Geopolitikkens klisjeer: «Systemet»

source_url:

Både høyre- og venstresiden mobiliserer mot «Systemet». Fiendene er forskjellige, men fortellingen om en elite som har fratatt folket makten, følger samme mønster.

Noen ord brukes til å forklare så mye at de til slutt ikke sier noe som helst. «Systemet» er et slikt ord. Vi hører det på politiske møter og i TV-studioer, i private samtaler og i manifester. Avhengig av hvem som bruker det, viser det til mediene, finansverdenen, statsapparatet eller teknologien. Egenskapene er likevel alltid de samme: Systemet er allestedsnærværende, ugjennomsiktig og allmektig. Det skal angivelig kontrollere informasjonen, styre hva folk stemmer, og holde befolkningen under et herredømme som er desto mer effektivt fordi det er usynlig. Med stor forbokstav fremstår ordet som betegnelsen på en tydelig avgrenset motstander. Ved nærmere undersøkelse blir det uklart hvem eller hva denne motstanderen egentlig er.

Nettopp denne uklarheten gjør begrepet verdt å studere. Hensikten er ikke å latterliggjøre det – klisjeer oppstår sjelden i et fullstendig tomrom – men å forstå hvilke virkelige forhold ordet fanger opp, hva det forvrenger, og hvorfor det har blitt en så utbredt og intuitiv forklaringskategori i vår tids politiske ordskifte. Å studere «Systemet» innebærer ikke å ta parti for eller imot dem som bruker ordet. Det innebærer å undersøke et tankeverktøy og vurdere både nytten og kostnadene ved det. Vi skal gå frem i fem trinn: bruken av ordet på tvers av politiske leirer, dets intellektuelle opphav, selve klisjeens anatomi, sannhetskjernen den utnytter, og til slutt hvordan analysen kan frigjøre seg fra den.

Et sekkebegrep alle leirer gjør krav på

Den første forestillingen vi må avlive, er at «Systemet» tilhører én bestemt politisk fløy. Ordet forbindes gjerne med høyresiden og ytre høyre, som har brukt det flittig. Her betegner det den mediepolitiske maktblokken, «kasten», «oligarkiet», overnasjonale institusjoner og store medier som angivelig stenger debatten på bekostning av «det virkelige folket». Retorikken er ikke ny. Den viderefører en lang tradisjon for å stille «det formelle landet» opp mot «det virkelige landet». Charles Maurras lanserte denne formuleringen rundt begynnelsen av 1900-tallet for å skille institusjonenes og parlamentarismens Frankrike fra det levende og rotfestede Frankrike. Ordforrådet har endret seg – i dag snakker man om «dypstaten», «globalisme» og «Davos» – men argumentasjonen følger det samme mønsteret: Bak det tilsynelatende demokratiet skal det finnes en skjult makt som har tilranet seg folkesuvereniteten.

Les også: Geopolitika utvider redaksjonen med geopolitisk tyngde fra Frankrike

Å begrense «Systemet» til høyresiden ville imidlertid være å begå den samme perspektivfeilen med motsatt fortegn. Venstresiden, og særlig den radikale venstresiden, bruker ordet like regelmessig. Den fyller bare begrepet med et annet innhold. Her er «Systemet» kapitalismen, nyliberalismen, «finansen», «de mektige» eller en markedsorden som underordner menneskers liv profittens logikk. Fra protestene i mai 1968 («det er forbudt å forby», men også «ned med systemet») til 2000-tallets bevegelse for en alternativ globalisering, fra kravene om å kaste de etablerte makthaverne til kritikken av «oligarkiet» og «kasten», er grunnmønsteret det samme: en elite som har forskanset seg, et folk som er fratatt innflytelse, og et maktapparat som opprettholder seg selv utenfor offentlighetens blikk.

Et uttrykk som kan tjene motstridende formål uten å endre form, er ikke et begrep, men en beholder. Det avgjørende ved Systemet er hva ordet gjør, snarere enn hva det betegner.

«Det avgjørende ved Systemet er hva ordet gjør, snarere enn hva det betegner.»

Dette fortjener at vi stanser opp, for det er avgjørende for resonnementet vårt. To politiske familier som står mot hverandre i nær sagt alt, bruker det samme ordet om grunnleggende forskjellige fiender: storfinansen for den ene, det progressive og overnasjonale etablissementet for den andre. Et uttrykk som kan tjene så motstridende formål uten å endre form, er ikke et begrep, men en beholder. Nettopp formbarheten viser at ordet først og fremst brukes til å forme forståelsen av verden, snarere enn til å beskrive den. Det trekker en grense mellom et «vi» og et «de», uansett hvem som plasseres på hver side. I denne grunnleggende betydningen handler Systemet om hva ordet gjør, snarere enn hva det betegner.

Les også: Pax Silica: Quad går fra maritim sikkerhet til teknologisk maktkamp

Uklarheten ledsages av en tilsvarende geografisk formbarhet. «Systemet» kan befinne seg på alle nivåer: i en parisisk redaksjon, i et departement, i en kommisjon i Brussel, på et møte under Davos-forumet eller på serverne til et selskap i California. Alt etter hva argumentasjonen krever, krymper det til en liten nasjonal maktkrets eller utvides til en uoffisiell verdensregjering. For et vitenskapelig begrep ville en så elastisk målestokk vært uakseptabel. For ordets retoriske slagkraft er den derimot en forutsetning: Den gjør det mulig å forklare både et kommunalt vedtak og en verdensomspennende finanskrise med ett og samme prinsipp.

En intellektuell arv som gir ordet troverdighet

Når «Systemet» virker overbevisende, skyldes det også at ordet ikke har oppstått av ingenting. Ofte uten at brukerne selv er klar over det, henter det næring fra en respektabel intellektuell tradisjon som gir det et skinn av faglig tyngde. Å undersøke dette opphavet er ikke en øvelse i lærdom for lærdommens skyld. Det handler om å forstå hvordan et så vagt uttrykk kan fremstå som presist og velbegrunnet.

Det første laget er vitenskapelig. Rundt midten av 1900-tallet etablerte biologen Ludwig von Bertalanffys generelle systemteori og Norbert Wieners kybernetikk forestillingen om at elementer som påvirker hverandre, kan opptre som en helhet med egne egenskaper. En slik helhet kan regulere og opprettholde seg selv. Dermed fikk «system» status som et faglig begrep: Man kunne snakke om levende systemer, tekniske systemer og sosiale systemer. Dagligtalen har tatt med seg en riktig innsikt fra denne arven: Organiserte helheter finnes, og logikken deres kan ikke fullt ut forklares ved å summere delene. Samtidig har den fjernet det krevende motstykket: Et reelt system må kunne beskrives og modelleres, og beskrivelsen må kunne prøves mot virkeligheten og motbevises.

Det andre laget stammer fra Marx. Marxismen har gitt det politiske ordforrådet forestillingen om et produksjonssystem som institusjonene, retten, kulturen og selv menneskenes bevissthet skulle være produkter eller gjenspeilinger av. Skillet mellom basis og overbygning, forståelsen av ideologi som et slør over maktforholdene og tanken om at makt først og fremst handler om strukturer fremfor enkeltpersoner, har satt varige spor i hvordan vi tenker om makt og underordning. Vår tids «System» har arvet denne strukturelle tenkemåten: Det avgjørende er usynlig, upersonlig og systemisk. Samtidig er den blitt løsrevet fra den presise økonomiske analysen som underbygget den hos Marx.

Les også: Geopolitisk bakrus: Hvordan verdensordenen glapp mellom fingrene på Vesten 🔒

Det tredje laget springer ut av fransk kritisk tenkning. Det omfatter verker som på hver sin måte har gitt form til forestillingen om et diffust og altomsluttende herredømme. Guy Debords «skuespillsamfunn» (1967) beskriver en verden der sosiale relasjoner formidles gjennom bilder, i en slik grad at fremtoningen styrer virkeligheten. Jacques Elluls «teknologiske system» (1977) bygger på at teknologien har sluttet å være en samling redskaper i menneskets tjeneste. Den er i stedet blitt et selvstendig miljø som påtvinger hele samfunnet sin logikk. Gilles Deleuzes «kontrollsamfunn» (1990) viderefører Foucaults analyse av disiplinering. Her beskrives et kontinuerlig herredømme som stadig tilpasses, uten murer eller innesperring, og som utøves gjennom strømmer, koder og styring av tilgang. Hos Michel Foucault viser endelig begrepene dispositiv og biomakt hvordan makten ikke lenger er samlet hos en suveren, men spredt i institusjoner, kunnskapsformer og kropper.

Disse verkene har reell betydning og en faglig grundighet som ingen tenker på å bestride. Men de har også, utilsiktet, gitt klisjeen dens formuleringer og bilder. Når teoriene populariseres og løsrives fra argumentasjonen som underbygger dem, avleires de som en allmenn forestilling om at «alt henger sammen», at «ingenting er uskyldig», og at et usynlig apparat styrer oss. Overgangen fra analyse til klisjé skjer gjennom en bestemt forskyvning: Der Foucault, Debord eller Ellul beskrev upersonlige logikker uten sentrum eller hensikt, smugler dagligtalen inn en vilje. Noen, et eller annet sted, skal ønske og organisere alt dette. Det er denne overgangen – fra en struktur uten et handlende subjekt til en sammensvergelse med et slikt subjekt – som gjør begrepet til en klisjé.

En klisjés anatomi

Det gjenstår å beskrive ordets indre mekanisme: det som gir det mobiliserende kraft og samtidig gjør det analytisk svakt. Tre trekk kjennetegner det.

Les også: Nikea 325: Maktkampen som formet Kirkens og Romerrikets fremtid

Det første er at ordet fungerer som en «tom signifikant». Filosofen Ernesto Laclaus teori om populisme har vist hvordan enkelte ord nettopp får sin samlende kraft fra sin ubestemthet. En tom signifikant er ikke et ord uten mening. Det er et ord med en betydning som er vid og uklar nok til at svært forskjellige krav kan samles under det. «Systemet» tilhører denne familien. Den arbeidsledige som føler seg sviktet, butikkeieren som tynges av regelverk, velgeren som ikke lenger kjenner seg igjen i det politiske tilbudet, og borgeren som bekymrer seg for digital overvåking, kan alle plassere sin særlige klage under det samme navnet. Dermed kan de også føle seg knyttet til hverandre. Ordet blir et forankringspunkt som binder sammen misnøye uten innbyrdes sammenheng i en ekvivalenskjede. Tomheten er derfor ikke en mangel som må rettes opp. Den er selve kilden til ordets mobiliserende virkning. Men det som er en styrke når politiske krav skal samles, er en katastrofe for kunnskapen: Et ord som kan romme alt, skiller ikke lenger mellom noe.

Det andre trekket er ufalsifiserbarheten: Forklaringen lar seg ikke motbevise. For at et utsagn skal ha verdi som kunnskap, må det være mulig å forestille seg hva som ville motbevise det. Dette var kriteriet vitenskapsfilosofen Karl Popper satte i sentrum for en rasjonell fremgangsmåte. Han stilte det uttrykkelig opp mot det han kalte «konspirasjonsteorien om samfunnet» – forestillingen om at alt som skjer, er det tilsiktede resultatet av en skjult vilje. «Systemet» er derimot konstruert slik at ingenting kan motsi det. En ugunstig beslutning beviser dets maktgrep. En gunstig beslutning beviser dets list, eller tolkes som en innrømmelse som skal dysse oss enda bedre i søvn. Den som sier imot, er en agent for Systemet. En alliert som trekker seg, er blitt «kjøpt» eller «snudd». Medienes taushet bekrefter at debatten er stengt. Oppmerksomheten deres bekrefter at en avledningsmanøver pågår. Enhver innvending blir dermed tolket som en bekreftelse. Denne immuniteten mot motbevis beroliger den som bruker begrepet: Vedkommende har en nøkkel som åpner alle dører. Men det er nettopp dette som diskvalifiserer ordet som analyseverktøy. En forklaring som aldri kan ta feil, forklarer aldri noe.

Les også: De kinesiske triadene: Kriminelle aktører i sentrum av den geopolitiske striden mellom Kina og USA 🔒

Det tredje trekket er tendensen til personifisering. Det abstrakte «Systemet» er vanskelig å forholde seg til: Et herredømme uten ansikt er vanskelig både å bekjempe og å fortelle om. Fristelsen til å gi det en kropp, et navn og en adresse er derfor alltid til stede. Her møter klisjeen konspirasjonsmytologien. Det skjer ikke av logisk nødvendighet, men fordi det gir en enklere fortelling. Den diffuse størrelsen tar form i konkrete skikkelser: et forum, en bank, en familie, en finansmann eller en lyssky organisasjon. Allerede i 1964 beskrev historikeren Richard Hofstadter denne «paranoide stilen» i amerikansk politikk. Her tolkes historien som resultatet av en ondsinnet og sammenhengende plan, gjennomført av en overmektig og nærmest overmenneskelig fiende. Mekanismen er universell og går på tvers av politiske leirer: Den gjør analyse til fortelling, struktur til hensikt og kompleksitet til hemmelighet. Umerkelig går man fra den riktige observasjonen at mektige interesser påvirker beslutninger, til den ikke etterprøvbare påstanden om at en liten gruppe bevisst trekker i alle trådene. Overgangen er et sprang, ikke en logisk slutning. Likevel skjer den så sømløst at det vilkårlige ved den blir skjult.

Disse tre trekkene forsterker hverandre. Den tomme signifikanten samler misnøyen, ufalsifiserbarheten beskytter forklaringen mot kritikk, og personifiseringen gir makten et ansikt. Til sammen danner de en bemerkelsesverdig stabil intellektuell mekanisme, som kan ta opp i seg enhver opplysning uten noen gang å korrigere seg selv. Det forklarer både levetiden og evnen til å spre seg. «Systemet» er ikke en hypotese som erfaringen kan gjøre mer presis. Det er en lukket tolkningsramme som næres av alt den møter.

«Den tomme signifikanten samler misnøyen, ufalsifiserbarheten beskytter forklaringen mot kritikk, og personifiseringen gir makten et ansikt.»

Sannhetskjernen klisjeen utnytter

Det ville likevel være for lettvint å nøye seg med å plukke begrepet fra hverandre. Når ordet appellerer til mange, skyldes det ikke bare intellektuell latskap eller bitterhet. Det fanger også opp en delvis riktig innsikt som redeligheten krever at vi anerkjenner. Makten i dagens samfunn har faktisk en systemisk, upersonlig og ugjennomsiktig dimensjon. Mennesker aner den gjennom hverdagserfaringene sine, mens samfunnsvitenskapene dokumenterer den presist.

Les også: Den digitale maktkampen 🔒

For det første finnes strukturene i virkeligheten. Økonomen John Kenneth Galbraith lanserte begrepet «teknostruktur» for å betegne den diffuse makten hos eksperter, ledere og store organisasjoner. Disse påvirker viktige beslutninger uten å være folkevalgte eller tydelig identifiserbare. Langt tidligere hadde Max Weber beskrevet «jernburet» som følger av byråkratisk rasjonalisering: en administrativ logikk som påtvinges både de styrende og de styrte. Borgeren som møter en offentlig etat, en plattform eller et stort konsern, tar ikke feil når han føler at han står overfor et apparat som er større enn ham selv. Her kan ansvaret pulveriseres til det ikke lenger er mulig å finne ut hvem som har det. Denne ansvarspulveriseringen er ikke innbilning, men en reell egenskap ved komplekse organisasjoner.

For det andre finnes konsentrasjonen. Eierskapet til store medier samles på få hender. Administrative, økonomiske og politiske eliter fra de samme utdanningsinstitusjonene veves sammen. De samme personene beveger seg mellom styrerom og departementenes politiske ledelse. Dette er dokumenterte og målbare forhold som med rette gir næring til mistanken om lukkede maktkretser. Heller ikke arenaer for samordning på tvers av landegrensene – økonomiske møteplasser, fora og internasjonale finansinstitusjoner – er innbilte. Her drøftes veivalg som berører hele folk, utenfor nasjonal demokratisk kontroll. Dette kan diskuteres uten å falle for myten: Arenaene finnes, deltakerne har interesser, og det representative demokratiet strever med å gi innsyn i og stille denne virksomheten til ansvar.

Til sist kommer den rent teknologiske dimensjonen, som har gitt det gamle temaet en aktualitet uten sidestykke. Under betegnelsen «overvåkingskapitalisme» har sosiologen Shoshana Zuboff beskrevet en forretningsmodell som bygger på innsamling og utnyttelse av atferdsdata. Gjennom denne modellen skaffer noen få selskaper seg et kunnskapsovertak overfor enkeltmennesker og en påvirkningskraft uten historisk sidestykke. Den økende styringen gjennom algoritmer – når det gjelder tilgang til kreditt, arbeid, informasjon og offentlige tjenester – innfører ugjennomsiktige beslutningsmekanismer. De er vanskelige å utfordre fordi de er vanskelige å forstå. Her går forestillingen om et herredømme som «tar kontroll over befolkningen», fra å være en paranoid metafor til å beskrive et dokumentert problem knyttet til makt og frihet.

Les også: Det digitale diktaturet tvinger seg frem: Teknoautoritarisme eller teknofascisme?

Dagens maktutøvelse har systemiske trekk, men den har ingen felles dirigent.

Å anerkjenne alt dette er ikke å gi klisjeen rett. Det er å avgrense den delen av virkeligheten den utnytter. For «Systemet» trekker en feilaktig konklusjon fra disse riktige observasjonene. Upersonlige strukturer finnes, men begrepet gjør dem til en person. Interesser faller ofte sammen, men det gjør dem til en planlagt sammensvergelse. Makten er oppstykket, full av motsetninger og preget av rivalisering: Offentlige etater strides, selskaper konkurrerer, stater bekjemper hverandre, og eliter splittes. Begrepet gjør alt dette til én samlet blokk uten indre brudd. Igjen ligger spranget nettopp her: fra at systemiske logikker finnes, til påstanden om et System med stor forbokstav, enhet og vilje. Dagens maktutøvelse har systemiske trekk, men den har ingen felles dirigent.

Systemets geopolitiske skikkelser

Klisjeen får et særpreg når den opptrer på den internasjonale scenen, fordi den der knyttes til størrelser som faktisk har egennavn. Det er her «Systemet» blir mest konkret – og mest villedende. To forestillinger dominerer: «globalismen» og «dypstaten».

I dette ordforrådet betegner «globalisme» forestillingen om at en transnasjonal elite innen finans, teknologi og institusjoner arbeider for å viske ut nasjonene til fordel for en global styring utenfor folkenes kontroll. De virkelige arenaene for internasjonal samordning gir fortellingen dens kulisser: Verdens økonomiske forum i Davos og dets grunnlegger, de store finansinstitusjonene, internasjonale organisasjoner og filantropiske stiftelser. Også her forankres klisjeen i en etterprøvbar virkelighet. Det finnes faktisk arenaer der svært mektige, ikke folkevalgte aktører drøfter veivalg som berører hele kloden. Spenningen mellom demokratisk suverenitet og global styring er dessuten et av århundrets store politiske problemer. Men den karakteristiske forskyvningen skjer på nytt: Fra at det finnes transnasjonal samordning, der deltakerne ofte er uenige og regelmessig mislykkes, går man til påstanden om en samordnet, sammenhengende og fremgangsrik plan. Den økonomiske globaliseringens virkelighet, med sine omstridte virkninger, forvandles til en fiksjon om en hemmelig verdensregjering. Når denne fiksjonen leter etter navngitte skyldige, kobler den seg til gamle og farlige forestillinger. Angrep på en finansmann eller en familie kan da gjenbruke gamle syndebukkmønstre, noen ganger uten at den som fremmer dem, selv er klar over det.

Les også: Den norske illusjonen: Tillit som geopolitisk risikofaktor

Den andre forestillingen, «dypstaten», er en oversettelse av det tyrkiske uttrykket derin devlet, som senere ble utbredt i USA. Den viser til ideen om at et permanent apparat av etterretningstjenester, høyere embetsverk, rettsvesen og militære styrer i det skjulte, uavhengig av skiftende folkevalgte flertall. Også her har innsikten et faktisk grunnlag. Staten har en kontinuitet som strekker seg utover valgperiodene, og etablerte institusjoner har egne interesser og sin egen treghet. Historien til enkelte land – nettopp Tyrkia, men også andre – dokumenterer dessuten at det finnes skjulte nettverk i statsapparatet. Begrepet har derfor relevans innenfor et avgrenset område. Men overført uendret til demokratier der motmaktene fungerer, blir det et bekvemt retorisk våpen. Ethvert nederlag og enhver institusjonell motstand kan da forklares som skjult sabotasje, i stedet for som normale utslag av den konstitusjonelle maktbalansen. «Dypstaten» slutter dermed å beskrive et avgrenset problem i statsapparatet og blir en universalforklaring på alt som går makthaverne imot.

I begge tilfeller er mekanismen den samme som vi har beskrevet: En kjerne av virkelighet – transnasjonal samordning eller statens kontinuitet – blåses opp til en altomfattende, målrettet og uovervinnelig størrelse. Geopolitikken er området der denne oppblåsingen er mest fristende. Aktørene er faktisk mektige, beslutningene faktisk ugjennomsiktige og konsekvensene faktisk store. Samtidig er det her forklaringen er mest ufruktbar. Den fritar oss fra å studere nettopp det som gjør faget interessant: mangfoldet av aktører, motsetningene mellom interessene deres, betydningen av geografiske og økonomiske begrensninger og uforutsigbarheten i maktforholdene.

Les også: Sjefen for «Project 2025» tar krigen mot «dypstaten» til Senatet

En vei videre: systemer fremfor Systemet

Hvordan kan vi forstå det klisjeen hevder å fange opp, uten å havne i dens hjulspor? Svaret ligger i en enkel, men krevende forskyvning: Vi må erstatte Systemet med stor forbokstav med systemer med liten. Det innebærer ikke å benekte at det finnes overordnede logikker, maktstrukturer og sammenhenger som ingen har planlagt. Vi har sett at de finnes. Det innebærer å avstå fra å samle dem i én størrelse med en egen vilje.

Denne forskyvningen har praktiske følger. Først handler det om å sette navn på aktørene. Der klisjeen viser til «Systemet», identifiserer analysen et bestemt selskap, en offentlig etat, en tilsynsmyndighet, en interessegruppe eller en institusjon – med navn, ressurser og mål. Deretter handler det om å beskrive mekanismene: Hvordan oppstår mediekonsentrasjon, og gjennom hvilke kanaler får den innflytelse? Hvordan sorterer en algoritme, og etter hvilke kriterier? Hvordan fremforhandles en internasjonal norm, og av hvem? Til slutt handler det om å avdekke motsetningene. Det ordet «Systemet» fremfor alt skjuler, er nemlig at de angivelige medlemmene bekjemper hverandre. Stater rivaliserer, selskaper fører handelskriger, offentlige etater forsvarer hver sine revirer og motstridende interesser, og elitene er splittet i nesten alle spørsmål. Reell makt er aldri én ensartet blokk. Den er et kraftfelt, og i sprekkene i dette feltet finnes rommet for handling og frihet.

Det er her den realistiske geopolitikkens metode viser sin styrke og kaster et særlig lys over hvordan vi forholder oss til mistanke. Å lete etter interessene bak ordene er et sunt krav. Aktørene forsvarer bestemte posisjoner, og det er naivt å ta begrunnelsene deres for god fisk. Men det samme kravet må gjelde ordet «Systemet». Også dette ordet inngår i et ordskifte som tjener bestemte interesser. Det kan mobilisere ved å peke ut en bekvem fiende. Det kan gjøre det mulig å fremstille seg selv som offer for en uovervinnelig kraft og dermed unnskylde egne nederlag. Fremfor alt kan det frita en fra analysearbeidet ved å tilby en universell forklaring som gjør undersøkelser overflødige. Føres mistanken helt til ende, må den derfor også rettes mot den som påberoper seg Systemet: Hvem tjener på dette ordet, og hvilket intellektuelt arbeid fritar det meg fra?

Les også: De store klisjeene – dypstaten 🔒

At mistanken kan vendes tilbake mot den som fremmer den, er nøkkelen. Det hindrer oss i å møte klisjeen med forakten til den som «vet», for forakt er også en lettvint utvei. Mange av dem som bruker «Systemet», oppfatter virkelige forhold som analysen må ta på alvor: en følelse av å bli fratatt innflytelse, stadig mer ugjennomsiktige beslutninger og en voksende avstand mellom de styrende og de styrte. Klisjeen er et feilaktig svar på et berettiget spørsmål. Oppgaven er derfor ikke å avvise spørsmålet, men å avvise det ferdiglagde svaret. I stedet må vi gjøre det tålmodige arbeidet med å skille mellom struktur, interesse, begrensninger og tilfeldigheter i alt det som samles under betegnelsen Systemet.

Konklusjon

«Systemet» er et skoleeksempel på en klisjé fordi det samler alle sjangerens kjennetegn: et aktverdig opphav, uklar bruk, følelsesmessig slagkraft og manglende evne til å gi innsikt. Det slår sammen det analysen burde skille fra hverandre, immuniserer seg mot det som burde korrigere det, og personifiserer det som burde forstås som strukturer. Begrepet virker overbevisende nettopp fordi det berører noe sant: Dagens makt er faktisk til dels systemisk, upersonlig og ugjennomsiktig, og uroen den vekker, er berettiget. Men begrepet trekker det usanne ut av det sanne. Det forvandler logikker uten et handlende subjekt til en skjult vilje og et konfliktfylt mangfold til én samlet blokk.

«Begrepet virker overbevisende nettopp fordi det berører noe sant: Dagens makt er faktisk til dels systemisk, upersonlig og ugjennomsiktig, og uroen den vekker, er berettiget.»

Å studere dette ordet handler derfor ikke om å diskvalifisere det. Det er et skoleeksempel på hva geopolitikken har å vinne på å undersøke alle klisjeer nærmere: å åpne dem og se hva de rommer av riktige observasjoner, og hva de legger til av mytologi. Botemiddelet mot Systemet er ikke en naivitet som benekter all makt og underordning. Det er presisjon: å erstatte forestillingen om én allmektig størrelse med et synlig mangfold av virkelige systemer i strid med hverandre. Mellom fornektelsen og myten står analysen igjen. Den er langsommere og mindre trøstende, men alene om å kunne gi borgeren tilbake det klisjeen fratar ham: evnen til å forstå, og dermed til å handle.

«Mellom fornektelsen og myten står analysen igjen.»

Spørsmålet verdt 17 milliarder dollar: Er avhengighet av sosiale medier reelt?

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.