I løpet av året mobiliserte Georgia seg mot regjeringens overtramp og støttet deretter sine fotballspillere under Euro 2024. Et nytt land begynte å ta form – besluttsomt, samlet og dypt europeisk i ånden.
De siste månedene har to store nyhetssaker om Georgia fått internasjonal oppmerksomhet – protestene mot den Kreml-inspirerte loven om utenlandske agenter og den usannsynlige suksessen til det georgiske fotballandslaget i UEFA Euro 2024.
Både protestene og fotballen har påvirket og speilet den dype mentale endringen som pågår i Georgia, og av den grunn er de to tett sammenvevd.
Øyeblikk etter at Georgia kvalifiserte seg til Euro 2024 med den siste straffen i en straffesparkkonkurranse mot Hellas den 26. mars, uttalte kommentatoren: «Drømmen er oppnådd, oppdraget er fullført—Georgia i Europa, Georgias lag i det europeiske mesterskapet.»
Den 30. juni, i starten av kampen mellom Georgia og Spania i åttendedelsfinalen, sa kommentatoren: «Dette er den viktigste kampen siden vi er oss selv og ikke en del av et imperium.» Spørsmål om europeisk identitet og frigjøringskamp kommer tydelig frem i disse kommentarene. Og det er også det protestene har handlet om.
Loven om utenlandske agenter, som regjeringen først forsøkte å innføre i 2023 men trakk tilbake etter masseprotester, ble gjenopplivet i april, bare en uke etter at Georgias fotballspillere hadde kvalifisert seg til Europamesterskapet, mens nasjonen fortsatt heftig feiret gjennombruddet.
For mange representerte kvalifiseringen en plutselig gjenoppblussing av nasjonal stolthet og en seier mot en regjering som, i mange folks øyne, subtilt men bevisst har sådd pessimisme og følelse av nederlag blant georgiere gjennom sine tolv år ved makten.
Les også: Kontroversiell lov vedtatt i Georgia: Et geopolitisk skifte mot Russland? 🔒
Folk var åpenlyst rasende over at deres lenge ønskede nasjonale enhet og feiring ble avbrutt av regjeringens freidige gjeninnføring av loven om utenlandske agenter. En spesiell intensitet i følelsene ligger i det faktum at georgisk fotball tidligere ble ansett av store deler av befolkningen som noe håpløst. Mens de fleste etter Europamesterskapet kjente alle spillerne ved navn, var det kun de ekte og trofaste supporterne som kjente til laget før kvalifiseringen i mars.
Loven om utenlandske agenter har vist seg å være den mest samlende faktoren og det mest effektive kampropet for sivil motstand i hele den tolvårige historien til regjeringen Georgian Dream, nettopp fordi den er det mest håndfaste beviset på regjeringens bevisste distansering fra EU og dens tilnærming til Russland, både i geopolitisk og innenrikspolitisk forstand.
«Glemte» europeere
Demokrati, sivile friheter og den europeiske ideen går hånd i hånd i Georgia, akkurat som revolusjonene i 1989. Støtten til europeisk integrasjon ligger konsekvent på rundt 85 prosent i Georgia, og den europeiske ideen er dypt forankret i Georgias kollektive identitet. I århundrer har georgiere (eller i det minste de georgiske politiske, intellektuelle og religiøse elitene) sett på seg selv som glemte europeere, avskåret fra deres sivilisasjonsbrødre grunnet geografisk tragedie og erobringer.
Tidligere statsminister Zurab Zhvanias ord da Georgia ble tatt opp i Europarådet, «Jeg er georgier og derfor er jeg europeer», forblir fortsatt den mest siterte formuleringen av Georgias kollektive aspirasjoner siden 1999.
Protestene mot loven om utenlandske agenter i april og mai var utvilsomt grasrotinitierte, selvorganiserte, ungdomssentrerte, men omfattet alle sosiale lag. De varte i en og en halv måned uten å miste momentumet – helt uten synlige ledere. Denne utholdenheten og ånden av kollektiv selvhjelp var spesielt overraskende for georgiere selv.
Gateprotestene avtok bare da fokuset skiftet mot parlamentsvalget den 26. oktober i et desperat håp om at kanskje Georgias frigjøring fra Russlands grep kunne få et «fløyelsaktig» utfall gjennom en blanding av internt og eksternt press på det styrende partiet.
Besluttsomhet, utholdenhet, engasjement og lidenskap
I mars, da det georgiske laget kvalifiserte seg for Euro 2024, påpekte mange fotballeksperter at «guttene» hadde overvunnet de «tradisjonelle karakteristikkene» til georgiere, som å legge inn halvhjertede innsatser og stole på flaks, og i stedet hadde omfavnet ekte disiplin og bestemt hardt arbeid.
Besluttsomheten, viljen til å kjempe til det aller siste, lidenskapen og engasjementet til det georgiske laget er oppgitt som de viktigste årsakene til at de vant hjertene til millioner under Euro 2024. Akkurat som laget, har Georgias befolkning vist nøyaktig disse kvalitetene – besluttsomhet, utholdenhet, engasjement og lidenskap – noe som Kremls spillebok ikke forventet basert på sin forståelse av georgiere som hodeløse uten ledere.
Les også: Står Armenia alene? En fremtid uten Russlands beskyttelse 🔒
Det er også flere tydelige sammenhenger mellom fotball og nasjonal motstand. En populær poplåt av Merab Sepashvili, med refrenget «Eventyret har en lykkelig slutt», ble først adoptert som en de facto fotballsang av fansen og ble senere en del av lydsporet for kampen mot det russisk-inspirerte autokratiske regimet.
Den offisielle fotballhymnen «Jeg er Georgia», som har som mål å understreke individuelt ansvar i kollektiv suksess, fortjener spesiell oppmerksomhet. Fotballhymnen, som er moderne og har en flott rytme, inkorporerer et halvt minutt av den berømte middelalderske kirkesangen «Du er en vingård», skrevet av kong Demetrius I, sønnen til den største georgiske herskeren David IV «Byggeren».
Historie, modernitet og fotball
Historie, modernitet og fotball har alle blitt flettet sammen med protestene gjennom adopteringen av disse to sangene som hovedhymner for georgiere som protesterer for sin europeiske fremtid og sivile friheter.
Den 2. juli mottok det nasjonale fotballaget en heltevelkomst hjemme fra publikum. Deres plutselige synlige suksess ser ut til å ha sprengt den nederlagsstemningen og pessimismen om fremtiden sådd av Georgian Dream i mer enn et tiår.
Dette anses som visualiseringen av et nytt, seirende Georgia. Måten statsminister Irakli Kobakhidze ble buet intenst på under feiringen, mens presidenten, Salome Zourabichvili – den eneste offentlige skikkelsen som representerer Georgias europeiske aspirasjoner på et institusjonelt nivå – ble jublet med vill applaus, sa mye og har til og med blitt omtalt som en tidlig meningsmåling av noen Facebook-brukere.
For mange føles alt dette som fremveksten av et nytt Georgia. Jeg ser mennesker som raskt transformerer seg til et fundamentalt fritt, hardtarbeidende, europeisk samfunn. Fotball og sivilsamfunn har vært gjensidig forsterkende og innflytelsesrike i Georgias mentale skifte og nasjonale frigjøring. Det eneste som gjenstår er å avsette den oligarken som er laget i Russland og som har tatt staten i besittelse.
Dette innlegget ble først publisert i Emerging Europe. Det har blitt oversatt fra engelsk.
