap som også har vist seg stabiliserende i internasjonale institusjoner: USA har bidratt til opprettelsen av FN, IMF og Verdensbanken for å fremme stabilitet og økonomisk vekst.
I dag blir alt dette fornektet av Trump-administrasjonen og det republikanske partiet, med politikk som i sin helhet er sammenfallende med Kremls. Den bidrar til å demontere den ordenen som ble etablert etter den annen verdenskrig, og som har holdt Europa stabilt og USA dominerende. En omlegging av amerikansk utenrikspolitikk som skaper større fragmentering og ustabilitet i Vesten, og gjør det vanskeligere å håndtere hybride trusler og potensielle fremtidige konflikter (for eksempel russisk aggresjon, cyberkrigføring, terrorisme).
President Trumps skepsis til USAs sikkerhetsforpliktelser i Europa kommer av flere sentrale faktorer, som omfatter:
- “America First” – han foretrekker å gi alle saker en intern strategisk prioritet, selv når det dreier seg om internasjonale spørsmål som involverer andre stater og globale sikkerhetsforpliktelser.
- Skepsis til multilaterale institusjoner – generelt har han liten tillit til internasjonale organisasjoner, som han ser på som byråkratiske og ineffektive. I stedet for formelle diplomatiske og militære allianser på lang sikt, foretrekker han bilaterale og fremfor alt personlige forhandlinger ansikt til ansikt med verdens ledere, inkludert Vladimir Putin, der han kan legge USAs makt på bordet og omgå begrensningene i internasjonale traktater og visse fullmakter til Kongressen og USAs høyesterett. Slike forhandlinger undergraver diplomatiet og svekker de tradisjonelle alliansestrukturene.
- Imperialistisk tilnærming til relasjoner mellom stater – vektlegging av ensidige kost-nytte-analyser, trusler om annektering av allierte territorier, kun ut fra økonomiske interesser.
- Økonomiske prioriteringer på bekostning av strategiske allianser – Trump har en tendens til å se internasjonale relasjoner gjennom et forvridd økonomisk perspektiv, ved å fokusere på handelsubalansene fremfor strategiske militære forpliktelser.
- Erosjon av den transatlantiske alliansen – han ser på NATO som en økonomisk belastning der USA urettmessig bærer det finansielle ansvaret, særlig for Europas forsvar. Han anser NATOs forpliktelser som kostbare plikter som ikke gir direkte fordeler til USA, mens de europeiske «parasitt»-landene utnytter ressursene de ikke bidrar med til Alliansen for å «lure» amerikanske borgere som betaler for å beskytte dem med sin militærmakt. President Trump motsetter seg enhver utvidelse av NATO og betrakter alliansens ekspansjon som en provokasjon mot Russland og en byrde for USAs forsvarsressurser. Trumps avvisning av ukrainsk NATO-medlemskap gjenspeiler Russlands fornektelse av Ukrainas suverenitet som stat. Ukraina er, i tråd med folkeretten, en selvstendig stat med full rett til å opptre uavhengig i internasjonale sammenhenger, og til å hevde både sitt selvstyre og forsvaret av sitt folk. Videre, gjennom trusler om å annektere Canada og Grønland, kravene til europeiske land om å «bidra med 5 % av sitt BNP», uttalelser om å ikke føle seg bundet til å overholde artikkel 5 i traktaten overfor dem som ikke betaler, og om å trekke seg fra NATO, skaper han daglig tvil om USAs troverdighet og svekker den atlantiske alliansen.
Les også: Geopolitisk ekspert: – USA svekkes, men Kina og Russland svekkes raskere 🔒
Risiko for maktvakuum
Før Donald Trump vendte tilbake til Det hvite hus, hadde også andre amerikanske presidenter gjentatte ganger oppfordret Europa til å ta hovedansvaret for sin egen sikkerhet. Nå har Washington til og med truet med å trekke amerikanske tropper ut av Europa, noe som tvinger de allierte til å overveie alternative sikkerhetsavtaler. En ytterligere reduksjon i USAs nærvær i Europa ville medføre en svekkelse av NATOs avskrekkingskraft, som vil kunne oppmuntre til russisk aggresjon i Øst-Europa. Også fra et økonomisk og handelsmessig perspektiv ville en amerikansk tilbaketrekning gi Russland og Kina mulighet til å utnytte splittelsen mellom EU-landene og styrke sin innflytelse. Samtidig ville Det hvite hus sannsynligvis miste flere sentrale allierte i arbeidet med å forme global sikkerhetspolitikk – noe som svekker samholdet i Vesten.
Tiden er kommet: Europa må kunne forsvare selv seg
Alle avgjørelsene som er fattet i disse første ukene av Trumps presidentperiode, svekker ikke bare USAs innflytelse i spørsmål om europeisk sikkerhet, men tvinger også de allierte til å betrakte Washington ikke lenger som en pålitelig alliert, men som en motstander og endog en trussel, og til å revurdere sin forsvarsstrategi.
Denne endrede strategiske holdningen fra USAs side overfor europeisk sikkerhet må nødvendigvis ledsages av en endelig realisering av Europas strategiske autonomi: den russiske retorikken, som deles av Det hvite hus, tvinger Europa til å vurdere alternativer, noe som nå kan føre til en mulig opprettelse av et uavhengig politisk-militært og kjernefysisk blokksamarbeid ledet av Frankrike, Storbritannia og Tyskland (der jeg håper også Italia snart slutter seg til). Situasjonen har forverret seg så mye at Storbritannias statsminister Starmer, etter den nylige “Signal-gate”-skandalen – der ledere i Pentagon, Utenriksdepartementet, Det hvite hus og etterretningstjenestene publiserte all informasjon om luft- og missilangrepet mot houthiene i Jemen – nå forsøker å overtale de andre medlemmene i “Five Eyes”-samarbeidet – Canada, New Zealand og Australia (alle en del av Samveldet) – til å utelukke USA fra etterretningsalliansen mellom de fem landene.
Alle allierte stiller nå spørsmål ved Washingtons pålitelighet og søker løsninger på potensielle endringer i Den atlantiske alliansens strukturer og dynamikk, blant annet ved å utvikle egne militære strukturer som kan handle uavhengig av amerikanske interesser. Også EU, rystet av det trumpianske jordskjelvet, reagerer med planen ReArm Europe/Readiness 2030, ved å utvide eksisterende strukturer som Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og det permanente strukturerte samarbeidet (PESCO), samt med mer industrielt samarbeid på forsvarsområdet (EDIRPA). Alle disse programmene tar sikte på bedre militær integrasjon gjennom felles militære kommandoer og mer samordnet innkjøp til forsvaret, for å redusere avhengigheten av USA ved fremtidig usikkerhet i NATO, styrke Europas strategiske autonomi og øke evnen til å reagere på regionale sikkerhetstrusler. Det er selvsagt ingen enkel prosess å bygge opp en kollektiv avskrekkingskapasitet som er svekket av den reduserte amerikanske tilstedeværelsen og militærmakten, og det krever enorme økonomiske investeringer, logistiske utfordringer og overvinnelse av mulige interessekonflikter mellom de europeiske statene.
Les også: Asle Toje om realpolitikkens tilbakekomst og stormaktsdynamikken mellom USA, Kina og Russland 🔒
Det geostrategiske bildet som nå tar form, krever en omstrukturert forsvarsallianse med en proaktiv sikkerhetsprofil, som kan ligne Vestunionen (WEU), en militær organisasjon opprettet under den kalde krigen. Selv om den ennå ikke la opp til å danne en internasjonal organisasjon, innebar den en kollektiv selvforsvarsavtale mellom de fem undertegnende statene: Belgia, Frankrike, Luxembourg, Nederland og Storbritannia. Selv om det fortsatt er usikkert om det finnes bred enighet i Europa om en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP), gitt de ulike nasjonale interessene, må EU uansett forholde seg til de strategiske utfordringene dersom NATO svekkes som følge av Trumps politikk.
Som vi ser i disse dager, har president Trumps politikk globale konsekvenser, og skaper nye konfliktfylte dynamikker, som i stedet for å bringe «fred på 24 timer» i Europa og Midtøsten, har ført til en opptrapping av de to pågående regionale konfliktene og utløst en global økonomisk krig ved å innføre vilkårlige tollsatser mot alle partnere, samtidig som han ønsker å fjerne sanksjonene mot Russland. Slike ofte uforståelige og motstridende vedtak skaper finansielle stormer og driver de europeiske allierte i retning av alternative sikkerhets- og handelsavtaler.
Den atlantiske traktaten, som består av kun 14 artikler, har en innebygd fleksibilitet på alle områder. Siden den ble undertegnet 4. april 1949, har traktaten – til tross for endringer i sikkerhetssituasjonen og utvidelsen fra 12 grunnleggerland til dagens 32 medlemsstater – aldri trengt å endres.
Håpet er at det amerikanske politiske systemet vil hindre landets 47. president i å bli husket som den som også rev ned den mest langvarige og mektige kollektive forsvarsalliansen i Vesten.
Amerikansk analytiker om Russland, Ukraina og NATO: – Ta Trump seriøst 🔒
