Fra Herbert Hoover til Trump: kampen om verdens standarder

Dagens amerikanske press på omverdenen har lange historiske røtter. For hundre år siden bidro Herbert Hoover til å bygge et standardiseringsapparat som styrket amerikansk industri og senere fikk betydning for krigsproduksjonen. Historien om skruegjenger viser hvordan økonomisk kapasitet kan bli internasjonal makt.

Kortversjonen

USAs ambisjon om å forme globale standarder har lange historiske røtter som strekker seg langt tilbake til Herbert Hoovers tid som handelsminister.

Hoovers arbeid med standardisering og forenkling på 1920-tallet la et solid grunnlag for amerikansk industri og senere avgjørende krigsproduksjon.
Gjennom historiske eksempler som skruegjenger vises det hvordan økonomisk kapasitet og tekniske spesifikasjoner blir til internasjonal makt.
Trump-administrasjonens presidentordre om eksport av amerikansk KI-teknologi viser at dagens politikk bygger videre på denne dype institusjonelle tradisjonen.
For å møte denne utviklingen må Europa og Norge delta aktivt og opprettholde sin industrielle kapasitet i standardiseringsarbeidet.

I dag klokken 05.00 lyttet jeg til nyhetene på BBC World. Der ble jeg minnet om Herbert Hoover og arbeidet med å standardisere amerikansk industri. Det fikk meg til å se dagens nyhetsbilde i et lengre perspektiv.

Vi leser stadig om hvordan den sittende amerikanske administrasjonen presser sine prioriteringer på andre land. Kritikken kan være godt begrunnet. Tollpress, politisk uforutsigbarhet og krav til handelspartnere fortjener å bli undersøkt kritisk. Men ambisjonen om å forme omverdenens spilleregler oppsto lenge før Donald Trump. USA har gjennom generasjoner utviklet evnen til å gjøre egen økonomisk tyngde til internasjonal innflytelse.

«USA har gjennom generasjoner utviklet evnen til å gjøre egen økonomisk tyngde til internasjonal innflytelse.»

En del av denne historien kan fortelles gjennom en skrue. Den virker ubetydelig helt til den ikke passer.

Hoover forbindes gjerne med presidentperioden fra 1929 til 1933 og den store depresjonen. Før dette var han handelsminister fra 1921 til 1928, med bakgrunn som gruveingeniør og internasjonal organisator. I handelsdepartementet gjorde han effektivisering og samarbeid med næringslivet til sentrale oppgaver. Standardisering ble et virkemiddel for å øke produktiviteten og redusere sløsing.^[1]

Problemet var lett å overse i den enkelte bedrift. Hver produsent kunne ha gode grunner til å beholde sine egne dimensjoner og produktvarianter. Samlet skapte forskjellene kostnader for hele økonomien. Leverandører måtte holde store lagre, maskiner måtte omstilles, og kunder fikk problemer med å finne deler som passet.

I 1921 opprettet Hoover en egen avdeling for forenkling av industriell praksis i det eksisterende Bureau of Standards. Myndighetene samlet produsenter, forhandlere og brukere, stilte fagkunnskap til rådighet og hjalp dem med å bli enige. Tilslutningen til dette programmet var frivillig. Den enkelte bedrift skulle kunne se en økonomisk fordel i å delta.^[2]

Les også: Kasakhstans logistiske transformasjon – institusjonell kapital som fundament for geoøkonomisk makt

Resultatene var konkrete. Handelsdepartementets årsrapport fra 1924 oppga at teglstein til gate- og veidekke var redusert fra 66 størrelser til først 11 og deretter fem. Antallet varianter av filer og rasper var redusert fra 1 351 til 498. Færre nesten like produkter gjorde det mulig å produsere større serier og holde mindre kapital bundet i lager.^[3]

«Handelsdepartementets årsrapport fra 1924 oppga at teglstein til gate- og veidekke var redusert fra 66 størrelser til først 11 og deretter fem.»

Sett med en institusjonell økonoms blikk er dette et problem som enkeltbedrifter vanskelig løser alene. En produsent kan ønske å endre praksis, men taper dersom kundene og leverandørene fortsetter som før. Gevinsten oppstår når tilstrekkelig mange beveger seg sammen. Hoover styrket organisasjonene og samarbeidsformene som kunne gjøre dette mulig.

Skruegjengene viser hvorfor samordningen var så viktig. Storbritannia og USA hadde utviklet forskjellige systemer. Joseph Whitworth foreslo i 1841 en britisk standard med 55 graders gjengevinkel. I 1864 lanserte amerikaneren William Sellers et system med 60 graders vinkel, enklere å fremstille med datidens verktøy. Forskjellene omfattet også gjengenes form og forholdet mellom diameter og gjengestigning.^[4]

En britisk og en amerikansk bolt kunne dermed se temmelig like ut uten å kunne brukes i samme mutter. For en mekaniker betydde det ekstra arbeid. For en industri med tusenvis av leverandører kunne det bety omfattende problemer med produksjon og vedlikehold.

Hoover oppfant ikke den amerikanske skruegjengen. National Screw Thread Commission var dessuten opprettet i 1918, før han ble handelsminister. Arbeidet ble videreført under ham, og kommisjonens reviderte rapport fra 1924 ble sendt til Hoover og de ansvarlige for hæren og marinen for godkjenning. Hans bidrag må forstås som en del av et større institusjonelt arbeid som knyttet industri, tekniske fagmiljøer og myndigheter tettere sammen.^[5]

Les også: Kvantekrigen: det nye våpenkappløpet som omdefinerer verdens geopolitikk

Betydningen ble særlig tydelig da USA senere mobiliserte til andre verdenskrig. Hoover ledet ikke denne mobiliseringen. Den fant sted under Franklin D. Roosevelt og andre ansvarlige i krigsadministrasjonen. Men de kunne trekke på et standardiseringsapparat og en industriell praksis som var utviklet over flere tiår, og som Hoover hadde bidratt til å styrke.^{[1], [6]}

USAs President Herbert C. Hoover i 1928. Foto: Underwood & Underwood / Wikimedia Commons.

Under krigen ble anbefalinger om forenkling tatt inn i offentlige reguleringer og pålegg fra War Production Board. Ifølge Bureau of Standards ble antallet artikler innen bygningsbeslag og lignende jernvarer redusert fra rundt 27 000 til 3 500. Håndboken for skruegjenger ble revidert i 1942 og igjen i 1944. Standardiseringen inngikk i arbeidet med å spare materialer, arbeidskraft og maskinkapasitet.^[6]

Forbindelsen mellom Hoovers arbeid og krigsproduksjonen ligger i denne opparbeidede evnen til å samordne. Fabrikker trenger avtalte spesifikasjoner, pålitelige målinger og leverandører som forstår kravene. Når produksjonen må økes raskt, blir slikt forarbeid strategisk verdifullt. Samtidig innebar krigen en tydelig endring fra frivillig samarbeid til langt sterkere offentlig styring.^{[2], [6]}

På alliert side skapte ulike gjengesystemer fortsatt vanskeligheter. Utstyr og deler produsert i forskjellige land skulle inngå i en felles krigsinnsats. Behovet for at delene kunne brukes om hverandre ga ny kraft til arbeidet med internasjonal samordning.^[8]

Den 18. november 1948 inngikk USA, Storbritannia og Canada en avtale om Unified Screw Threads. Den felles standarden bygget i betydelig grad på American National Threads. Storbritannia aksepterte dermed en løsning som lå nærmere amerikansk praksis. Avtalen kom lenge etter Hoovers presidentperiode og kan ikke tilskrives ham personlig. Den viser likevel hvor stor internasjonal betydning det amerikanske standardiseringsarbeidet etter hvert fikk.^{[7], [8]}

Les også: Norges geoøkonomiske blindflekk: Når eierskap blir makt

Her blir den geoøkonomiske mekanismen synlig. Når et stort industriland produserer utstyr som andre trenger, øker verdien av å være kompatibel med dets løsninger. Bedriftene må ta hensyn til installerte maskiner, leverandørnettverk og tilgang til reservedeler. En standard kan være formelt frivillig og samtidig bli vanskelig å velge bort i praksis.

Dette er heller ikke bare en historie om press. Britene hadde egne interesser i å redusere kostnader og sikre tilgang til utstyr og markeder. Felles standarder kunne gi begge parter betydelige gevinster. Samarbeid og skjev forhandlingsmakt kan eksistere samtidig.

Historien endte heller ikke med at hele verden overtok amerikanske tommegjenger. ISO utviklet både metriske og tommebaserte standarder. I 1965 støttet britiske myndigheter overgang til ISO-metriske gjenger i nye konstruksjoner, blant annet av hensyn til eksportmarkedene. Også en sterk amerikansk standard måtte møte andre lands behov og konkurrerende løsninger.^[9]

Det er denne nyanseringen jeg savner når amerikansk innflytelse fremstilles som noe som først og fremst følger av personen som til enhver tid sitter i Det hvite hus. Personer og politiske valg betyr mye. Men makten deres bygger også på bedrifter, kunnskapsmiljøer og institusjoner som er utviklet gjennom generasjoner.

En konkret forbindelse til dagens administrasjon finnes i presidentordren om eksport av amerikansk KI-teknologi fra 23. juli 2025. Der erklærer Trump-administrasjonen at amerikanske teknologier, standarder og styringsmodeller skal tas i bruk internasjonalt. Handels- og utenriksdepartementene skal samarbeide med industrien om eksport av hele teknologipakker, fra databrikker og datasentre til modeller og anvendelser.^[10]

Ambisjonen omfatter dermed systemene kundene skal bygge videre på. Etter min vurdering ligger parallellen til den industrielle standardiseringen nettopp her: Den som leverer en løsning mange tar i bruk, kan også få innflytelse over kravene til neste investering. Programvare, kompetanse og infrastruktur kan gjøre det kostbart å bytte retning senere.

Les også: Den grønne omstillingen og den geoøkonomiske maktforskyvningen 🔒

Skruegjenger og kunstig intelligens er selvfølgelig forskjellige teknologier. En åpen standard kan gjøre leverandørbytte enklere, mens et lukket digitalt system kan skape avhengighet av én leverandør. Sammenligningen gjelder evnen til å påvirke omverdenens valg gjennom løsninger andre trenger. Den sier ikke at virkemidlene eller konsekvensene er identiske.

Derfor kan dagens amerikanske politikk romme både historisk kontinuitet og reelle brudd. Ønsket om å sette dagsorden har dype røtter. Måten det gjøres på, graden av press og viljen til å respektere inngåtte avtaler må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En lang tradisjon gjør ikke ethvert nytt tiltak klokt eller legitimt.

For meg handler denne historien om institusjonell kapital: den opparbeidede evnen til å gjøre kunnskap, regler og samarbeid til handling som andre kan stole på. En teknisk spesifikasjon får verdi når bedrifter kan produsere etter den, laboratorier kan kontrollere den, og kjøpere vet hva de får. Kapasiteten ligger i forbindelsen mellom disse aktørene.

Det gir også en utfordring til Europa og Norge. Vi må forstå hvordan standarder blir til, og delta mens de formes. Det krever teknisk kompetanse, langsiktig arbeid i standardiseringsorganer og bedrifter med produkter som andre faktisk ønsker å kjøpe. Politisk innflytelse blir vanskeligere å opprettholde dersom den industrielle og faglige kapasiteten svekkes.

Morgenens påminnelse om Hoover gjorde derfor dagens nyhetsbilde mindre overraskende for meg. Amerikanske administrasjoner har lenge forsøkt å omsette landets styrke til innflytelse over andres valg. Forskjellen fra epoke til epoke ligger blant annet i hvilke institusjoner de bygger, hvilke samarbeid de tilbyr, og hvor hardt de presser.

Når vi vurderer dagens USA, bør vi derfor følge både de høylytte utspillene og det langsiktige arbeidet med tekniske krav og industrielle systemer. Der avgjøres hvilke løsninger andre land må forholde seg til lenge etter at en president har forlatt embetet.