Forbrytelsene begått av SS og Wehrmacht mot millioner av ukrainere i årene 1941–44 innebærer at Tyskland har en spesiell forpliktelse overfor Ukraina. Dette gjør de pseudopasifistiske argumentene fra enkelte tyske politikere og intellektuelle for å redusere eller avslutte støtten til Ukrainas selvforsvar særlig avskyelige.
Kortversjonen
- Tysklands historiske overgrep i Ukraina under andre verdenskrig skaper en spesiell moralsk forpliktelse til å støtte landet i dag.
- Tyskland er nå Ukrainas viktigste europeiske støttespiller, med rekordhøye budsjettmidler og omfattende militær og humanitær bistand.
- Radikale og høyrepopulistische partier i Tyskland fremmer pseudopasifistiske krav om stans i støtten og normalisering av forholdet til Russland.
- Den tyske Forbundsdagen har offisielt anerkjent landets spesielle historiske ansvar og plikt til å støtte ukrainsk selvforsvar mot russisk aggresjon.
- Å etterkomme de russiske kravene vil føre til ukrainsk kapitulasjon og ignorere Moskvas historiske brudd på internasjonale avtaler.
Tyskland er for tiden Ukrainas viktigste partner og støttespiller. Både bilateralt og gjennom sitt betydelige bidrag til EU-finansieringen har Tysklands direkte og indirekte budsjettmessige, militære, tekniske og humanitære støtte blitt avgjørende for Ukrainas overlevelse – spesielt siden USA kuttet sin militære bistand med 99 prosent i 2025. Med rundt 9 milliarder euro var Tyskland den største enkeltstående leverandøren av militær bistand til Ukraina i 2025, og i budsjettet for 2026 er det avsatt rekordhøye 11,5 milliarder euro til landet. Tyskland har også gitt midlertidig beskyttelse til om lag 1,3 millioner ukrainere siden 2022.
Dette nære forholdet mellom Tyskland og Ukraina er imidlertid en ny utvikling, og fremtiden er usikker. Frem til 2014 var Moskva Berlins viktigste partner i Øst-Europa. Frem til 2022 fortsatte Berlin, til tross for den allerede pågående russiske krigen, det meste av sitt energisamarbeid med Moskva, blant annet knyttet til de to Nord Stream-rørledningene. I dag er det fortsatt mange tyske stemmer som argumenterer for en delvis eller til og med full gjenopprettelse av vennskapelige forhold og økonomiske bånd til Putins Russland.
«Dette nære forholdet mellom Tyskland og Ukraina er imidlertid en ny utvikling, og fremtiden er usikker.»
Den 12 år lange politiske og intellektuelle debatten om den såkalte Ukraina-krigen (Ukrainekrieg) og hvordan man skal sikre «fred i Europa», vil gå inn i historiebøkene som en skammelig episode i det gjenforente Tysklands historie. Den ledes i dag av den radikale venstrefløysalliansen Sahra Wagenknecht (Bündnis Sahra Wagenknecht, BSW), som i oktober 2026 ble omdøpt til Alliansen for sosial rettferdighet og økonomisk fornuft, og det høyreekstreme partiet Alternativ for Tyskland (Alternative für Deutschland, AfD), sammen med en rekke pseudopasifistiske offentlige intellektuelle. Denne høylytte antikrigskampanjen har snudd hele ideen om pasifisme på hodet.
Les også: Tyskland må ruste opp
Selv om Ukraina er et åpenbart offer for en militær invasjon som har eskalert til en åpenbart ekspansjonistisk og delvis folkemordskrig, hevder de prorussiske partiene og deres millioner av tilhengere at Ukraina ikke fortjener ytterligere tysk støtte. Under et skinn av fredsarbeid fremmer hundrevis av tyske politikere og offentlige intellektuelle interessene til et ultranasjonalistisk og neoimperialistisk Russland, hvis ledelse rettferdiggjør sitt brutale angrep og sin terroraksjon mot Ukraina ved å benekte selve eksistensen av en egen ukrainsk nasjon.
Til tross for stadig flere bevis på russiske krigsforbrytelser i enorm skala har den nylige fremgangen til AfD, som nå er Tysklands mest populære politiske parti, ført til at pseudopacifistiske ideer har beveget seg fra den offentlige debatten inn i den politiske kampanjen. Den 14. oktober 2026 fremmet AfD- og BSW-fraksjonene i det nyvalgte delstatsparlamentet i Sachsen-Anhalt, som til sammen har 44 av delstatsforsamlingens 83 seter, i et forslag med tittelen «Fredssamtaler i stedet for en utvidelse av krigen i Ukraina» et krav om å stanse Berlins militære og ikke-humanitære økonomiske støtte til Ukraina, samt sanksjonene mot Russland. Dette ville, ifølge deres uttalte syn, føre til våpenhvile og en fredelig løsning på konflikten.
Det disse politikerne og intellektuelle fremstiller som et fredsinitiativ, ville imidlertid i praksis i beste fall resultere i en russisk seiersfred (Siegfrieden) – om ikke noe langt verre. I det mest velvillige tilfellet ville det bety Ukrainas delvise eller fullstendige kapitulasjon og tap av ytterligere territorium og/eller suverenitet til Russland. I verste fall ville en reduksjon av utenlandsk bistand til Ukrainas selvforsvar føre til en vellykket russisk offensiv dypt inn i det ukrainske kjerneområdet, og til fordrivelse, forflytning, deportasjon, ekspropriasjon, fengsling, tortur eller utryddelse av flere millioner ukrainere.
Les også: Tidligere leder av Forbundsdagens utenrikskomité: – Tyskland må velge side i stormaktsrivaliseringen
I begrenset grad utspiller det første scenariet seg allerede som følge av at andre land – fremfor alt USA – holder tilbake eller trekker tilbake hjelpen til Ukraina. Men i motsetning til en tilbaketrekning fra disse andre landene, ville en tilbaketrekning fra Tysklands side dytte en nasjon ut i avgrunnen som for mindre enn 100 år siden var et av de største ofrene for Tysklands totale krig i Øst-Europa. I 1987 beskrev holocaust-overlevende Ralph Giordano det tidlige etterkrigs-Vest-Tysklands motvilje mot å diskutere nazistenes forbrytelser offentlig og straffe gjerningsmennene som Tysklands «andre skyld». Den moralske svikten hos mange moderne tyskere – inkludert hundrevis av innflytelsesrike politikere og intellektuelle – kan en dag bli husket som en «tredje skyld».
Det tredje rikets største koloni
Mellom 1941 og 1944 var Ukraina i sentrum av nazi-Tysklands utryddelseskrig i Øst-Europa. Som Timothy Snyder, da ved Yale og nå ved Universitetet i Toronto, sa på en konferanse i den tyske Bundestag i juni 2017: «Formålet med andre verdenskrig, sett fra Hitlers synspunkt, var erobringen av Ukraina». Karel Berkhoff, fra NIOD-instituttet for krigs-, holocaust- og folkemordstudier i Amsterdam, har kalt Reichskommissariat Ukraine – den tyske okkupasjonsadministrasjonen i store deler av dagens Ukraina – «Det tredje rikets største koloni». Berkhoffs banebrytende monografi, Harvest of Despair, om nazi-Tysklands styre i Ukraina, skildrer et terrorregime som forvandlet landet til noe som lignet på en enorm konsentrasjonsleir. Dets hersker, Reichskommissar Erich Koch, skal angivelig ha sagt: «Hvis jeg møter en ukrainer som er verdig å sitte ved mitt bord, må jeg få ham skutt».
De ulike statistikkene over Tysklands ukrainske ofre er, avhengig av tellingsmetoden, divergerende, men likevel gjennomgående sjokkerende. Ifølge Encyclopedia of Ukraine ble «mer enn 5 265 000 sivile og krigsfanger drept» på ukrainsk territorium, blant dem rundt 900 000 ukrainske jøder. Totalt mistet Ukraina minst 8 millioner mennesker under andre verdenskrig, omtrent én av fem av landets førkrigsbefolkning på 41,7 millioner. I sin ovennevnte tale i Bundestag spurte Snyder hvorfor det «ikke alltid huskes at 6,5 millioner innbyggere i Sovjet-Ukraina døde som følge av den tyske okkupasjonen». Mer enn 1,3 millioner sovjetiske krigsfanger døde i leirer på ukrainsk jord. Over 2 millioner ukrainere ble deportert til Det tyske riket som tvangsarbeidere. Okkupantene ødela også 714 byer og 28 000 landsbyer, noe som gjorde rundt 10 millioner mennesker hjemløse.
Les også: Det utvalgte offeret: Ukraina
Disse og mange andre forbrytelser begått av Det tredje riket i Ukraina skaper varige moralske forpliktelser. Tysklands populære politiske slagord fra etterkrigstiden, «Aldri mer!», kan ikke bare bety at tyskere aldri mer må starte en krig. Det må også bety at det aldri mer kan være likegyldighet overfor skjebnen til en nasjon som Tyskland en gang forsøkte å underlegge seg og utrydde, og som nå er offer for en annen ekspansjonistisk ødeleggelseskrig.
«Disse og mange andre forbrytelser begått av Det tredje riket i Ukraina skaper varige moralske forpliktelser.»
Følgelig anerkjente Bundestag uttrykkelig Tysklands forpliktelser den 9. oktober 2026 ved å vedta et forslag fra de regjerende kristendemokratiske og sosialdemokratiske fraksjonene som bekreftet Tysklands «spesielle historiske ansvar overfor Ukraina». Et samtidig forslag fra opposisjonspartiet De Grønne fastslo at «Tyskland bærer et spesielt historisk ansvar for Ukraina og for fred i hele Europa». Selv om ingen parlamentariske grupper stemte mot noen av forslagene, avsto Bundestags store AfD-fraksjon fra å stemme på begge.
«Fred» som dekke for kapitulasjon
Det er ikke bare det tyske ytre høyre, men også Tysklands venstreorienterte, selvutnevnte «fredsleir» som foretrekker å ignorere eller benekte den mørke episoden i historien om de tysk-ukrainske forholdene og dens implikasjoner for i dag. I stedet føler mange tyskere fortsatt en forpliktelse overfor Russland, som også var et offer for nazistenes angrep på Sovjetunionen under andre verdenskrig. Snyder advarte allerede i 2017 om at «russisk utenrikspolitikk betrakter den tyske ansvarsfølelsen [for Tysklands forbrytelser mot russere snarere enn ukrainere] som en ressurs som kan manipuleres». Dette er en mekanisme som dagens pseudopasifister forsterker, bevisst eller ubevisst.
Blant andre pseudopasifistiske oppfordringer fra fremtredende tyske samfunnsfigurer publiserte den venstreradikale Sahra Wagenknecht og feministen Alice Schwarzer i februar 2023 et «Manifest for fred», som oppfordret Tysklands forbundskansler «til å stanse eskaleringen av våpenleveranser». På en påfølgende demonstrasjon i Berlin fordømte Wagenknecht den «endeløse utmattelseskrigen» som forsynes med «stadig nye våpen», og med dette mente hun tydeligvis våpen til Ukraina snarere enn til Russland.
Les også: Valget i Tyskland: Løpet er kjørt
BSWs Wagenknecht har siden blitt mer eksplisitt i å knytte en slutt på tysk bistand til en slutt på krigen. I forkant av gjenoppbyggingskonferansen for Ukraina i juli 2025 krevde hun at «ingen flere tyske skattepenger skal strømme ut foreløpig» og at en fredskonferanse måtte komme først. Under valgkampen i Berlin i mai 2026 kalte hun det galskap «at vi sløser bort milliarder på milliarder for å bestikke herr Zelensky og hans klikk».
AfD har flere bånd til Moskva og er derfor enda mer eksplisitt anti-ukrainsk. AfD-medformann Tino Chrupalla sa til Forbundsdagen i mars 2023 at Tyskland bør holde seg utenfor, «fordi det ikke er vår krig». I oktober 2026 sa AfD-medformann Alice Weidel til The Economist: «Jeg mener det er galt å fortsette å finansiere en krig som allerede er tapt».
Deler av Tysklands kunstneriske, litterære og akademiske intellektuelle miljø har banet vei. Allerede i april 2022 oppfordret 28 forfattere, kunstnere og forskere – blant dem romanforfatterne Juli Zeh og Martin Walser, filmskaperen Alexander Kluge og sosiologen Harald Welzer – Tysklands daværende kansler Olaf Scholz til ikke å levere «direkte eller indirekte ytterligere tunge våpen til Ukraina». Statsviteren Ulrike Guérot har beskrevet Ukrainas selvforsvar som en ukrainsk stedfortrederkrig for USA. En tidligere TV-korrespondent, Gabriele Krone-Schmalz, som tidligere hadde fremstilt Russlands annektering av Krim i 2014 som en selvforsvarshandling, uttalte til den kontroversielle avisen Berliner Zeitung i september 2025: «Vårt demokrati blir ikke forsvaret i Ukraina».
Les også: En unnskyldning for Russlands krig mot Ukraina, støttet av Elon Musk
En fred fra en traktatbryter
Den pseudopasifistiske retorikken til disse tyske antikrigsaktivistene ignorerer – bevisst eller ubevisst – hva Kreml selv sier, og fremmer dermed en «fredsplan» som ikke ville avslutte Russlands krig, men i stedet belønne ekspansjonistisk aggresjon og dermed kunne utvide den til andre deler av Europa. Moskva har gjentatte ganger og offentlig krevd ytterligere avståelser av territorium og suverenitet. Det har også avvist eller ignorert Kijevs forslag om en ubetinget våpenhvile eller om gjensidige moratorier på angrep mot energiinfrastruktur og angrep i Svartehavet. Siden 2022 har russiske statsmedier jevnlig sendt fantasier om utslettelse. Den 3. april 2022 publiserte RIA Novosti Timofey Sergeytsevs artikkel, «Hva bør Russland gjøre med Ukraina?», som oppfordret til en «de-ukrainisering» av landet.
Krav om en rask fredsavtale avslører også politisk naivitet i en annen forstand. I løpet av de siste 35 årene har Moskva brutt nesten alle sikkerhetsavtaler det har inngått med Ukraina, Moldova og Georgia, hvorav noen til og med ble ratifisert av det russiske parlamentet. Blant disse er først og fremst Belovezha-avtalene fra 1991, som oppløste Sovjetunionen og bekreftet den russisk-ukrainske grensen innenfor Sovjetunionen som den nye statsgrensen, avtalen om tilbaketrekning av russiske og moldoviske tropper fra 1994, Budapest-memorandumet fra 1994, den russisk-ukrainske vennskapsavtalen fra 1997, OSSE-Istanbul-dokumentet fra 1999, den russisk-ukrainske grenseavtalen fra 2003, den russisk-georgiske våpenhvileavtalen fra 2008, Genève-erklæringen fra 2014 fra EU, USA, Russland og Ukraina, samt Minsk-protokollen fra 2014 og Minsk-avtalen fra 2015.
I alle disse avtalene lovet Moskva å respektere grensenes ukrenkelighet og/eller å trekke tilbake sine uønskede regulære eller irregulære tropper fra Moldova, Georgia og Ukraina. Kreml brøt dem alle. Tretti år med straffrihet eller milde straffer for brudd på de sentrale bestemmelsene i disse bilaterale eller multilaterale avtalene bidro til å legge grunnlaget for Europas største krig siden 1945.
Tyskland, av alle land, burde vite hvor ettergivenhet overfor og territoriale innrømmelser til et ekspansjonistisk diktatur fører hen. Som Snyder uttrykte det i Bundestag i 2017: «Tyskland har ikke råd til å ta feil når det gjelder sentrale spørsmål i sin historie». Tyskernes egen tidligere angrepskrig og folkemord, samt deres spesielle historiske forpliktelser overfor den ukrainske nasjonen, krever mer tysk militær og økonomisk støtte til Ukrainas selvforsvar, ikke mindre.
