Kinas høye sparing har skapt bekymring i Vesten, men denne økonomiske muskelen kan også være nøkkelen til raskere grønn omstilling.
I en tid preget av økende spenninger i det globale handelssystemet, der Kina ofte står i skuddlinjen for internasjonal kritikk, peker økonom Daniel Gros i Project Syndicate på en unik mulighet. Han mener at Europas interesse bør være å utnytte Kinas høye sparing for å senke kostnadene ved overgangen til renere energiformer.
Kinas nasjonale sparing ligger stabil på nærmere 45% av BNP, noe som overgår både EU og USA betraktelig. Historisk har disse midlene hovedsakelig blitt investert i fast eiendom og infrastrukturprosjekter. Men med et boligmarked som allerede er mettet og verdens mest omfattende nettverk av høyhastighetstog, blir det stadig mer åpenbart at nye kanaler må finnes. Gros mener at dette ikke bare er en utfordring, men en gylden mulighet for verdensøkonomien – spesielt i en tid der behovet for investeringer i grønn teknologi er mer presserende enn noen gang.
Samtidig har geopolitiske rivaliseringer intensivert seg, særlig mellom Kina og USA. USAs president Joe Biden har nylig firedoblet tollsatsene på kinesiske elektriske kjøretøyer, noe som bringer avgiften opp til hele 100%. Dette tiltaket illustrerer en hard linje i forholdet mellom de to stormaktene, hvor handelsbarrierer blir brukt som politiske verktøy. I kontrast har EU valgt en mildere tilnærming. Selv om EU-kommisjonen har innført 20 prosent på import av batteridrevne kjøretøyer fra Kina, fremstår dette som en mye mer moderat strategi sammenlignet med USA.
Les også: Velg Goldman Sachs: Kinas boligkrise krever enorm økonomisk innsats
Kritikken fra vestlige ledere som USAs finansminister Janet Yellen og presidenten for den europeiske kommisjonen, Ursula von der Leyen. Har sentrert seg om Kinas omfattende industrielle kapasitet. De argumenterer for at denne kapasiteten, som de mener er kunstig oppblåst gjennom subsidier, har ført til et overskudd av billige produkter – fra elektriske kjøretøyer til stål – som nå oversvømmer det europeiske markedet.
Gros foreslår derimot en annen tilnærming: Europa bør ikke bekjempe, men heller ønske kinesiske varer velkommen. Ved å utnytte de lave kostnadene på disse grønne godene kan EU fremskynde sin egen grønne overgang. Dette vil ikke bare hjelpe Europa med å nå sine klimamål raskere, men også gjøre implementeringen av nødvendig, ny teknologi mer kostnadseffektiv.
Denne strategien vil kreve en nytenkning i hvordan handelspolitikk utformes, spesielt i et klima hvor tradisjonelle allianser og økonomiske teorier ikke alltid gir rom for de hurtige endringene som kreves av det grønne skiftet. Ved å se på Kinas sparekapasitet og industrielle overskudd som en ressurs, heller enn en trussel, kan Europa, og potensielt resten av verden, dra nytte av en raskere og mer kostnadseffektiv overgang til en bærekraftig fremtid.
