Med et nøye kalkulert image prøver den tidligere al-Qaida-lederen å overbevise folkeopinionen i Vesten om sine gode hensikter, men jihadistiske røtter kan aldri rives opp.
Vestlig presse er euforisk og akademia er fulle av lovord: Lederen til den syriske opprørsgruppen Tahrir Hayat al-Sham (HTS) (tidligere kjent som Jabhat al-Nusra – al-Qaidas offisielle filial i Syria), Abu Mohammed al-Jolani, har lagt sin brutale jihadistbakgrunn bak seg og blitt en politisk pragmatiker. Nå, etter flere år med Assads brutale styre og blodige borgerkrig, kan Syria endelig reise seg og få et pluralistisk og rettferdig styresett, hvor alle folkegrupper og religiøse sekter kan leve sammen i fred.
Det er ikke noen tvil om at al-Jolani har gjort og sagt alle de riktige tingene for å sjarmere og overbevise et vestlig publikum om sine gode intensjoner. Han har for lengst lagt sin svært islamsk-konservative klesstil fra tiden i Jabhat al-Nusra på hylla og omfavnet en stil som er mer spiselig for et vestlig publikum. At han nå ser ut som en tro kopi av Zelenskyj er ingen tilfeldighet, da det i Vesten gjerne assosieres med underdogens rettferdige kamp mot den brutale despotens ondskap og imperialistiske overmaktens overgrep. Han har også fremmed nøkkelord som «toleranse», «mangfold», «folkestyre» i sine offentlige opptredener siden HTS’ imponerende blitzoffensiv som styrtet Assad-regimet på kun 10 dager.
Men dette er kun et spill for galleriet. Det er et taktisk mediegrep – klekket ut av islamistiske spinndoktorer – designet for å effektivt konsolidere makten i Syria, før en ny fase i HTS’ ekspansjonistiske storstrategi kan finne sted, og store deler av vestlige medier går rett på. Tahrir Hayat al-Sham, som alle dens jihadistiske søsterorganisjoner, er en islamo-supremistisk organisasjon med en rigorøs ideologi, som kun kan eksistere med et ekspansjonistisk perspektiv.
Les også: I skyggen av jihad: Kampen for global dominans mellom IS og al-Qaida 🔒
Uten jihadistisk ekspansjonisme, mister gruppen hele sin raison d’être. Selve navnet «al-Jolani» er avslørende for HTS-lederens sanne langtidsintensjoner og geopoliske mål. Det er ikke hans opprinnelige navn, men et jihadistisk nom de guerre, som betyr «Den fra Golan» på arabisk, da hans bestefar avgivelig kommer fra de Israel-okkuperte Golan-høydene, før han ble forvist av den jødiske staten etter krigen i 1967.
Målet til Syrias nye hersker kan derfor ikke være noe annet å ta tilbake det som er rettmessig hans – med Allahs hjelp – og fortsette ekspansjonen videre. Og al-Jolani og hans følgere i HTS har all grunn til å tro at den Allmektige og tiden er på deres side, da jihadistene har geopolitisk vind i seilene og fortsetter å innkassere militære seire over hele kloden.
En kløkt jihadistisk mediestrategi
HTS’ omprofilering er ikke ulikt hvordan Taliban fremstilte seg selv som «reformerte» og «moderate» under fredsforhandlingene med USA før de tok over makten i Afghanistan sommeren 2021. Ikke bare lovte de at kvinner hadde rett til utdannelse og skulle behandles med respekt, men også at ingen utenlandske terroristorganisasjoner skulle operere på territorium under deres kontroll. Det var ikke mangel på artikler i vestlige presse som tok de afghanske islamistene på deres ord, mot all sunn fornuft.
Nå, ca. 3,5 år etter deres imponerende lynovertagelse av landet og gradvise konsolidering av makten, er det klart at de afghanske islamistene bare kom med tomme løfter. «Taliban 2.0» har for lengst vist sitt sanne seg; de er akkurat de samme som «1.0»-utgaven. Ingen ting har i prinsippet forandret seg, hvis noe, har de blitt mer selvsikre og mer ekstreme.
Kvinner er innestengt i sine hjem hvor de er redusert til rene husholdersker og fødemaskiner, mens jihadistiske terroristgrupper opererer like fritt som før den amerikanske invasjonen. I skrivende stund frarøves millioner av afghanske kvinner en utdannelse og det neste spektakulære terrorangrepet mot fiendene til islam planlegges i terroristtreningsleirer i et eller annet avsidesliggende område i det fjellrike landet.
Ideologisk rigiditet
Med Taliban-situasjonen friskt i minne, er argumentet at en jihadistisk ekstremistisk terrororganisasjon som HTS kan reformere seg på så kort tid lite troverdig. HTS’ medlemmer har lenge vært beryktet for sin brutalitet og ekstremisme samt overgrep mot ikke-sunnimuslimske grupper, lenge etter den «brøt» med al-Qaida. Medlemmene er fortsatt i stor grad de samme og da blir «reformeringen» deretter.
Det er også en internasjonal organisasjon med en rekke transnasjonale jihadister i sine rekker – inkludert usbekere, tadsjikere, tsjetsjenere, uigurer, irakere, afghanere og pakistanere. Disse individene er kjent for å være svært radikaliserte og har to motstridende, men allikevel komplementære mål i livet: Enten å gjenopprette et evig ekspansjonistisk kalifat på jorden og innføre streng sharia; eller, i forsøket på å opprette det, dø i navnet til islamsk hellig krig – jihad – for å få tilgang til den islamske himmelen – jennah – hvor paradis og evig lykke venter vedkommende.
Les også: Hvorfor dominerer sentralasiatere globale jihadistiske nettverk? 🔒
Så selv om al-Jolani faktisk snakker sant og har blitt en ny, politisk pragmatisk og mindre fundamentalistisk religiøs person – uansett hvor lite sannsynlig det er – betyr det i prinsippet ingenting. Enhver politisk, militær, religiøs eller økonomisk organisasjon som i stor grad er basert på frivillighet og ideologiske overbevisninger er kun summen av de ideologiske preferansene til sine medlemmer. Så hvis HTS’ langvarige leder fjerner seg for langt fra medlemmenes jihadistiske ideologiske overbevisninger, kan han lett byttes ut og en annen tre inn i hans posisjon.
Svart og hvitt
De roserøde historiene om al-Jolani og HTS som males i vestlige medier i disse dager kan kun forklares gjennom et sterkt ønske om at det finnes en god og ond side i enhver konflikt. Men slik er det ikke i geopolitikkens kyniske verden. Alt er nyanser av grått, og ofte kun nyanser av mørkegrått, eller kun svart. Det finnes konflikter hvor begge sider er brutale og tyranniske og fører med seg død og fordervelse hvor hen de går. Og det er kun et spørsmål om hvilke etniske og/eller religiøse grupper som har tilgang til privilegier og lever best, og hvilke som blir undertrykket og frarøvet sine basiske rettigheter under de motstridende parters styre.
Det kan derfor finnes flere brutale sannheter på en gang om de stridende partene i en konflikt som Syria: Assad var en brutal diktator som ikke nølte et sekund med å torturere og massakrere sin egen befolkning for å klinge seg til makten. Samtidig er HTS en brutal islamo-supremistisk jihadistisk gruppe, som kun kan eksistere gjennom konstant ekspansjonisme. At deres leder tar på seg en grønn skjorte og bruker noen medienøkkelord som resonnerer med et vestlig publikum forandrer ikke dette.
Fool me once
Senest i går erklærte Syrias nye fungerende statsminister, det «reformerte» tidligere al-Qaida-medlemmet Mohammed al-Bashir, at den nye syriske overgangsregjeringen vil «beskytte rettighetene til alle religiøse grupper» i landet. HTS har også tidligere fremhevet at «de ikke vil påtvinge kvinner noen religiøs kleskode.» Er dette troverdige utsagn? All sunn fornuft sier nei.
Les også: Sentralasiatisk jihad: Globale aktører, regionale unntak🔒
Hvis vi ser på historien til HTS og dens medlemmer er de ekstreme jihadister som følger en svært voldelig og politisk utgave an av konservativ islamsk teologisk skole, kjent som salafismen eller wahhabismen, og kvinner og minoriteter blir behandlet deretter. Salafismen pålegger strenge kjønnsroller og restriktive retningslinjer for kvinners klær, oppførsel og samfunnsdeltakelse, og begrenser deres offentlige engasjement samtidig som den forsterker patriarkalske normer.
Den anser også alle ikke-(sunni)muslimer som vantro som må «renskes» på en eller annen måte: Med vold, overgrep eller tvangskonvertinger om nødvendig. Det er derfor all grunn til å tro at kvinner, sjiamuslimer, kristne og alawitter i Syria går en svært tøff tid i vente. Det er kun et spørsmål om tid før makten er tilstrekkelig konsolidert og jihadistene føler seg selvsikre nok til å vise sitt sanne jeg.
På tross av at al-Assad var en brutal diktator, trenger man ikke automatisk å hylle gruppen som tok ham ned, gjennom en «min fiendes fiende er min venn»-logikk. Å se geopolitikk på denne måten er uklokt og kommer til å føre oss inn i et hav av problemer. Og selv om det faktisk er tilfellet at HTS har sett lyset og går en ny vei, så hvorfor ikke vente med å se hva de faktisk foretar seg, før lovordene kommer? Medienes oppgave er å være kritiske og holde mektige aktører ansvarlige, ikke å hjelpe jihadister med å renvaske sitt rykte.
Utviklingen av jihadistisk terrorisme i Afghanistan-Pakistan-regionen 🔒
