Myten om en ikke-politisert og uavhengig internasjonal straffedomstol som behandler borgere og ledere fra alle stater likt er nå avkledd en gang for alle. Det får konsekvenser for troverdigheten til Folkeretten.
Frankrike presiserte onsdag sin posisjon angående arrestordren fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) mot Israels statsminister, Benjamin Netanyahu. Paris antydet at Netanyahu har immunitet mot arrestordren fordi Israel «ikke er en part i ICC». Utover å opprøre menneskerettighetsforkjempere, har denne uttalelsen store geopolitiske konsekvenser for det internasjonale systemet.
Les også: Norge ved et veiskille: Fra idealisme til realpolitikk
Uttalelsen til Paris er den siste spikeren i kista for ICC som en troverdig, upartisk og seriøs internasjonal institusjon. Den underminerer den lille gjenværende troverdigheten til ICCs autoritet og internasjonal strafferett som sådan, som igjen bidrar til å undergrave styrken og troverdigheten til folkeretten som et juridisk rammeverk og politisk verktøy for å løse konflikter mellom verden stater.
Roma-vedtektene
Roma-vedtektene, som underbygger opprettelsen av ICC i 1998, definerer domstolens mandat, jurisdiksjon og funksjoner. De spesifiserer hvilke alvorlige internasjonale forbrytelser domstolen har myndighet til å etterforske og straffeforfølge, inkludert folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og aggresjonsforbrytelser. De gir i prinsippet også ICC jurisdiksjon over hele verden – uansett hvor – som stipulert i artikkel 27.
Artikkel 27 slår fast at ICCs avgjørelser «gjelder likt for alle personer uten forskjell basert på offisiell status» og «under ingen omstendigheter fritar en person fra strafferettslig ansvar». Men når Frankrike, som er en av de mektigste og viktigste maktene i verden som har sluttet seg til Roma-vedtektene (sammen med Tyskland og Storbritannia), velger å tolke loven på denne måten, betyr det i prinsippet at artikkel 27 mister sin juridiske tyngde og faglige autoritet.
Og uten artikkel 27 mister resten av ICCs vedtekter sin relevans og tiltenkte preventive funksjon. Ved å fastslå at Netanyahu nyter «immunitet» siden Israel ikke er en signatarstat til Roma-vedtektene, mister ICC sin immaterielle juridiske avskrekkingsmakt overfor potensielle maktpersoner i ikke-signatarstater som kan ha til hensikt å utføre folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og/eller aggresjonsforbrytelser.
Straffefrihet
Hvis slike forbrytelser fra statsoverhoder i ICC ikke-signatarstater ikke faller under domstolens jurisdiksjon, som den franske regjeringen nå i stor grad har fastslått, får det store følger for internasjonal strafferett. I ytterste konsekvens betyr det at alle ledere i slike stater i prinsippet står fritt til å utføre grusomme forbrytelser, uten at verdens fremste og eneste supranasjonale domstol innen internasjonal strafferett kan gjøre noe med det.
Dette betyr derfor at de vil ha straffefrihet for enhver forbrytelse som ICC i prinsippet skulle ha jurisdiksjon over. Det innebærer for eksempel at Frankrike heller ikke ville ha arrestert Vladimir Putin for hans krigsforbrytelser mot det ukrainske folket, siden Russland ikke er en signatarstat til ICC. En slik utvikling kaster en lang skygge – ikke bare over fremtiden til internasjonal strafferett, men også folkeretten slik den fungerer i dag.
Les også: Fra idealisme til realisme: Tysklands geopolitiske oppvåkning
For å dra argumentet enda lenger, kan en statsleder i en ICC-signatarstat som planlegger å begå slike forbrytelser bare melde seg ut av ICC før grusomhetene blir begått, slik at vedkommende vil bli fritatt fra ICCs jurisdiksjon i etterkant. En slik situasjon gir derfor ikke bare potensiell straffefrihet for forferdelige forbrytelser, men den bidrar også til å ytterligere underminere autoriteten til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), og i forlengelsen av dette, undergrave Folkeretten.
ICC og realpolitikk
Verdens mektigste stater – USA, Kina, Russland og India – har aldri signert Roma-vedtektene, som i stor grad har gjort ICC til en maktesløs internasjonal institusjon. Men når én av de viktigste signatarstatene, Frankrike, fastslår at artikkel 27 ikke gjelder for Netanyahu på tross av artikkelens utvetydige formuleringer, betyr det slutten på illusjonen om ICCs såkalte preventive makt en gang for alle.
Det bekrefter kritikken om at internasjonal strafferett, og dermed Folkeretten, kun gjelder for de svake og at verdens sterkeste aktører er fritatt fra å følge reglene. Indisiene så langt er klare: Frem til nå har ICC kun dømt åtte individer for folkemord, krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og aggresjonsforbrytelser. Enten det er diktatorer, opprørsledere, krigsherrer eller islamister, har de en fellesnevner: Alle er fra Afrika uten et ordentlig maktapparat bak seg.
Det burde nå derfor være klart utover enhver tvil at Den internasjonale straffedomstolen ikke er skikket til å gjøre det den ble opprettet for, som er å styrke den regelbaserte verdensordenen. Den er inkapabel til å gå etter individer fra de mektigste aktørene i det internasjonale systemet.
ICC blir derfor kun en ytterligere og mer opplagt manifestasjon av de iboende urettferdighetene i et internasjonalt system dominert av politisk realisme, definert som anarki uten en autoritativ makt som kan temme systemets mektigste aktører. Konseptets lange validitet som et kjerneelement av det internasjonale systemet er best illustrert gjennom Thukydids eldgamle dictum (424 og 400 f.Kr.): «De sterke gjør som de vil, mens de svake lider som de må.»
ICC bidrar derfor paradoksalt nok til å undergrave hele det regelbaserte liberale internasjonale systemet – som i stor grad har formet internasjonale relasjoner siden andre verdenskrig – som domstolen var ment å styrke: I stedet for å styrke folkeretten, gjør ICC den svakere og mindre autoritativ. Det hadde faktisk vært bedre for troverdigheten, autoriteten og dermed fremtiden til folkeretten at domstolen ikke hadde eksistert i det hele tatt.
