Et språk tjener ikke bare til å tale, men også til å tenke. Når man endrer språket, endrer man derfor også den mentale strukturen og virkeligheten som språket beskriver. Ved å skape uttrykk og eufemismer som blokkerer tenkning, fanger den moderne progressivismen mennesket i en manglende evne til å tenke.
Sami Biasoni er en fransk filosof, forfatter og samfunnsdebattant kjent for sine analyser av språkets politiske og ideologiske funksjon. Han underviser ved ESSEC Business School og har skrevet en rekke essays om hvordan moderne aktivisme former tenkning og offentlig debatt gjennom språklige strategier.
Biasoni har redigert nyutgivelsen boken «Leksikon over samtidens eufemismer og språklige manipulasjoner drevet av aktivisme» (Encyclopédie des euphémismes contemporains et autres manipulations militantes de la langue). Han har utgitt «Ubehag i det franske språket» (Malaise dans la langue française – 2022), hvor han undersøker hvordan ordvalg og eufemismer brukes som maktmidler i dagens samfunn.
Biasoni har blitt intervjuet av Jean-Baptiste Noé, redaktør i Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits.
– Det finnes alltid en politisk dimensjon i språk. Språk er aldri nøytralt: ordene og uttrykkene vi bruker knytter oss, eller forsøker å knytte oss, til et politisk element.
– Spørsmålet om hvorvidt språket er et nøytralt underlag for tenkning, er helt grunnleggende. Etter min mening, og i motsetning til hva forkjemperne for «alt er politisk» hevder, er det faktisk det. Det hindrer likevel ikke at språket i noen grad kan bli ideologisk ladet, særlig når det utsettes for press fra aktivistiske krefter. Det var nettopp det som fikk meg til å tenke ut dette verket.
Les også: Toledo – den historiske hovedstaden for billedgeopolitikk 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
– Å erkjenne at et ord har sin egen historie, betyr ikke nødvendigvis at det ikke kan være nøytralt. Ta ordet «parfyme»: det bærer med seg et komplekst nett av forestillinger, tolkninger og poetiske bilder. Men over tid jevner disse dimensjonene seg ut, fordi de tilhører et subtilt nettverk av betydninger som stadig er i samspill.
– Den semantiske tvangen som politisk aktivisme utøver, har en tendens til å begrense dette komplekse feltet ved å påtvinge en enkelt tolkning, mens ethvert ord til en viss grad er både flertydig og flerkulturelt. Derfor mener jeg at taleren ikke er lenket til sitt språk – han er fri.
– Språket er også en felles verdi som gjør det mulig for et samfunn å finne sammen. Når man politiserer språket eller skaper ord med skjulte feller, ødelegger man det som binder et fellesskap sammen.
– Nettopp. Jeg liker bildet av språket som en ideologisk slagmark. Jeg skrev om dette allerede i «Ubehag i det franske språket» (Malaise dans la langue française, 2022), særlig om såkalt inkluderende språk. Denne slagmarken er full av miner i form av ord. For selv de verste totalitarismene oppfant aldri et nytt språk fra ingenting; derimot fylte de språket med uunngåelige politiske markører som skulle tvinge og begrense ytringene. På den måten kvelte de samfunnets frihet til selvbestemmelse.
– Hvordan oppstår denne prosessen? Gjennom medier, politikk eller akademia?
– I våre vestlige sosialdemokratier er det faktisk en prosess. Det er det som skiller oss fra totalitære regimer, hvor en vertikal beslutning påtvinger en offisiell terminologi (språket i Det tredje riket, det bolsjevikiske regimet, Orwells nyspråk). Her står vi overfor en sosial konstruksjon.
– To kilder spiller en sentral rolle i dagens ny-progressivisme: på den ene siden akademia, som produserer konsepter eller pseudokonsepter som «hvit skjørhet»; på den andre siden aktivistmiljøet, som fastsetter sine egne normer – enten i samklang med visse akademiske nyskapninger, eller etter eget forgodtbefinnende, alt etter hvilke kamper det ønsker å fremme.
– Dette fenomenet er særpreget for vår tid, hvor avstanden mellom aktivisme og universitet er blitt svært liten. Vitenskap ble lenge sett som adskilt fra den som utøvde den. Etter andre verdenskrig ble observatøren tatt med i eksperimentet: hans erfaring og subjektivitet ble ansett som «vitenskapelige» elementer i samfunnsfagene. Dette åpnet døren for aktivister til å tre inn i akademia – og for akademia til å ta på seg et aktivistisk preg, til det punkt at aktivisme ble et vitenskapelig krav i enkelte fag som x-studies. Denne gjensidige påvirkningen satte et helt etablert system i bevegelse.
Les også: Kritisk geopolitikk og kampen om verdensbildet 🔒
– Derfra oppstår en form for kjede som aktiverer et tett nettverk av mediale og politiske bindeledd. Politikerne tar opp de begrepene som best treffer deres velgeres holdninger eller krav. Mediene, på sin side, elsker kontroverser og sosiale effekter. Å skape et nytt begrep har en performativ kraft: det frembringer sosiale fenomener som i sin tur legitimerer begrepet. Ta for eksempel «mansplaining»: når fenomenet først får et navn, oppstår vitnesbyrd, hendelser, debatt, forskning og budsjetter.
– Blant de begrepene som dukker opp, er det mange som handler om forholdet mellom kjønnene, rase eller miljø. De tar ofte opp reelle problemer, men fordreier dem.
– Ja. Det er ofte snakk om gamle temaer tolket på nytt i lys av dagens følelser. Likestilling har lenge gjort fremskritt i Vesten; den trengte ikke de radikale kravene fra vår tid for å utvikle seg. I Frankrike har den universelle antirasismen de siste tretti årene blitt kapret av en ny form for antirasisme – paradoksalt nok en rasebasert antirasisme som fremmer andre metoder og må skape nye begreper for å rettferdiggjøre seg.
– Tilsvarende handler dagens miljøtenkning mindre om naturen enn om sosiale relasjoner, menneskets rolle i økosystemene og det man kaller antropocen (red. anm. et foreslått geologisk tidsbegrep som brukes for å beskrive epoken der menneskelig aktivitet har fått vesentlig innvirkning på jordens økosystemer og klima. Begrepet er omstridt og ikke offisielt anerkjent i den geologiske tidsskalaen).
– Du snakker også om et narsissismekult: et språk som heller lukker enn forener.
– Mange av begrepene i boken er eksempler på hvordan en liten elite tar eierskap over debatten: en minoritet i antall, men majoritet i innflytelse, fremmer disse uttrykkene, mens folk flest enten ignorerer eller avviser dem. Det fungerer som et sosialt statusmerke og et middel til moralsk posering.
– Jeg blir noen ganger spurt hvorfor det er færre begreper fra «den andre siden». Konservative skaper også begreper, men i mindre grad. Interessant nok har nykonservatismen, med trumpismen som eksempel, inntatt språket som kamparena. Den nærmer seg av og til ny-progressivismens ytterligheter, men på motsatt vis: der ny-progressivismen overproduserer begreper, forsøker nykonservatismen å ødelegge dem, å sensurere og operere innenfor en forenklet virkelighet.
– Du beskriver dette som «komfortable symbolske seire»: man skaper et ord og tror dermed problemet er løst.
– Helt riktig. Det er først og fremst en komfort i å unngå fysisk risiko: det er lettere å diskutere i en nyfeministisk salong enn å støtte kvinner som ønsker å kaste sløret i Iran. Så er det komforten i tilsynelatende effektivitet: man vet egentlig at sakene er altfor komplekse og metodene altfor svake, til og med motvirkende, men følelsen av å handle er nok.
– Man nøyer seg med symbolske seire, ofte oppnådd med støy og drama – som å tvinge frem en offentlig unnskyldning for et upassende ord. Til slutt finnes det et dypt pessimistisk, tidvis nihilistisk drag i den ny-progressive tenkningen, som etter å ha idealisert verden ikke lenger tåler dens virkelighet.
– I skolen ser man en utarming av språk og ordforråd. Jo færre ord vi har, desto lettere fylles tomrommet med store, uklare begreper.
– Det er sant, men det inngår i et større fenomen: verdens avfortryllelse. Politisk betyr det at målene glipper. Hva ville for eksempel bety et «fullendt» likestillingsmål? Alexis de Tocqueville så det klart: jo mer likestilling man oppnår, desto mer følsom blir man for ulikhet. På samme måte har mangfold ingen definert endestasjon – man kan alltid hevde at det er utilstrekkelig. Dermed forfølger man mål uten klart perspektiv, og det nærer den nihilismen jeg nevnte.
– Samtidig har vi avpoetisert og avestetisert verden: vi forviser nyanser og kompleksitet, aksepterer ikke at menneskelige fenomener er tidkrevende og langsomme, og nøyer oss med flytende, vage begreper. I litteraturen har romanen, fanget av autofiksjonen, snevret inn sitt felt ved å avvise den store fortellingen – selv om den kunne bidratt til å gjenfortrylle verden.
Les også: Når gravkamre blir geopolitikk: Roma-katakombenes uventede velgjører 🔒
– Ideenes verden skrumper inn under påskudd av hastverk. Ferghane Azihari analyserer uttrykket «klimakrise» i Encyclopédie: paradoksalt nok, jo mer man taler om hast, desto mindre rom blir det for reelle løsninger på problemene man påpeker. Man mister evnen til ærlige vurderinger, nyanserte debatter og veloverveide beslutninger.
– Mangfoldet av bidragsytere i boken din viser at det fortsatt finnes et intellektuelt liv som evner å avvæpne begrepene og gjenopprette sunn fornuft.
– Ja. Ta Emmanuel Pierrats eksempel om tilbakeføring av kunstverk: man kan både stille spørsmål ved et grunnleggende prinsipp – at uavhendelighet ikke er et totem – og samtidig anerkjenne de enkelte situasjonenes kompleksitet. Noen verk bør bli der de har blitt bevart og verdsatt, mens andre kan reise eller føres tilbake dit de kom fra.
– Denne nyansen må bli normen, ellers vil vi bare bevege oss fra konflikt til konflikt, drevet av tomme polemikker. Dersom vi kun tenker i termer av kapitaloverføring, ulikhet og dominans – som mange av begrepene vi analyserer er ment å beskrive – vil vi ende opp i et hardt samfunn ute av stand til å finne felles løsninger på sine problemer.
– Så vi må vende tilbake til nyansene, med mindre sentimentalitet.
– Ja, langt mindre sentimentalitet i politikken, som først og fremst bør være et teknisk rom for kollektive beslutninger under usikkerhet. Men mer følelser i de estetiske og etiske sfærene: ekte respekt for andre, verdighet, glede over det vakre, kunsten, kulturarven, og delte fremtidsvisjoner. Postmoderniteten gjorde det motsatte av hva den burde: den estetiserte politikken og teknifiserte det følsomme. Det er en av hovedårsakene til at vårt sosiale prosjekt har fungert dårlig siden andre verdenskrig.
