Barcelona, kunstens og historiens by

I anledning ferdigstillingen av katedralen La Sagrada Familia etter 144 år med konstruksjon, dedikerer vi en hyllest til Barcelonas arkitektoniske særpreg.

Barcelonas kunstneriske rikdom står i stil med den betydningen kunst og kultur har hatt gjennom hele byens historie. Byen har vært fødested for mange kunstnere som senere ble verdenskjente, men også åsted for store kunstneriske og kulturelle begivenheter. Levende, mangfoldig og kreativ har Barcelona med årene blitt en av Europas mest dynamiske storbyer, og fremfor alt et av de viktigste sentrene for middelhavskulturen.

Art nouveau for fornyelse

Art nouveau kjennetegnes av bruken av naturmotiver, som vanligvis kommer til uttrykk gjennom kurver og myke proporsjoner, og som gir en følelse av symmetrisk balanse. Generelt bryter stilen med det som kalles arkitektonisk rasjonalisme, og tiltrekker seg oppmerksomhet med sine myke og slyngende former. Kunstretningen utviklet seg i Barcelona under den industrielle revolusjonen, og satte preg på store deler av arkitekturen i Catalonia. Fra Passeig de Gràcia til bydelen Dreta de l’Eixample merkes dette uttrykket diskret, men elegant.

Mellom 1894 og 1896 ble brasseriet «Els Quatre Gats» i Barri Gòtic et samlingssted for det bohemske Barcelona. Her møttes store navn innen modernistisk arkitektur, men også unge kunstnere på vei frem, som Pablo Picasso, da 19 år gammel. Debatter om kultur, malerkunst og litteratur ble jevnlig arrangert der, og møtene mellom kunstnere og intellektuelle ga ofte opphav til nye ideer. Picasso bodde i mer enn ti år i Barcelona før han flyttet til Paris. Han vendte dessuten jevnlig tilbake dit frem til begynnelsen av borgerkrigen i 1936.

Mellom modernisme og noucentisme

Båret frem av det velstående borgerskapet så flere arkitektoniske mesterverk dagens lys i Barcelona mellom 1900 og 1912. Den katalanske modernismen, som ble et symbol på makt og rikdom, fant støtte hos store kunstinteresserte mesener. Antoni Gaudí, den ubestridte mesteren innen denne kunstretningen, tegnet flere arkitektoniske verk for mektige industrimenn. Han skapte blant annet den berømte Sagrada Família, men også Casa Batlló for Josep Batlló, som kom fra en av Barcelonas rikeste familier. Han tegnet også Park Güell, Palau Güell og Colònia Güell for Eusebi Güell, en av tidens største entreprenører.

Villa oppført av Gaudí i sentrum av Barcelona

Et av prosjektene som i særlig grad har satt spor i Barcelonas historie, er utvilsomt La Pedrera, som var byens første underjordiske parkeringsanlegg, og som også var signert Gaudí. Andre kunstnerarkitekter førte arven videre, blant dem Lluís Domènech i Montaner, som står bak Palau de la Música Catalana, og Josep Puig i Cadafalch, som tegnet den berømte Casa Amatller. Andre kunstretninger vokste også frem, som noucentismen, frontet av Eugeni d’Ors, journalist og kunstelsker, som skrev en serie artikler der han hyllet verkene til unge katalanske skapere fra begynnelsen av århundret. Mindre markant enn andre retninger blandet noucentismen seg likevel inn i kunstlivet og klarte å eksistere side om side med modernismen. Fra 1911 til 1932 finner man derfor i Barcelona flere verk av kunstnere som fulgte noucentismen. Her kan særlig Josep Goday nevnes, Nicolau Maria Rubió i Tudurí, kjent for å ha skapt de berømte hagene i Montjuïc, samt Josep Francesc Ràfols og Rafael Masó.

Fra klassisisme til art deco

Malerkunsten utviklet seg samtidig, påvirket av flere kunstretninger, blant dem klassisisme og kubisme. Veggmaleriene til Josep Maria Sert viser en mer personlig stil, med tydelig innflytelse fra Goya. Josep Aragay viste på sin side sin kjærlighet til barokkstilen i sine verk, noe som vakte begeistring. Også grafikk og plakater fikk et sterkere stiluttrykk, med et mer realistisk preg.

Mellom 1908 og 1934 viste billedhuggerne sine talenter gjennom en rekke enestående verk. Særlig kan Josep Clarà nevnes, med sine figurative skulpturer inspirert av middelhavskulturen, som Gudinnen fra 1908. Manolo Hugué hentet på sin side inspirasjon fra en raffinert blanding av klassisisme og primitivisme i verket Bacant, som kom i 1934. Andre anerkjente billedhuggere, som Frédéric Marès, Enric Casanovas og Julio Antonio, bidro også til å gjøre Barcelona berømt. I 1929 ble den internasjonale utstillingen arrangert ved Plaça de Catalunya, og samlet dermed de fremste billedhuggerne fra Barcelona og andre steder.

Art déco begynte også å gjøre sitt inntog på samme tid, og kunne sees både i glassmalerier, keramikk, billedtepper og møbler.

Avantgardistisk ånd og nye kunstformer

Etter borgerkrigen hentet katalanske kunstnere inspirasjon fra europeiske kunstbevegelser. Kunstsynet gikk dermed inn i en periode med fornyelse, og de ulike kunstretningene som var toneangivende på den tiden, som kubisme, dadaisme og surrealisme, begynte å vinne terreng. Figurasjonen utviklet seg mot abstrakt kunst, og endringene kunne også merkes i arkitekturen, som blandet noucentistisk klassisisme med en ny form for rasjonalisme. I 1929 oppstod gruppen av katalanske kunstnere og teknikere for fremme av samtidsarkitekturen (GATCPAC) i Barcelona. Blant medlemmene finner man Josep Lluís Sert, arkitekten bak den berømte Republikken-paviljongen til verdensutstillingen i Paris i 1937.

Avantgarden gjorde seg dessuten gjeldende i andre kunstformer, særlig i skulpturen. Pau Gargallo var en stor tilhenger av denne retningen, noe som merkes i utformingen av hans berømte metallskulpturer, der noucentisme og ekspresjonisme blandes. Gran Ballarina (1929) og The Prophet (1933) vitner om dette. Juli González arbeidet på sin side med jern for å skape abstrakte former, som i Kvinne som grer håret (1932) og Kaktusmannen (1939).

Dalís tid og oppdagelsen av en drømmeaktig verden

Ved siden av Picasso og Gaudí er Salvador Dalí utvilsomt en av de mest markante skikkelsene knyttet til Barcelona. Han var en av de første som innførte surrealismen i landet, på linje med Joan Miró, som er kjent for et unikt uttrykk der surrealisme blandes med abstrakt kunst. Et av verkene som særlig gjorde Dalí kjent, er det berømte Erindringens bestandighet (The Persistence of Memory), også kalt De myke klokkene, fra 1931. I 1935 og 1941 malte han blant annet to bilder som er blitt tidløse, nemlig The Angelus of Gala og Soft Self-Portrait. Madonnaen fra Port-Lligat fra 1948 innledet en mer realistisk stil, der kunstneren hentet inspirasjon fra vitenskap og religion.

Nasjonalmuseet for kunst i Barcelona

Joan Miró valgte på sin side å male en fantastisk og drømmeaktig verden på lerretene sine. Virkeligheten løses dermed opp i Den pløyde jorden (Terra llaurada), fullført i 1924. Kunstneren, som er blitt oppfattet som Dalís motsetning, valgte å fremheve forholdet mellom rommet og gjenstandene, og denne proporsjonen finner man også i det berømte Harlekinens karneval (Carnestoltes d’Arlequí) fra 1925. Surrealismen merkes ikke bare i maleriene, men også i skulpturkunsten. Ulike kunstnere, som Ramon Marinello og Eudald Serra fra kollektivet ADLAN (Friends of New Art), grunnlagt av Sebastià Gasch i 1932, er gode eksempler på dette. Gruppen Dau al Set, grunnlagt i 1948, orienterte seg på sin side i større grad mot surrealismen.

Etterkrigstiden: en periode med kulturell omforming

Det 20. århundret var preget av store kulturelle og sosiale omveltninger. Under borgerkrigen ønsket Franco-regimet å påtvinge landet sin egen kunstneriske retning. Mange kunstnere gikk i eksil for å unnslippe Francos diktatur. I møte med den kulturelle undertrykkelsen gjorde avantgardekunstnere opprør, særlig billedkunstnere som Antoni Tàpies og Hernàndez Pijuan. Selv om det abstrakte uttrykket først ble løftet frem, kom det senere en tilbakevending til det figurative, slik man kan se i verkene til Guinovart. Mot slutten av 1940-årene vendte kunstnerne gradvis tilbake og stilte ut verkene sine i små private gallerier i Barcelona. Nye kulturelle bevegelser vokste også frem, blant dem Cercle de Maillol, som samlet kunstnere fra Barcelonas avantgardemiljøer.

I 1950-årene kom også nye kunstnere og arkitekter til, blant dem Busquets og Sert, Coderch, Bohigas og Martorell. De trosset Francos konvensjonalisme. Kunstnerne bidro til å utvikle kunsten, og litt etter litt gled surrealismen over i informalismen, båret av et mindre formbundet uttrykk. Formene ble mer abstrakte og fargene sterkere. Blant de viktigste forløperne for denne tendensen finner vi Antoni Tàpies. Fra Collage de croix (1947) til L’Ovale blanc (1957) forener verkene hans spiritualitet, avantgardisme og det som senere skulle bli oppfattet som minimalisme. Joan Hernández Pijuan skilte seg på sin side ut med en ekspresjonistisk og postkubistisk stil, blant annet i maleriet Peinture (1959).

Også innen andre kunstformer utforsket etterkrigsgenerasjonens kunstnere nye materialer, nye ideer og mer nyskapende uttrykksformer. Kunstnergruppen Saló d’Octubre, som omfattet flere fremvoksende kunstnere som Domènec Fita, Salvador Aulèstia, Manuel Cusachs og Moisès Villèlia, arbeidet nettopp for en slik kunstnerisk søken. Langt senere skulle den bidra til fremveksten av konseptkunsten.

Nyfigurasjonen som kunstform

I 1960-årene oppsto en ny kunstnerisk retning: nyfigurasjonen. Den var mer uformell, mer rasjonell og mer konstruktiv, og ble raskt tatt i bruk av en rekke kjente malere, blant dem Saura, Pablo Palazuelo og Francisco Sobrino. De uavhengige kunstnerne Manuel Hernández Mompó og Fernando Zóbel fulgte også denne tendensen, men knyttet den til mer abstrakte uttrykk. Realismen fikk på sin side et mer poetisk preg i verkene til Antonio López García i 1970-årene.

Konseptkunsten fant for alvor sin plass fra 1980-årene. Francesc Abad og Jordi Benito lot seg tiltrekke av nye postmoderne ideer. Det fantes ikke lenger faste stilistiske grenser. Kunstneren kunne gi kreativiteten fritt spillerom og hente elementer fra tidligere retninger uten nødvendigvis å la seg styre av dem. Mer konkret var friheten til å tilegne seg hvilken som helst kunstnerisk retning og omforme den på sin egen måte et ideal som appellerte sterkt. Miquel Barceló, en kunstner fra Mallorca som valgte å bosette seg i Barcelona, var en av de store tilhengerne av dette. Det ser man blant annet i verkene hans, for eksempel Le Grand dîner espagnol (1985). De sterke fargene og abstrakte formene, kombinert med Joan-Pere Viladecans’ bruk av papirmasse som underlag i La contagion du papillon (1984), bekrefter også dette ønsket om å frigjøre seg og prøve ut nye ting.

Gatekunst og samtidskunst

I tillegg til sine mange museer og gallerier har Barcelona flere viktige steder viet kunsten. Fra Picasso-museet via Miró-stiftelsen, Macba, Suñol-stiftelsen og Tàpies-stiftelsen forteller hvert av disse stedene historien om kunstnere som har satt sitt preg på Barcelona og kunstverdenen mer generelt. Tilbudet spenner fra utstillinger av eldre kunst, moderne kunst og samtidskunst til debatter og foredrag om kunst, filmvisninger, konserter og litterære programserier. Bredden er stor, og tilbudet vil utvilsomt treffe mange kunstinteresserte.

Byen i seg selv er også et stort åpent lerret. Det gjelder både de mange monumentene og bygningene med særpreget arkitektur, men også veggene, som er dekket av gatekunst. Barcelona har et stort miljø av graffitikunstnere, og til tross for kommunens forbud i 2006 har den kunstneriske bevegelsen levd videre og kledd byens vegger i en bølge av farger. Fra Banksy til M. Brainwash har selv noen av verdens mest kjente graffitikunstnere satt sitt preg på Barcelona. Smugene i gamlebyen, det vil si bydelene Raval, Ribera og Gòtic, har fargerike vegger, tunneler, broer og fasader. Man finner også slående visuelle uttrykk i høydene over Barcelona, særlig i Guinardó-parken ved Montana-galleriet. Misclena-galleriet tilbyr også utstillinger av samtidskunst og gatekunst. Gatekunsten har utvilsomt bidratt til å styrke Barcelonas kulturelle image, og dersom det finnes ett sted man ikke bør gå glipp av, er det industribydelen Poble Nou.

Barcelonas arkitektoniske rikdom

Det som også gjør Barcelona særegen, er byens modernistiske arkitektur. Anerkjente arkitekter som Antoni Gaudí, Josep Puig i Cadafalch og Lluís Domènech i Montaner formet oppsiktsvekkende byggverk og skapte et bybilde som er unikt i verden. Den berømte Sagrada Família av Gaudí, som nettopp ble ferdigbygd etter 144 år med konstruksjon, må naturligvis nevnes. Den er på mange måter blitt Barcelonas emblem.

Gate i Barcelonas historiske sentrum

Dersom det finnes én bydel man absolutt bør besøke i Barcelona, er det den gotiske bydelen, El barri Gòtic. Her finner man alle byens eldste monumenter, fra bymurene til de berømte søylene fra Augustus-tempelet. Blant de viktigste stedene finner vi også Palau de la Generalitat de Catalunya, Santa Eulàlia-katedralen og Plaça Sant Felip Neri, som vitner om en svært urolig historisk fortid. Bydelen Eixample, som huser Sagrada Família, symboliserer på sin side Barcelonas fornyelse. Det merkes også i den mer moderne utformingen. Det var arkitekten Ildefons Cerdà som satte i gang forbedringen av denne bydelen og utvidelsen av byen rundt midten av 1800-tallet.

Offentlig kunst: når Barcelona åpner seg mot verden

I tillegg til den oppsiktsvekkende arkitekturen i bygningene sine løfter Barcelona frem offentlig kunst gjennom ulike museer, gallerier, parker og hager. Byens kunstneriske arv er både rik og mangfoldig, med monumenter og statuer som den berømte Santa Eulàlia på Plaça del Pedró, fra 1673. Det er også verdt å nevne Montjuïc-fjellet, som blant annet var vertskap for den internasjonale utstillingen i Barcelona i 1929. Det samme gjelder Tibidabo og den øvre delen av byen, som byr på en spektakulær utsikt over Barcelona og områdene rundt. Kunstnere og arkitekter som Santiago Calatrava Valls og Josep Lluís Mateo har etterfulgt Gaudí og Miró og dermed skapt en viss kontinuitet i byens kunstneriske uttrykk.

Barcelona har svært mye å tilby, både kulturelt og arkitektonisk. I museene så vel som i smugene finner man århundregamle vitnesbyrd som har bidratt til å gjøre byen til det den er i dag. Som Catalonias perle har Barcelona klart å forene tradisjon og modernitet, med en dyp forankring i fortiden og røttene sine, men samtidig med hånden strakt ut mot fremtiden.

Amsterdam – kunstens by 🔒

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.