Fra maktbruk i Venezuela til amerikanske ambisjoner i Arktis: Donald Trump har gjenopplivet Monroe-doktrinen i dens mest intervensjonistiske form. Bak målrettede militæroperasjoner og økende spenninger med historiske allierte trer det frem en strategi for å sikre kontroll over den vestlige halvkule i møte med skjerpet global rivalisering.
Siden president Trump tiltrådte, har USA gjentatte ganger brukt militærmakt i tråd med det historikeren Russell F. Weighley kaller «The American Way of War»: en krigføring der USA bare går til handling når styrkene har overveldende overlegenhet og kan nå politiske mål uten vesentlig motstand. Og, for å bruke et ofte latterliggjort uttrykk fra 1990-tallet, ved å føre en «nulltapskrig» – for amerikanske soldater, selvsagt.
Denne tilnærmingen har nådd et høydepunkt med en teknologisk og strategisk overlegenhet uten sidestykke, med unntak av Kinas framvoksende makt, hvis kjernefysiske kapasitet fortsatt er for begrenset til å utgjøre en reell trussel. President Trump vil ikke lenger ha militære ekspedisjoner i utlandet, som alltid kan utvikle seg til hengemyrer der rå makt gradvis slites ned. I stedet foretrekker han selektive, kirurgiske angrep med kalkulert risiko. Han tar i utstrakt bruk «hard power» slik Joseph Nye definerer det – tvangsmakt som kombinerer militær og økonomisk styrke.
Operasjon Absolute Resolve – et strategisk signal
Året startet med en markant aksjon fra USAs væpnede styrker 3. januar. I motsetning til hvordan enkelte vestlige medier fremstiller ham, planla og gjennomførte president Trump militæroperasjonen «Absolute Resolve» med høy effektivitet. Operasjonen førte til pågripelsen av Venezuelas leder Maduro – samt hans kone – og deres overlevering til amerikansk rettsvesen, som anklager ham for menneskerettighetsbrudd, korrupsjon, narkotikahandel og valgfusk.
Ifølge Le Monde er «folkeretten helt entydig: det amerikanske angrepet på Caracas er en aggresjon, og de amerikanske styrkenes status i Venezuela mangler et solid rettslig grunnlag». Kanskje. Eller kanskje ikke. Er en leder som har kommet til makten gjennom maktbruk, og som ikke er anerkjent av flertallet av FNs medlemsland, legitim?
Les også: Den amerikanske geopolitiske skole: Sjømakt som nøkkelen til global dominans 🔒
Har Donald Trump misbrukt makt og brutt amerikansk lov? I motsetning til hva kritikerne hevder, gir krigsmaktloven av 1973 (War Powers Resolution) presidenten adgang til å sette inn militære styrker som svar på en umiddelbar trussel, eller innenfor rammen av visse hastetiltak, uten forhåndsgodkjenning fra Kongressen. Loven krever imidlertid at Kongressen informeres innen 48 timer etter at styrkene settes inn, og at de trekkes tilbake etter 90 dager dersom videreføring ikke er godkjent. Per i dag er ingen amerikanske styrker permanent utplassert på venezuelansk territorium.
For å forklare sin politikk trekker presidenten lange historiske linjer og viser til James Monroe, USAs femte president, som 2. desember 1823 formulerte det som senere ble kjent som Monroe-doktrinen. På den tiden besto USAs befolkning i hovedsak av europeere som hadde flyktet fra det gamle kontinentet av politiske, økonomiske eller religiøse grunner. I søken etter en ny verden, langt fra kriger og forfølgelser i et Europa ute av stand til å leve i fred, ønsket de å bryte med sine røtter og forbeholde Amerika for de amerikanerne de var blitt.
Doktrinen slo derfor fast at Nord- og Sør-Amerika ikke lenger var åpne for europeisk kolonisering. USA betraktet enhver europeisk innblanding i det amerikanske kontinentets anliggender som en trussel mot egen sikkerhet og fred. Til gjengjeld skulle USA avstå fra å blande seg inn i europeiske forhold. Det var først under de to verdenskrigene at europeerne selv ba om amerikansk hjelp – mot viljen til et flertall av amerikanerne.
Roosevelts utvidelse av Monroe-doktrinen – grunnlaget for intervensjonisme
Det dagens medier ofte unnlater å presisere – og som forklarer intervensjonen i Venezuela – er utvidelsen av Monroe-doktrinen. Det ble formulert i 1904 av president Theodore (Teddy) Roosevelt og slo fast at «kronisk urett eller maktesløshet som fører til en generell oppløsning av reglene i det siviliserte samfunn, i siste instans kan kreve – i Amerika eller andre steder – at en sivilisert nasjon griper inn; og på den vestlige halvkule kan USAs tilslutning til Monroe-doktrinen, motvillig, i åpenbare tilfeller av urett og maktesløshet, tvinge USA til å utøve en form for internasjonal politimakt».
Mens Monroe-doktrinen skulle hindre europeisk innblanding i Amerika, åpnet Roosevelts utvidelse av doktrinen for amerikansk inngripen over hele den vestlige halvkule – altså i både Nord- og Sør-Amerika. Dette er «big stick»-politikken. I 1934 tok president Franklin D. Roosevelt avstand fra intervensjonismen og etablerte en «god nabo»-politikk i regionen.
Året 2026 markerer en tilbakevending til doktrinen og dens utvidelser, slik det fremgår av USAs nye nasjonale sikkerhetsstrategi fra november 2025. Der heter det blant annet: «Vi vil sikre at den vestlige halvkule forblir tilstrekkelig stabil og godt styrt for å forebygge og avskrekke masseinnvandring til USA; vi vil ha en halvkule der regjeringene samarbeider med oss mot narkoterrorister, karteller og andre transnasjonale kriminelle organisasjoner; vi vil ha en halvkule som er skjermet mot fiendtlige utenlandske inngrep eller kontroll over nøkkelaktiva, og som støtter kritiske forsyningskjeder; og vi vil sikre vår vedvarende tilgang til sentrale strategiske posisjoner. Med andre ord vil vi hevde og håndheve en ‘Trump-utvidelse’ til Monroe-doktrinen.»
Les også: Imperiet slår til – forløperne til operasjonen i Venezuela 🔒
Denne Trump-utvidelsen innebærer likevel en latent trussel mot land eller territorier som kontrolleres av USAs tradisjonelle allierte, men som geografisk ligger på den vestlige halvkule. Det gjelder Canada, Grønland – og hvorfor ikke – oversjøiske besittelser som Saint-Pierre-et-Miquelon og Guyana.
Arktis – et nytt rom for stormaktsrivalisering
De to sistnevnte har begrenset strategisk betydning for USA, men det samme kan ikke sies om de to første, som grenser til Polhavet. Arktis får økende betydning som følge av klimaendringene. Isens tilbaketrekning muliggjør gradvis åpning av Nordøstpassasjen, som er om lag en tredel kortere mellom Asia og Europa enn ruten via Indiahavet, Rødehavet og Middelhavet – en rute som er utsatt for geopolitisk risiko knyttet til somalisk piratvirksomhet, angrep fra Houthi-bevegelsen i Yemen og faren for en nedstenging av Suezkanalen.
Den nye sjøruten vil også bidra til å bryte Russlands geografiske innestenging ved å gi tilgang til isfrie havområder – noe landet aldri varig har oppnådd siden sin tilblivelse. Her møter Russland det nye kinesiske thalassokratiet[1]. På jakt etter nye markeder står Kina særlig opp mot USA, som det ønsker å erstatte som verdens ledende maritime makt senest innen 2049. USA, på sin side, søker å kontrollere størst mulig del av dette havområdet ved å dominere ikke bare Alaska, men også Grønland og Canada. Dette forklarer styrkeforholdet som Trump-administrasjonen utøver overfor Danmark, som administrerer Grønland, og den canadiske regjeringen.
Polhavet fremstår som et sannsynlig framtidig konfliktområde for økonomisk rivalisering mellom stormakter – som hovedåre for varetransport, kystutvikling og utnyttelse av enorme råvare- og energiressurser. Strategisk sett utgjør dette den korteste ruten mellom Russland og USA, og den banen interkontinentale missiler og bombefly vil følge i tilfelle en atomkonflikt. Det er dessuten fra Polhavet at atomubåter kan avfyre sine ballistiske missiler, noe som ytterligere reduserer varslingstiden. Fremveksten av nye våpentyper, som hypersoniske og kryssermissiler, vil redusere reaksjonstiden ytterligere.
Dette tvinger USA til å styrke og fremskynde kapasiteten for luft- og romkontroll over Nord-Amerika gjennom det president Trump kaller «Golden Dome». Det innebærer å ta full kontroll over NORAD, som i dag er en binasjonal amerikansk-canadisk organisasjon, og å utplassere den nordlige delen av dette avanserte våpensystemet på Grønland, i Canada og i Alaska. Dette kan forklare de kategoriske territorielle kravene. Arktis blir for hver dag som går et stadig viktigere konfrontasjonsrom for de ledende maritime stormaktene.
Sluttnoter
[1] Thalassokrati (fra gresk) viser til en stat eller makt som bygger sin innflytelse på kontroll over havene, særlig gjennom sjømilitær styrke, handelsruter og maritime baser. Begrepet brukes ofte om historiske sjømakter – og i dag om stormakter som søker global maktprojeksjon via havet.
