Den 3. november tok Demokratene tilbake Representantenes hus og Senatet. Ifølge den franske historikeren Hélène Harter er Donald Trump likevel ikke handlingslammet: Nå venter to år med maktkamp mellom presidenten og Kongressen og omgruppering blant republikanerne. Samtidig blir det stadig tydeligere at USA er yngre og mer mangfoldig enn sine folkevalgte.
Kortversjonen
- Demokratene gjenerobret Kongressen, noe som gir Donald Trump redusert handlingsrom og varsler to år med hard maktkamp.
- Til tross for tilbakeslaget beholder presidenten den utøvende makten, vetoretten og muligheten til å styre gjennom dekreter.
- Valgnederlaget skyldes delvis tradisjonell velgerflukt etter to år og et generasjonsgap mellom politikere og den unge befolkningen.
- Det republikanske partiet er dypt splittet, og MAGA-linjen utfordres av både tradisjonelle konservative og moderate krefter.
- Befolkningsendringer og kontroversiell innvandringspolitikk i Texas viser et mer mangfoldig USA der velgerne reagerer på føderale inngrep.
Intervju med Hélène Harter, professor i samtidshistorie ved Université Paris 1 Panthéon-Sorbonne og USA-spesialist. Hun har blitt intervjuet av Geopolitikas franske partnerpublikasjon, Revue Conflits.
– Demokratene har tatt tilbake Representantenes hus og Senatet. Hva betyr valgresultatet for hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer?
– Det første vi må ha klart for oss, er at situasjonen er annerledes enn i Frankrike. Det er ikke snakk om politisk samboerskap: Presidenten kan ikke oppløse Kongressen, og han setter selv sammen regjeringen. Han beholder dermed hele den utøvende makten. Alle lover må dessuten undertegnes av presidenten, som kan legge ned veto. For å overstyre et veto kreves det to tredjedels flertall i begge kamre. Begge parter må derfor samarbeide hvis de vil få gjennomslag for politikken sin.
– For Trump er det to forhold som skaper problemer. Det første er budsjettet: Han ville øke forsvarsbudsjettet fra om lag 1 000 til 1 500 milliarder dollar, men det nye flertallet i Kongressen er imot. Et budsjett må forhandles frem: «Jeg gir deg dette, så gir du meg det.» Samtidig finnes militærbaser og forsvarsindustri over hele landet. Selv en folkevalgt fra Demokratene som er imot krig, vil merke presset fra egen valgkrets. Det andre er utnevnelsene: Presidenten utnevner ministre, ambassadører og høyesterettsdommere, men Senatet må godkjenne dem. Det vil bli en nærmest umulig oppgave.
Les også: USAs makt hviler på et uholdbart statsbudsjett 🔒
– Gjør dette valgnederlaget Donald Trump fullstendig handlingslammet?
– Han får begrenset handlingsrom på en rekke områder. Han kan fortsatt bruke presidentdekreter, og det kommer han ikke til å avstå fra. Men før eller siden innhenter de økonomiske begrensningene enhver president. Han kan også bruke vetoretten til å blokkere vedtak. Han er en vingeklippet president, slik alle presidenter i samme situasjon har vært siden USAs grunnleggelse. Selv George Washington var det. Men hans kampvilje tyder på at han ikke kommer til å bruke to år på å spille golf. Han vil være president helt til siste time, og det kommer til å bli et politisk slagsmål. Det ser vi tydelig ved at han har erstattet sin stabssjef Susie Wiles med hennes stedfortreder Stephen Miller, som står langt til høyre politisk. Det er slett ikke et tegn på forsoning. Han gratulerte riktignok Demokratene på valgnatten, men faller raskt tilbake i sitt gamle mønster.
«Han vil være president helt til siste time, og det kommer til å bli et politisk slagsmål.»
– Det har vært snakk om en enorm blå bølge. Er dette en forbigående straffereaksjon fra velgerne, eller har Demokratene fått et nytt fotfeste?
– Her må vi sette resultatet i perspektiv. Det er en tradisjon at velgerne vender presidenten ryggen etter to år. Eisenhower mistet flertallet i begge kamre i 1954, og republikanerne vant ikke tilbake Representantenes hus før i 1994.
– Millioner av amerikanere hadde store forhåpninger da de valgte Donald Trump. Deretter kom møtet med virkeligheten. Dette er et sviende nederlag, men også et naturlig utslag av at makten veksler mellom partiene.
– Kongressvalget holdes dessuten samtidig med lokale valg, og folk stemmer faktisk ut fra lokale saker. I Frankrike undervurderer man hvor mye av amerikanernes hverdag som avgjøres i delstatene. Trumps navn sto ikke på noen stemmeseddel, selv om alle stemte for eller imot politikken hans.
– Dette er også et generasjonsvalg. Vi har snakket for lite om alderen til de sittende politikerne: Politikere fra de store etterkrigskullene stiller til valg for ørtende gang, akkurat som presidenten, mens medianalderen i befolkningen bare så vidt er over 38 år.
Les også: Demokratiske strateg: Derfor vendte velgerne Trump ryggen 🔒
– Var det én fløy i Det demokratiske partiet som seiret – den James Talarico representerer i Texas, eller den mer venstreorienterte fløyen til Abdul El-Sayed i Michigan? Eller er partiet svært splittet?
– For rundt tjue år siden het det «hvem som helst, bare ikke Bush». Nå er det «hvem som helst, bare ikke Trump». Men Det demokratiske partiet rommer ulike retninger: Én er mer opptatt av sosiale spørsmål og Medicare, en annen av identitetsspørsmål. Disse retningene er ennå ikke samlet til en felles politisk linje. Det som binder dem sammen, er forsvaret av individuelle friheter og fordømmelsen av korrupsjon på føderalt nivå.
– Også kandidater som ikke provoserte moderate republikanere, vant frem. Talarico er progressiv, men har en sterk religiøs overbevisning. I Texas når han frem til den jevne velgeren, i så stor grad at medlemmer av Bush-familien støttet ham. Skillelinjene vil bli tydeligere så snart man kommer til de konkrete sakene. Det ser vi i spørsmålet om datasentre: Velgerne har åpenbart stemt imot, men den nye guvernøren i Texas, Gina Hinojosa, presiserer at hennes midlertidige byggestans gjelder fremtidige prosjekter, ikke dem som allerede er under bygging. Fremfor alt går det egentlige skillet ikke mellom demokrater og republikanere, men mellom konservative og progressive. En konservativ republikaner kan finne sammen politisk med en konservativ demokrat.
Det egentlige skillet går ikke mellom demokrater og republikanere, men mellom konservative og progressive.
– Valgkampen foran presidentvalget i 2028 er i gang. Hvilke følger får nederlaget for kretsen rundt Trump, særlig J. D. Vance og Marco Rubio?
– Alle tenker på neste trekk. Vance prøver å distansere seg ved å legge skylden for nederlaget på krigen i Iran. Det er helt klart ikke noe godt trekk, for blant republikanerne liker man ikke forrædere. Utfordringen for enhver avtroppende visepresident er å stake ut sin egen kurs uten å gi inntrykk av å svikte presidenten. Men det skjer så mye på så kort tid i politikken. Hvem vil huske alt dette om to år? Rubio, på sin side, bygger på en mer moderat profil og sin utenrikspolitiske ekspertise.
Les også: Derfor kan Trump ha interesse av å sette Persiabukta i brann
– Men stemmer amerikanerne ut fra utenrikspolitikken? Egentlig ikke. Og å forlate regjeringen innebærer en risiko for å forsvinne ut av bildet: Det finnes svært mange visepresidenter som folk ikke engang husker lenger.
– Dessuten er Trump gammel. La oss tenke oss at han får et helseproblem. Da kan ting skje svært raskt, og Vance ville bli president. Det ville endre forutsetningene: Han er mye yngre og har en kone med innvandrerbakgrunn som kan tale på vegne av innvandrere. Jeg tror det vil komme et generasjonsskifte i 2028.
– Dette valgresultatet er en avvisning av MAGA-linjen. Kan Det republikanske partiet legge om kursen?
– Hvis partiet holder fast ved denne linjen, vil det ikke lenger kunne vinne regjeringsmakt. For å vinne må det tiltrekke seg uavhengige velgere og demokrater, og det vil ikke lykkes med en MAGA-linje. Nye skikkelser vil gradvis forsøke å tre frem. For MAGA-tilhengerne er ikke konservative: Se på Mike Pence, som er konservativ i ordets fulle betydning. Han har aldri kjent seg igjen i dem, og de betrakter ham som en forræder. Den republikanske leiren er svært splittet mellom tradisjonelle republikanere, som verken liker staten eller toll, MAGA-tilhengere, egentlige konservative og regionale varianter av alle disse gruppene. En republikaner fra California ser ikke verden på samme måte som en republikaner fra Florida. Men foreløpig er det fortsatt Trump, vennene hans og familien hans som har kontroll over partiet. Hvis de moderate skal vinne frem, har de en stor jobb foran seg med å gjenoppbygge partiet og ta tilbake kontrollen over det.
Les også: Republikansk strateg: Trump har ødelagt sin egen velgerkoalisjon 🔒
– Gina Hinojosa blir den første kvinnen med latinamerikansk bakgrunn som leder Texas. Likevel ble det sagt at latinovelgerne i Texas hadde sluttet opp om trumpismen. Hva har endret seg?
– For to år siden fantes det en slik støtte til Trump blant latinovelgerne, blant annet av økonomiske grunner. Så fikk de se ICE i aksjon. Det sjokkerte dem. De hadde ikke sett for seg at de selv kunne bli rammet, heller ikke de som kom fra familier som hadde vært bosatt i USA svært lenge. Innvandringspolitiet har aldri gått skånsomt frem, men nå har det gått enda lenger, med lovbrudd og en ny motstand fra lokale myndigheter. Vi må tilbake til raseskillepolitikkens tid for å finne en tilsvarende konfrontasjon mellom lokale myndigheter og føderale myndigheter. Selv tradisjonelle republikanere, som verdsetter individuell frihet, oppfattet ICEs fremferd som et brudd med idealene sine.
– I Texas ser vi hva USA er i ferd med å bli.
– Hva vil endre seg i Texas, som frem til nå har vært en republikansk bastion?
– Ting vil endre seg, men det er vanskelig å si hvor mye. Det er i alle fall sikkert at myndighetene ikke lenger vil støtte ICE. Spørsmålet om hvilke vilkår investorer som Elon Musk skal få, gjenstår. Men en demokrat fra Texas er ikke som en demokrat fra New England: Han er mer næringslivsvennlig. Texas var for øvrig i lang tid en delstat dominert av Demokratene. Kennedy hadde reist til Dallas, der han døde, for å samle Demokratene i Texas igjen.
– Texas er en forsøksarena for USA. Den demokratiske valgseieren faller sammen med endringer i befolkningssammensetningen: 41 prosent har hispanisk bakgrunn, 37 prosent er hvite uten hispanisk bakgrunn, 12 prosent er svarte og nær 7 prosent er asiater. Blant asiatene har stadig flere bakgrunn fra det indiske subkontinentet. Dette er befolkningsgrupper som i liten grad orienterer seg mot Europa. I Texas ser vi hva USA er i ferd med å bli, og Donald Trump er ikke representativ for dette U
John Bolton: – Trump blir i økende grad ansett som en «lame duck»-president 🔒
