Usbekistan ønsker ikke å velge side – verken mellom øst og vest eller mellom fortid og fremtid. I stedet bygger landet en utenrikspolitikk på tillit, modernisering og regionalt samarbeid.
Usbekistans utenrikspolitikk har gjennomgått en grunnleggende forandring siden slutten av 2016, kjennetegnet av en overgang fra relativ isolasjon til åpenhet, pragmatisme og en mer aktiv rolle på den globale arenaen. Et tydelig bevis på denne omstillingen er innføringen av visumfrihet for borgere fra nærmere 100 land—mange av dem europeiske—samt en kraftig vekst i direkte utenlandsinvesteringer, som nådde nesten 12 milliarder dollar i 2024, mer enn fire ganger nivået i 2016. Disse utviklingstrekkene har styrket landets internasjonale forbindelser betraktelig og understreket Usbekistans vilje til åpenhet og globalt samarbeid.
Denne dreiningen har også bidratt til en ny geopolitisk dynamikk i Sentral‑Asia. Forholdet mellom landene i regionen har blitt mer konstruktivt, samarbeidsorientert og til dels broderlig. Usbekistan prioriterer nå forbindelsene til de andre sentralasiatiske republikkene, i trygg forvissning om at regional stabilitet og velstand starter med tett samarbeid basert på tillit innad i regionen. Etter hvert som Sentral-Asia gjenvinner sin historiske rolle som bro mellom sivilisasjoner, står Usbekistan i sentrum av denne utviklingen – geopolitisk nøytral, økonomisk i omstilling og aktiv på det diplomatiske plan.
Samtidig fører landet en flerrettet utenrikspolitikk—balansert, suveren og styrt av nasjonale interesser. I denne sammenheng spiller Russland og Kina naturlig nok fremtredende roller, gitt deres geografiske nærhet, historiske bånd og økonomiske tyngde. Russland har lenge vært en sentral strategisk og økonomisk partner. De siste årene har Kina gått forbi Russland som Usbekistans største handelspartner, noe som speiler Beijings økte investeringer og engasjement i regionen.
Det er likevel viktig å understreke at Usbekistan ikke favoriserer én enkelt partner fremfor andre. Målet er å bygge gjensidig fordelaktige relasjoner med et bredt spekter av land, samtidig som nøytralitet og fleksibilitet bevares i møte med globale spenninger. Prinsippet om lik avstand og diversifisering gjør det mulig for landet å samarbeide effektivt med alle de store aktørene—både i øst og i vest.
Særlig legger Usbekistan stor vekt på å styrke forbindelsene til Europa og den øvrige vestlige verden, av klart strategiske grunner.
For det første ønsker Usbekistan, i arbeidet med å modernisere offentlig forvaltning og reformere nøkkelsektorer, å lære av vestlige demokratier—ikke ved å kopiere modellene ukritisk, men ved å tilpasse beste praksis og unngå feil andre har gjort. Utdanningssektoren står her i første rekke. Myndighetene oppmuntrer offentlig sektor til å rekruttere fagfolk med vestlig utdanning og internasjonal erfaring, fordi de tilfører globale perspektiver og reformvilje.
For det andre arbeider Usbekistan målrettet for å tiltrekke direkte utenlandsinvesteringer, ikke bare som kapitaltilførsel, men også som viktig kanal for overføring av kunnskap, avansert teknologi og lederkompetanse. Selv om det i enkelte tilfeller finnes nasjonale finansielle ressurser, mangler landet ofte nødvendig teknisk kapasitet, institusjonell erfaring og gjennomføringsevne—særlig for store og komplekse utviklingsprosjekter.
Her kan vestlige investorer og fagfolk innta en avgjørende rolle. Deres erfaring fra områder som infrastrukturutbygging, finansielle tjenester, geologi, fornybar energi, offentlig forvaltning og helsevesen er særlig verdifull. Ved å trekke inn utenlandske partnere med dokumentert kompetanse på disse feltene, ønsker Usbekistan å fremskynde reformresultatene, styrke institusjonell robusthet og levere mer effektive offentlige tjenester—til støtte for de overordnede målene i Uzbekistan 2030‑strategien.
Usbekistan erkjenner likevel at samhandling med Europa byr på særlige utfordringer. Beslutningsprosessene i EU kan være tregere og mer byråkratiske enn de mer sentraliserte modellene i Russland og Kina. Geografisk avstand og skiftende prioriteringer på EU‑nivå skaper tidvis flere hindringer. Likevel ser vi en positiv utvikling i forholdet mellom EU og Usbekistan. Europeiske ledere gir i økende grad Sentral‑Asia høyere prioritet i sin utenrikspolitikk. Nylige besøk på høyt nivå—blant annet av presidentene for Det europeiske råd og EU‑kommisjonen til Tasjkent—viser denne fornyede interessen. President Mirzijojev har på sin side besøkt flere europeiske hovedsteder, noe som bekrefter Usbekistans ønske om tettere bånd til EU.
Usbekistan nyter allerede godt av GSP+‑ordningen, som gir over 6 500 produkter fra landet tollfri adgang til EU‑markedet. Ordningen gir usbekiske eksportører et tydelig konkurransefortrinn og støtter landets overordnede mål om å diversifisere eksporten. Det må imidlertid erkjennes at ordningens fulle potensial ennå ikke er utnyttet. Dette peker på betydelige ubrukte muligheter for å øke handelsvolumet og styrke markedsintegrasjonen med EU.
Ytterligere fremgang ventes når avtalen om utvidet partnerskap og samarbeid (EPCA) mellom Usbekistan og EU ratifiseres senere i år. EPCA vil ikke bare formalisere et nytt stadium i de bilaterale forbindelsene, men også åpne for flere insentiver til samarbeid på en rekke strategiske områder, blant annet handel, forvaltning, utdanning, klimapolitikk og innovasjon.
Avslutningsvis er Usbekistans utenrikspolitikk prinsipiell, men også fleksibel, bygget på en flerrettet tilnærming som søker å ivareta nasjonale interesser uten å bli fanget i geopolitiske rivaliseringer. Landet bestreber seg på å balansere og diversifisere sine partnerskap, samtidig som det fremmer en fredelig, regelbasert og utviklingsorientert verdensorden. Denne tilnærmingen gjenspeiler landets overordnede visjon om å bygge et moderne, inkluderende og globalt forbundet Usbekistan.
Usbekistan satser stort på utvinning av «det usynlige gullet» 🔒
