Hva som former vår geopolitiske virkelighet – og fremtiden for konkurrerende styringsmodeller.
Kortversjonen
- Den sentrale geopolitiske omveltningen i det 21. århundret er et strukturelt skille mellom to ulike syn på styring.
- Liberale demokratier praktiserer styring gjennom politikk, der legitimiteten springer ut fra innbyggernes deltakelse og valg.
- Modeller basert på politikk gjennom styring henter sin legitimitet fra dokumenterbare økonomiske resultater og langsiktig planlegging.
- Globaliseringen beveger seg vekk fra konvergens og inn i en fase med strukturert pluralisme og teknologisk fragmentering.
- Det globale sør søker strategisk autonomi ved å samarbeide med flere maktsentre basert på pragmatiske resultater.
Den sentrale geopolitiske omveltningen
Den sentrale geopolitiske omveltningen i det 21. århundret stikker dypere enn rivaliseringen mellom stormakter. Den springer ut av et strukturelt skille mellom to grunnleggende ulike syn på styring. Dette skillet preger landenes innenrikspolitiske systemer, økonomiske strategier og institusjoner, så vel som måten de opptrer på internasjonalt. Det påvirker hvordan stater definerer legitimitet, vurderer sine resultater, organiserer makt og myndighet, planlegger for fremtiden og utøver makt utenfor egne grenser. I kjernen står to motstridende styringsprinsipper: styring gjennom politikk og politikk gjennom styring. Forskjellen handler om mer enn institusjonelle varianter eller praktiske slagord. Modellene gir grunnleggende ulike svar på spørsmål som lenge har stått sentralt i politikken: hva som gir myndighetene legitimitet, hvordan stabilitet og deltakelse bør balanseres, og hvordan ansvarliggjøring skal veies mot effektivitet når langsiktige mål skal nås.
«Den sentrale geopolitiske omveltningen i det 21. århundret stikker dypere enn rivaliseringen mellom stormakter.»
Styring gjennom politikk: deltakelse og ansvarliggjøring
Styring gjennom politikk forbindes først og fremst med vestlige liberale demokratier som USA og Storbritannia. I denne modellen danner konkurranse om politisk makt selve grunnlaget for styringen. Valg avgjør hvem som skal styre, den offentlige debatten former den politiske kursen, og institusjonelle kontrollmekanismer begrenser maktkonsentrasjonen. Legitimiteten springer ut av innbyggernes deltakelse. Makten regnes som legitim fordi den er forankret i representative prosesser. I politisk teori omtales dette som deltakelsesbasert legitimitet, også kalt input-legitimitet. Beslutninger regnes som legitime fordi innbyggerne har en stemme og er representert, og fordi de kan avsette lederne sine fredelig gjennom fastlagte prosedyrer. Det er selve prosessen som gir myndighetene rett til å styre. Også upopulære resultater beholder derfor sin legitimitet, så lenge de følger av anerkjente demokratiske mekanismer. Modellen bygger på maktfordeling og institusjonell kontroll, uavhengige domstoler, frie medier og et sivilsamfunn som deltar aktivt. De største styrkene er tilpasningsevnen og muligheten til å holde makthaverne ansvarlige. Sosiale spenninger kan få utløp gjennom valg fremfor vold, politiske feilgrep kan rettes opp på fredelig vis, og regjeringer kan skiftes ut uten at hele systemet bryter sammen. Samtidig kan ordningene som sikrer ansvarliggjøring, skape betydelig ustabilitet i den langsiktige planleggingen. Valgsyklusene gir uunngåelig politikken en kortere tidshorisont. Polarisering kan gjøre den politiske konkurransen så fastlåst at beslutninger uteblir, og den strategiske kontinuiteten kan svekkes betydelig når regjeringer skifter kurs med få års mellomrom. I sterkt polariserte samfunn preges styringen av reaksjoner på det som skjer her og nå, fremfor av langsiktig strategi. Ambisiøse prosjekter som krever flere tiår med vedvarende innsats, kan dermed slite med å overleve i et system med sterk politisk konkurranse. Det gjelder blant annet omlegging av infrastrukturen, industripolitikk og håndtering av demografiske endringer.
Les også: Slutten på en epoke i Bolivia – mellom økonomisk brudd og politisk omforming
Politikk gjennom styring: resultater og kontinuitet
Den andre modellen, politikk gjennom styring, snur forholdet mellom politikk og styring på hodet. Her skal de politiske strukturene først og fremst sikre administrativ kontinuitet og langsiktig nasjonal utvikling. Legitimiteten bygger på dokumenterbare resultater fremfor konkurranse i valg. Det kan være økonomisk vekst, stabilitet, utbygging av infrastruktur, redusert fattigdom, teknologiske fremskritt og trygghet for innbyggerne. I forskningen kalles dette resultatbasert legitimitet, eller output-legitimitet. Styret rettferdiggjøres gjennom målbare resultater, og befolkningens aksept bygger på at systemet gir konkrete forbedringer i levestandarden. Singapore, Kina og Vietnam viser hvordan denne tilnærmingen kommer til uttrykk i ulike, men beslektede former. Singapore har gjort langsiktig byplanlegging og økonomisk planlegging til en fast del av styringssystemet, med tidshorisonter på flere tiår. Det gjør det mulig å gjennomføre infrastruktur- og boligpolitikken uten avbrudd som følge av valg. I Kina inngår femårsplanene i bredere visjoner for landets utvikling frem mot midten av århundret. Statlig styrt industripolitikk brukes til å lede den teknologiske utviklingen langs en strategisk kurs som ligger bemerkelsesverdig fast over tid. Vietnam har bygd sine nasjonale vekststrategier rundt stabile, langsiktige mål. Ambisjonen er å bli et høyinntektsland innenfor en tidshorisont på flere tiår. I disse systemene prioriteres stabilitet og kontinuitet i politikken gjennomgående. Politisk konkurranse, i den grad den finnes, er underordnet behovet for å holde fast ved en helhetlig strategi. Ingen av modellene er i seg selv uforanderlige eller anvendelige overalt. Begge utvikler seg over tid, og begge har særegne styrker og sårbarheter. Skillet mellom deltakelsesbasert og resultatbasert legitimitet får likevel stadig større betydning for hvordan stater orienterer seg internasjonalt, og legger rammene for konkurransen mellom dem.
Les også: Kinas økonomiske vekst i første halvår 2026 🔒
Fra konvergens til strukturell pluralisme
I store deler av perioden etter den kalde krigen var det internasjonale systemet preget av en sterk tro på konvergens. Forventningen var at globaliseringen gradvis ville føre verdens økonomiske systemer, styringsnormer og institusjonelle standarder nærmere hverandre. Verdens handelsorganisasjon og andre multilaterale rammeverk ga uttrykk for denne forestillingen. Troen var at tettere økonomisk integrasjon uunngåelig ville styrke det politiske samarbeidet og bidra til at institusjonene utviklet seg i samme retning. Nå svekkes denne antakelsen tydelig. På enkelte områder har utviklingen snudd helt. Verden følger ikke lenger én felles utviklingsbane mot liberal institusjonalisme, men går inn i en fase med strukturell pluralisme. Her eksisterer flere styringsmodeller side om side og konkurrerer med hverandre, uten en universelt akseptert oppskrift på hvordan stater skal styres. EU forsøker å bevare den regelbaserte multilateralismen. Samtidig må unionen tilpasse seg en virkelighet preget av strategisk konkurranse og avhengighet av andre på sikkerhetsområdet. USA fører i økende grad en politikk som prioriterer strategisk autonomi, industriell motstandsdyktighet, sikre forsyningskjeder og subsidier til egen industri. Kina har utvidet den statlig styrte økonomiske planleggingen. Parallelt har landet fremmet initiativer som knytter infrastruktur sammen på tvers av landegrenser og gir landets styringstilnærming større internasjonal rekkevidde. Grupperinger som BRICS har blitt mer synlige som alternative plattformer for samordning mellom fremvoksende økonomier som ønsker flere institusjonelle samarbeidsmuligheter å velge mellom. Utviklingen innebærer ennå ikke et fullstendig institusjonelt brudd. Den viser likevel tydelig at verden er på vei mot et multipolart system preget av konkurrerende syn på styring. Resultatet er en verden der én enkelt modell ikke lenger dominerer, og der ulike modeller eksisterer side om side under vedvarende spenninger.
Les også: Global idrett: Fremskynder sanksjonene mot Russland den geopolitiske fragmenteringen? 🔒
Økonomien som sikkerhetsspørsmål og teknologisk fragmentering
En av de tydeligste følgene av skillet mellom styringsmodellene er at økonomien i økende grad behandles som et sikkerhetsspørsmål. Handel, teknologi og finans brukes stadig oftere som virkemidler for strategisk innflytelse, fremfor som områder for gjensidig fordelaktig utveksling. Eksportkontroll med avanserte halvledere, industrisubsidier til grønn teknologi og omfattende sanksjonsregimer gjenspeiler denne nye geopolitiske virkeligheten. Økonomisk gjensidig avhengighet anses ikke lenger som nøytral eller som noe som i seg selv skaper stabilitet. Globale forsyningskjeder bygges bevisst om for å tåle forstyrrelser bedre, fremfor å være innrettet mot effektivitet alene. Finanssystemene blir mer mangfoldige og mindre bundet til tradisjonelle strukturer, mens alternative betalingsmekanismer med tilhørende valutaordninger langsomt får større utbredelse. Dollaren beholder foreløpig sin dominerende posisjon, men parallelle infrastrukturer vokser gradvis frem ved siden av den. Den teknologiske fragmenteringen kan bli enda dypere i årene som kommer. Konkurrerende standarder innen telekommunikasjon, styring av kunstig intelligens, digital infrastruktur og cybersikkerhet skaper systemer som bare delvis fungerer sammen. En verden med parallelle teknologiske økosystemer vil redusere integrasjonen og samtidig gi stormaktene større strategisk autonomi. Globaliseringen tar dermed ikke slutt. Den blir mer betinget, oppdelt og politisert, på måter som var utenkelige for bare ti år siden.
«En av de tydeligste følgene av skillet mellom styringsmodellene er at økonomien i økende grad behandles som et sikkerhetsspørsmål.»
Institusjonelt press og multilateralismens begrensninger
Skillet mellom styringsmodellene har også dyptgripende følger for internasjonale institusjoner og deres evne til å megle effektivt i konflikter. Multilaterale rammeverk ble utformet i perioder med forholdsvis stort ideologisk samsvar mellom stormaktene. De delte i stor grad de samme grunnleggende forutsetningene. Når disse forutsetningene spriker betydelig, svekkes håndhevingsmekanismene uunngåelig. Tvisteløsningen i handelsspørsmål lammes, sikkerhetsinstitusjonene strever med å håndtere stormaktsrivaliseringen, og enigheten om felles normer forvitrer gradvis. Institusjonene blir i økende grad arenaer der stater konkurrerer om legitimitet, fremfor instanser med anerkjent myndighet til å bedømme staters internasjonale opptreden. Gjennom deltakelse i institusjonene signaliserer statene tilknytning til bestemte styringsmodeller. Samtidig søker de strategisk autonomi utenfor de formelle multilaterale strukturene. For mindre stater skaper dette større usikkerhet. I et regelbasert system er forutsigbarhet og rettslig likebehandling til fordel for svakere aktører. I et maktbasert system forskyves innflytelsen derimot tydelig mot dem som har størst økonomisk eller militær tyngde. Multilateralismens levedyktighet vil derfor i stor grad avhenge av om stormaktene foretrekker å reformere institusjonene fremfor å omgå dem. Det blir også avgjørende om de kan tilpasse eksisterende rammeverk til reell pluralisme, fremfor å insistere på ensartethet.
Les også: Europas strategiske reproduksjonskrise 🔒
Det globale sør og strategisk autonomi
I dette landskapet i endring er det globale sør ikke lenger en passiv mottaker av geopolitisk press. Land som India, Brasil, Indonesia og Sør-Afrika følger i økende grad avanserte strategier for å knytte seg til flere maktsentre samtidig. Det gjenspeiler deres økende evne til å handle på egne premisser. I stedet for å velge ideologisk leir eller binde seg fast til én enkelt blokk vurderer disse statene styringsmodellene pragmatisk, ut fra konkrete resultater. Finansiering av infrastruktur, teknologioverføring, utviklingsresultater og politisk handlingsrom betyr ofte mer enn enighet om normer eller retorisk støtte til et bestemt syn på styring. Denne strategiske autonomien reduserer sannsynligheten for at verden deles i to etter mønster fra den kalde krigen. Samtidig gjør den det internasjonale bildet mer sammensatt. Stormaktene konkurrerer diplomatisk om innflytelse gjennom utviklingspartnerskap, energisamarbeid og teknologiinvesteringer. Det globale sør kan til slutt få avgjørende betydning for balansen mellom konfrontasjon og sameksistens. Det kan skje ved at disse landene avviser eksklusiv tilknytning til én side og insisterer på å opprettholde forbindelser på tvers av skillet mellom styringsmodellene.
Konfrontasjonsscenarioet: fragmentering og systemrisiko
Dersom skillet mellom styringsmodellene tilspisser seg til en konfrontasjon mellom systemene, vil fragmenteringen skyte fart på flere områder samtidig. Økonomisk frakobling kan spre seg langt utover høyteknologisektorene og omfatte bredere deler av handelen. Finansielle nettverk kan splittes i konkurrerende systemer med begrenset evne til å fungere sammen. Sanksjoner og motsanksjoner kan bli faste virkemidler i statenes utenrikspolitikk. Klimasamarbeidet kan svekkes faretruende dersom strategisk rivalisering gjennomgående veier tyngre enn behovet for kollektiv handling. Utviklingsfinansieringen kan samtidig deles mellom parallelle institusjonelle strukturer som konkurrerer med hverandre i stedet for å utfylle hverandre. En slik verden vil ikke nødvendigvis ha samme struktur som under den kalde krigen. I stedet for to fastlåste blokker med tydelige grenser kan den være preget av flere overlappende koalisjoner, tilbakevendende kriser og uforutsigbare samarbeidsmønstre. Den største risikoen vil ligge i selve uforutsigbarheten, snarere enn i en konfrontasjon mellom to blokker. Svekkede institusjoner vil øke transaksjonskostnadene, redusere tilliten mellom stormaktene og forsterke virkningene av sjokk som rammer hele systemet. Den militære signalgivningen i omstridte regioner kan tilta uten klare regler for maktbruk. På lang sikt vil følgen være en verden med mindre forutsigbarhet og større risiko for det internasjonale systemet som helhet.
Les også: Kina hevder sin økonomiske uavhengighet overfor USA
Sameksistensscenarioet: strukturert pluralisme
Alternativet er en strukturert sameksistens, der styringsmodellene forblir forskjellige, men opererer innenfor gjensidig anerkjente grenser. I dette scenarioet fortsetter den strategiske konkurransen, mens opptrapping håndteres aktivt. Institusjonene tilpasses et mangfold av modeller fremfor å påtvinge dem ensartethet. Sameksistens forutsetter at partene anerkjenner at ulike styringssystemer kan eksistere innenfor samme internasjonale orden, uten krav om å omforme eller demme opp for hverandres systemer. Det innebærer samarbeid om konkrete saksområder som klimapolitikk, global helse og finansiell stabilitet, selv om rivaliseringen fortsetter på andre områder. Systemer basert på styring gjennom politikk må vise at demokratiske prosesser fortsatt kan gi effektiv styring over tid, samtidig som makthaverne holdes ansvarlige. De må også vise at politisk konkurranse ikke trenger å føre til handlingslammelse. Systemer basert på politikk gjennom styring må på sin side opprettholde den resultatbaserte legitimiteten. Samtidig må de sikre åpenhet, motstandsdyktige institusjoner og stabile lederskifter på måter som bevarer internasjonal tillit. Sameksistens innebærer verken enighet eller at konkurransen opphører. Det handler om å håndtere rivaliseringen innenfor forutsigbare rammer som hindrer opptrapping mot et sammenbrudd i det internasjonale systemet. Historisk har geopolitisk stabilitet ofte vært mindre avhengig av ideologisk samsvar enn av klare spilleregler som stormaktene aksepterer.
Internt press og klimautfordringen
Hvordan de to styringsmodellene fungerer internt, vil få avgjørende betydning for det fremtidige samspillet mellom dem. Demokratiske systemer står i dag overfor betydelige utfordringer, blant annet polarisering, institusjonell slitasje og synkende tillit i befolkningen. En sentral utfordring er å gjenopprette en sammenhengende strategi uten å svekke innbyggernes representasjon. Resultatbaserte systemer er på sin side sterkt avhengige av vedvarende økonomisk vekst og sosial stabilitet for å opprettholde legitimiteten. Demografiske endringer, svakere produktivitetsvekst og svingninger i verdensmarkedene kan sette denne legitimiteten på prøve i tiårene som kommer. Ingen av modellene er skjermet mot indre press. Evnen til å tilpasse seg vil i stor grad avgjøre hvilke systemer som viser seg mest motstandsdyktige over tid. Klimapolitikken setter den internasjonale ordenen på en særlig viktig prøve. En global energiomstilling krever samordning i et omfang verden aldri før har sett. Samtidig blir grønn teknologi i økende grad en arena for industriell konkurranse. Konkurrerende infrastrukturinitiativer gjenspeiler både samarbeid og rivalisering, enten det dreier seg om vestlig ledede rammeverk for tettere forbindelser mellom land eller finansieringsordninger med Kina som sentrum. Energiomstillingen kan bli en plattform for felles handling, men også enda et område for strategisk konkurranse. Retningen som velges, vil i betydelig grad påvirke om mangfoldet av styringsmodeller utvikler seg mot stabilitet eller fragmentering.
Les også: Kinas demografiske styrke og økonomiske makt 🔒
Hvor vi står: mellom konfrontasjon og sameksistens
Verden står i dag mellom konfrontasjon og sameksistens. Det er fortsatt uvisst hvilken retning som til slutt vil vinne frem. Globale institusjoner er under press, men fungerer fortsatt. Den økonomiske gjensidige avhengigheten er omfattende, samtidig som den blir stadig mer politisert og betinget. Den strategiske konkurransen tiltar på flere områder, men et fullstendig brudd har ennå ikke funnet sted. Det neste tiåret vil trolig avgjøre om skillet mellom styringsmodellene stabiliseres innenfor en pluralistisk orden med anerkjente grenser, eller tilspisser seg til en strukturert konfrontasjon med økende risiko. Det store skillet mellom styringsmodeller er ikke en forbigående fase eller en ideologisk uenighet som vil blekne med tiden. Det uttrykker en grunnleggende og varig forskjell i hvordan samfunn definerer legitimitet og organiserer makt og myndighet. Styring gjennom politikk prioriterer representasjon, deltakelse og ansvarliggjøring gjennom fastlagte prosedyrer som grunnlag for legitim styring. Politikk gjennom styring prioriterer resultater, stabilitet og langsiktig strategisk planlegging som de viktigste kildene til befolkningens aksept. Begge tilnærmingene har reelle styrker, og begge har alvorlige sårbarheter. Den fremtidige verdensordenen vil ikke bli definert av at én modell seirer over den andre. Den vil bli formet av betingelsene for at begge kan fungere innenfor det samme internasjonale systemet. Det avgjørende spørsmålet i tiårene som kommer, er derfor ikke hvilken styringsmodell som vil dominere verden, men om begge kan eksistere innenfor samme internasjonale orden uten at rivaliseringen fører til et sammenbrudd i systemet. Geopolitikken går inn i en tid der rammene for et mangfold av styringsmodeller må forhandles frem, fremfor at modellene nærmer seg hverandre. Stabiliteten vil avhenge av disiplin, institusjonell nytenkning og strategisk tilbakeholdenhet fra alle stormakter.
«Styring gjennom politikk prioriterer representasjon, deltakelse og ansvarliggjøring gjennom fastlagte prosedyrer som grunnlag for legitim styring.»












