Hvis USA ikke klarer å finne eller skape et rimelig produksjonsgrunnlag, venter mørke tider for landet.
Det finnes en merkelig holdning som ofte dukker opp i sosiale medier: Noen av de ivrigste forkjemperne for å hente industrien hjem igjen er mennesker som aldri ville tatt en fabrikkjobb selv, og som mangler ferdighetene som trengs for å drive industrien i dette landet. Hele situasjonen minner om et gammel meme der en gruppe kvinner, med valget mellom å studere realfag (STEM) eller kjønnsstudier, velger kjønnsstudier for å lære å demonstrere mot mangelen på kvinner i realfag. Øyeblikket nå er lignende: Alt fra husmødre til folk som koser seg med «Great Books»-kurs er dypt bekymret for mangelen på industri her i landet. Problemet er bare at de ikke vil ha disse jobbene selv, men heller ønsker å være eliteledere for dem som faktisk utfører arbeidet.
Det er ikke noe galt i ambisiøse eliter. Problemet oppstår når disse ambisiøse elitene misforstår den strukturelle karakteren av saken de diskuterer, og i stedet pisker seg selv opp til hysteri. Utfordringen for bringe industriarbeidsplasser tilbake til USA er vanskelig, og krever løsninger som ikke handler om å utkjempe økonomiske kriger fra tre tiår tilbake.
Min interesse for temaet økte da jeg begynte å skrive en kort artikkel om droner i USA og spurte rundt om hvorfor USA taper drone‑ og automatiseringskonkurransen mot Kina. Mike Rowe sa nylig i Aspen: «Vi har i 15 år sagt til barna at de må lære koding. Vel, KI er på vei etter programmererne. Den kommer ikke for sveiserne, rørleggerne, damp‑ og rørmontørene, klimaanlegg‑ og ventilasjonsteknikerne eller elektrikerne.»
Selvfølgelig kan du hevde at KI ikke vil skåne noen. Det er tydelig at KI retter seg både mot byråkrater og blåsnipper. Det handler ikke bare om at ChatGPT fyller ut regneark eller skriver e‑poster. De siste to årene har vi sett KI og automatisering i rengjøring, service, matlevering og hotell- og serveringsbransjen; i transport, vakthold og politiarbeid; i fruktplukking, planting og innhøsting; og i krigføring. Faktisk er de eneste jobbene som kanskje forblir uberørt, dem som krever genuin analytisk evne eller nyskaping. Hadde jeg ikke selv vært militærhistoriker—jeg vil nødig oversvømme mitt eget felt—ville jeg ha rådet alle til å studere komparativ eller militær historie og produsere så mye original forskning som mulig, inkludert å utforme nye doktriner eller skrive revisjonistiske tolkninger av klassikerne. Originalitet og innovasjon vil overleve KI og automatisering. Resten, kanskje ikke.
Men det vil også komme andre jobber. Industrialiseringens historie viser at det alltid oppstår nye felt. Da britiske tekstilfabrikker la Indias håndveveri i ruiner, vokste det raskt frem arbeidsplasser – nettopp i fabrikkene. Da datateknologien slo gjennom på 1980‑tallet, mistet billettekspeditørene jobben, men hundretusener av nye stillinger oppsto der det trengtes datakunnskaper. Flytrafikken undergravde de transoseaniske rutene til skip, men skapte nye bransjer. Kort sagt handler det ikke bare om droner eller fabrikker. Det vil alltid oppstå nye jobber.
Hvorfor er USA da i ferd med å tape til Kina? Ethvert land som utdanner en slik fremtidig arbeidsstyrke, vil eie fremtiden, og i øyeblikket taler trendene av flere grunner ikke til USAs fordel. Hvorfor later vi da som om USA på magisk vis kan vende tilbake til 1956? Problemstillingen er en annen.
«En av de store overraskelsene var at alle trodde folk kom til å pakke sakene og flytte videre. Faktisk finner vi det motsatte. Mennesker i de hardest rammede områdene blir mindre tilbøyelige til å reise. De er blitt mindre mobile», sa MIT‑økonomen David Autor nylig. «Dette var i bunn og grunn arbeidsintensive jobber, lavteknologiske sektorer som vi ikke får tilbake. Møbelproduksjon, samlebåndsmontering av ting, skotøy, byggevarer. USA kunne ikke beholde dem for alltid, og når de først er borte, er det høyst usannsynlig å få dem tilbake.»
Konklusjonen hans er dyster:
«Vi står midt i en helt annen konkurranse med Kina som er langt, langt viktigere. Nå snakker vi ikke om standardmøbler og raggsokker, men om halvledere, droner, luftfart, el‑biler, skipsfart, fusjonskraft, kvanteteknologi, KI, robotteknologi. Dette er områdene der USA fortsatt er konkurransedyktig, men de er sterkt truet. Kinas evne til høyteknologisk, lavkost, lynrask og innovativ produksjon er rett og slett utrolig. Og Trump‑administrasjonen kjemper i hovedsak en 20 år gammel krig. Tapet av de gamle jobbene var ødeleggende for lokalsamfunnene, men ikke for USAs økonomi som helhet. Hvis vi mister Boeing, GM, Apple og Intel – og det er fullt mulig – vil det derimot bli økonomisk katastrofalt.»
En gjennomsnittlig fabrikkarbeider i Vietnam tjener 200 dollar i måneden. Nye industribedrifter i Tyrkia slipper å betale enorme faste kostnader fordi juridiske utgifter og reguleringer er minimale. Å tvinge disse jobbene hjem igjen vil på ingen måte gjøre varene «billige»; i praksis er det umulig på grunn av de høye lønningene og de absurde reguleringene her i landet. Det vil derimot føre til ytterligere kapitalflukt.
Kjerneproblemet ser ut til å være følgende: For det første vil alle eie en bedrift, men helst ikke jobbe i den – i hvert fall ikke til en kostnad som gjør produktet rimelig. For det andre vil alle at barna skal på universitetet. Hver familie som sender barna på universitetet, sikter mot elitestatus og ønsker forståelig nok ikke å arbeide i fabrikk eller gruve. Spør en alenemor som har to jobber mens hun presser barna til å ta høyere utdanning; se hvilket liv hun ønsker for dem. For det tredje driver samlet inntektsvekst levekostnadene i været. Selv om man vil, har man da ikke råd til å starte en bedrift og betale ansatte en «under gjennomsnittet»-lønn som tillater dem et anstendig liv. Derfor flyttes disse jobbene videre til steder som Vietnam og Mexico.
Les også: Økonom advarer: Økte statelige utgifter truer Vestens industrielle fremtid 🔒
Jeg har ingen løsning på dette. Men historisk har det eksistert to mulige utveier.
For det første har teknologi og videre hurtig industrialisering både løst arbeidskraftproblemet og åpnet uventede nye veier og yrker. Kort sagt: Tilbudet skaper sin egen etterspørsel.
For det andre vender stormakter seg til kolonisering, drevet av teknologisk overlegenhet og et selvforsterkende behov for ressurser, markeder og arbeidskraft. De europeiske imperiene på 1800‑tallet er klassiske eksempler. Kort sagt: Hvis USA trenger flere ressurser og mer arbeidskraft for å konkurrere med Kina, vil landet på et vis søke å utvide til områder som kan levere disse ressursene (unnskyld på forhånd, Grønland!) og hente inn den arbeidskraften veksten krever. Det er lett å glemme at «Manifest Destiny» og ekspansjonen mot vest også førte til den andre store bølgen av europeisk og kinesisk innvandring til USA.
Det finnes også et sjeldent og lite sannsynlig tredje alternativ: at USA trekker seg helt fra konkurransen med Kina og lar Kina overta hegemoniet, gitt landets naturlige tyngde over Europa og Amerika til sammen. Et lignende argument ble fremført på 1970‑tallet om Sovjetunionens voksende makt i to tredjedeler av det avkoloniserte Afrika. I stedet kom datarevolusjonen på 1980‑tallet, og resten er historie.
Jeg vet ikke hvordan man skal tre nåløyet, og jeg skulle ønske jeg hadde evnen til å se inn i fremtiden. Men alt—fra massemigrasjon, forverrede raserelasjoner og overskuddseliter, til lavlønnet utenlandsk arbeidskraft, industriell overkapasitet, teknologiske sprang innen KI og automatisering, og utenrikspolitikk—er i siste instans underordnet den økende strategiske konkurransen med Kina. Og slike konkurranser har sin egen drivkraft, som kan føre til brå og fullstendige stormaktskollapser. Sovjetunionen var en jevnbyrdig rival for bare 35 år siden. Med mindre USA klarer å skape eller finne en stor mengde «høyteknologiske/lavkost»-arbeidere, ligger mørke tider foran oss.
«Manifest destiny» og det amerikanske sivilisasjonsoppdraget 🔒
