Omveltningen i amerikansk politikk er trolig gode nyheter for Ukraina. President Trumps ambisjon om normalisering av forholdet til – og ettergivenhet overfor – Russland står nå overfor alvorlige hindringer. Gjenopptakelsen av en entydig støtte til Kiev er imidlertid fortsatt avhengig av den politiske striden i USA.
Kortversjonen
- Demokratenes seier i mellomvalget gir partiet solide flertall i Kongressen og styrker handlingsrommet for utenrikspolitikken.
- Komiteene for utenrikssaker og forsvar vil ledes av erfarne atlantister som støtter økonomisk og militær bistand til Ukraina.
- Kongressen kan bruke lovgivningsmekanismer og koble ukrainastøtte til større budsjetter for å omgå presidentens eventuelle veto.
- Russiske medier erkjenner at maktskiftet i USA kan ødelegge Kremls håp om gunstige betingelser for en fredsavtale.
- Trumps utnevnelse av Stephen Miller varsler en krevende avslutning, men Kongressens makt vil trolig dempe hans kurs.
Det demokratiske partiets overraskende seier i det amerikanske mellomvalget skyldtes først og fremst bekymringer knyttet til den innenlandske økonomien. Men konsekvensene av denne seieren og den avvisningen av Donald Trumps presidentskap som den representerer, vil få enorm betydning for den euro-atlantiske alliansen og for Russlands aggresjon mot Ukraina.
Omfanget av flertallene Demokratene har oppnådd i Senatet (hele 56 senatorer av 100) og i Representantenes hus (om lag 260 av 435 seter) gir partiets ledelse handlingsrom og marginaliserer innflytelsen til en håndfull ytterliggående venstreorienterte lovgivere, hvis innflytelse på utenriks- og sikkerhetspolitikken sannsynligvis vil være ubetydelig. I tillegg innebærer den demokratiske seieren at lovgivningskomiteene som behandler utenrikssaker, forsvar og bevilgninger, vil være i hendene på langvarige atlantister og tilhengere av militær og økonomisk bistand til Ukraina. Like viktig er det at gjenoppbyggingen av en tverrpolitisk, pro-ukrainsk og pro-atlantisk utenrikspolitikk vil bli hjulpet av det faktum at republikanerne som skal fungere som ledende minoritetsmedlemmer i forsvars- og utenrikskomiteene, forstår at Russland utgjør en direkte trussel mot den euro-atlantiske sikkerheten. En ånd av tverrpolitisk samarbeid i nasjonale sikkerhetsspørsmål kan bli styrket av en gryende strid om retningen for et republikansk parti etter Trump, som vil sette tradisjonelle republikanere på nasjonalt sikkerhetsområdet opp mot isolasjonister med tilknytning til MAGA-bevegelsen.
Det ideelle ville være at den nye ledelsen i Kongressen overbeviser president Trump om å oppgi sin politikk for samarbeid med Russland og legge bort sin fiendtlighet overfor europeiske og euro-atlantiske institusjoner. Men hvis slike forsøk mislykkes – noe som er en reell mulighet – finnes det en rekke lovgivningsmessige mekanismer som Kongressen kan benytte for å endre Ukraina-politikken og styrke USAs forpliktelser overfor sine langvarige allierte.
Les også: John Bolton: – Trump blir i økende grad ansett som en «lame duck»-president 🔒
Hvordan det kan fungere
En slik mekanisme er å knytte finansiering av spesifikke formål til større lovforslag som er topprioriteter for presidenten. Dette kan for eksempel bety at ny finansiering av Ukrainas militære behov eller håndhevelse av sanksjoner mot Russland kan knyttes til den årlige samlede forsvarsbevilgningen i USA eller avgjørende finansiering av det innenlandske budsjettet. I en slik situasjon, dersom hovedlovforslaget oppfyller mange av presidentens politiske mål, er det lite sannsynlig at han vil utøve sin vetorett.
«En slik mekanisme er å knytte finansiering av spesifikke formål til større lovforslag som er topprioriteter for presidenten.»
I Senatet vil en slik taktikk kreve mer enn det enkle flertallet i Representantenes hus for å påberope seg «cloture» (prosessen der minst seksti senatorer samtykker i å bringe et lovforslag til full avstemning). Med så mange som 56 stemmer i ryggen vil det å fremme og endre lovgivning kreve støtte fra bare en håndfull moderate republikanere, hvorav mange har vært uenige i Trumps tilnærming til Russland, Ukraina og resten av Europa. Noen av disse moderate, som hittil har holdt seg stille, kan i dag føle seg friere til å handle og ytre seg etter hvert som Trumps makt avtar. De viktigste republikanske stemmene i Senatet når det gjelder nasjonal sikkerhet, senatorene Roger Wicker og James Risch, er overbeviste atlantister og støttespillere for Ukraina, i likhet med den nåværende republikanske senatslederen, John Thune.
Selv om mye vil avhenge av den kommende kampen om hjertet, sjelen og retningen til Det republikanske partiet etter Trump, er det også utsikter til at Kongressen av og til vil klare å samle tverrpolitiske to tredjedels flertall i viktige saker for å overstyre et veto fra Trump. I tillegg til militær og økonomisk bistand til Ukraina kan slike veto-sikre flertall oppstå til støtte for å stanse finansieringen av krigen mot Iran, og for å oppheve eller reversere Trumps økonomisk skadelige (og inflasjonsdrivende) tollsatser.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Det finnes ytterligere grunner til å forvente et potensielt skifte i administrasjonens Russland- og Ukraina-politikk. De viktigste forkjemperne for Trumps pro-russiske kurs, Jared Kushner og Steve Witkoff, vil trolig komme under press fra lovgivende komiteer som undersøker deres sammenblanding av personlige forretningsinteresser og diplomati. Allerede nå har fremadstormende demokratiske ledere som senator Jon Ossoff fra Georgia gjort de økonomiske forbindelsene med Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater og Russland til gjenstand for skarpe retoriske angrep og antydet at kommersielle interesser og personlig vinning har en skadelig innflytelse på USAs utenrikspolitiske interesser.
Meningsmålinger før valget viste at korrupsjon og interessekonflikter i Trumps innerste krets var blant de viktigste årsakene til republikanernes nederlag. Demokratene – så vel som republikanere som ønsker å løsrive partiet fra Trumps grep – vil trolig benytte seg av komitéundersøkelser og gjøre dette spørsmålet til et våpen i sine bestrebelser på å dempe presidentens utenrikspolitiske kurs. Demokratiske lovgivere har gjort det klart at de går inn for å fornye en del av den direkte militære og økonomiske støtten til Ukraina. Med mindre det skjer et gjennombrudd i Trumps hittil resultatløse forsøk på å megle frem en slutt på krigen, vil slike lovgivningsinitiativer trolig bli gjennomført når National Defense Authorization Act blir behandlet og utformet under den nåværende «lame duck»-sesjonen.
Hva vil Russland gjøre nå?
Russland aner allerede det kommende maktskiftet. I dagene etter det omveltende skiftet i amerikansk politikk har russiske medier snakket om sannsynligheten for at maktskiftet kan ødelegge Trumps planer for økonomisk samarbeid mellom USA og Russland. Det er en følelse av at de neste to månedene representerer et stadig smalere mulighetsvindu for å megle frem en slutt på krigen på vilkår som er gunstige for Kreml.
Les også: Tre strategiske dilemmaer for Europa i de pågående forhandlingene mellom USA, Russland og Ukraina 🔒
Dette betyr at de kommende ukene vil bli enda en test av Putins intensjoner. Hvis han ikke forsøker å inngå en rasjonell fredsavtale nå, vil han møte et langt vanskeligere politisk miljø i USA i 2027. Meningsmålinger viser at den amerikanske offentligheten sympatiserer med Ukraina og er fiendtlig innstilt til Putins Russland. Dette vil gi selvtillit til haukene i Det demokratiske partiet og deres ambisiøse republikanske motparter.
I denne sammenhengen vil de siste rapportene om president Trumps forsøk på å forhandle frem en omfattende europeisk sikkerhetsavtale med Russland som del av en bredere løsning på krigen i Ukraina, trolig møte overveldende motstand fra den nye Kongressen.
Konklusjon
De siste to årene har Trump ført en uberegnelig utenrikspolitikk som har undergravd tilliten hos USAs tradisjonelle allierte i den demokratiske verden og svekket Europa og Ukraina i møte med et stadig mer voldelig Russland. Nå vil denne politikken møte mer kritikk og motstand både fra det demokratiske flertallet og fra moderate republikanere, som i dag er styrket i sin vilje til å tale og handle tydeligere til støtte for den atlantiske alliansen på bakgrunn av Trumps økende upopularitet.
«De siste to årene har Trump ført en uberegnelig utenrikspolitikk som har undergravd tilliten hos USAs tradisjonelle allierte i den demokratiske verden og svekket Europa og Ukraina i møte med et stadig mer voldelig Russland.»
Trump vil fortsatt utøve betydelig makt på dette området og kan, hvis han ønsker det, forsøke å føre en destabiliserende og ødeleggende politikk. Hans utnevnelse av MAGA-hardlineren Stephen Miller som sin nye stabssjef tyder på en konfliktfylt avslutning på presidentperioden. Men demokratenes tilbakevending til makten, gjenoppblomstringen av atlantistiske republikanere og den lovgivende maktens gjeninnføring som en viktig motvekt til den utøvende makten i utformingen av USAs politikk vil trolig dempe Trumps verste utskeielser og innlede en gradvis prosess med å gjenoppbygge tilliten blant de demokratiske allierte til USAs pålitelighet.
