Folk, folkemengde og masse: Hva er forskjellen?

Folkemengdens psykologi og kollektiv vold.

Når sinne fører til ødeleggelser

Et knust butikkvindu, en plyndret forretning, en påtent bil: Slike bilder er blitt et velkjent innslag i franske medier. De dukker opp under demonstrasjoner og protestaksjoner med svært ulike utgangspunkter: politisk motstand, sammenstøt med politiet, sinne utløst av bestemte hendelser eller oppsamlede sosiale spenninger.

Til tross for de ulike omstendighetene står ett spørsmål igjen: Hvordan kan en kollektiv protest utvikle seg til ødeleggelser og ulovlig tilegnelse av eiendom? Svaret kan ikke reduseres til den lettvinte forklaringen om at en folkemengde har mistet fornuften. Like lite kan enhver ødeleggelse tolkes som uttrykk for et politisk opprør.

«Til tross for de ulike omstendighetene står ett spørsmål igjen: Hvordan kan en kollektiv protest utvikle seg til ødeleggelser og ulovlig tilegnelse av eiendom?»

Nyere forskning på opptøyer har kastet nytt lys over dette spørsmålet. Den viser at folkemengder ikke nødvendigvis handler irrasjonelt. De kan opptre ut fra en felles identitet, kollektive normer og en felles forståelse av situasjonen.

Forskningen understreker også at samspillet med politiet, opplevelsen av urettferdig behandling og den interne dynamikken blant deltakerne kan påvirke hendelsesforløpet. Hva forteller denne volden oss om folkemengdens mekanismer, spenningene i samfunnet og statens autoritet?

Folkemengden er mer enn summen av enkeltindivider

Først må vi klargjøre betydningen av begrepene «folk», «folkemengde» og «masse». Ernest Renan (1823–1892) betrakter i sitt berømte essay Qu’est-ce qu’une nation ? (Hva er en nasjon?) fra 1882 nasjonen som et historisk fellesskap som blant annet bygger på en felles hukommelse og en vilje til fortsatt å leve sammen. Dermed etablerer han et utgangspunkt for å skille et politisk fellesskap fra en ren samling individer.

For Gustave Le Bon (1841–1931) er folkemengden, slik han beskriver den i sin like berømte bok Psychologie des foules (Folkemengdens psykologi) fra 1895, et kollektiv der individene trekkes med av en felles dynamikk preget av sterke følelser.

Hannah Arendt (1906–1975) betrakter i Les origines du totalitarisme (Totalitarismens opprinnelse) fra 1951 massene som atomiserte befolkningsgrupper, løsrevet fra tradisjonelle organisasjoner og politiske strukturer. Dermed blir de mottakelige for mobilisering og utnyttelse fra totalitære bevegelser.

Les også: Massenes psykologi og geopolitisk polarisering i vår tid: Fra Le Bon til sosiale medier

En stor befolkning utgjør med andre ord ikke nødvendigvis et politisk organisert folk. En demonstrasjon er derimot per definisjon en politisk handling utført av folket. Forutsetningen er imidlertid at demonstrasjonen ikke blir utnyttet av andre aktører (se faktaboks).

Hvordan skjer så overgangen fra folk til folkemengde? Dersom vi vender tilbake til Gustave Le Bon, som var sterkt påvirket av den italienske psykologen og kriminologen Scipio Sighele (1868–1913), kan det å samle mennesker i en folkemengde utløse mekanismer for påvirkning og etterligning som endrer individenes atferd grunnleggende.

Ifølge hans modell bidrar følelsen av anonymitet og opplevelsen av å bli revet med av gruppen til å svekke de vanlige hemningene. Denne analysen kan ses i sammenheng med Gabriel Tardes (1843–1904) Les lois de l’imitation (Etterligningens lover) og René Girards (1923–2015) teori om mimetisk begjær. Individet formes gjennom sine relasjoner til andre.

«Ifølge hans modell bidrar følelsen av anonymitet og opplevelsen av å bli revet med av gruppen til å svekke de vanlige hemningene.»

Dette perspektivet gir oss en første hypotese for å analysere ødeleggelser og plyndring. Når mange mennesker er samlet, alle kan observere hverandres handlinger og kontrollen tilsynelatende er midlertidig svekket, kan enkelte oppfatte det å gå til handling som mindre risikabelt. Omvendt kan slike handlinger fremstå som attraktive fordi de gir anledning til å vise seg frem i sosiale medier.

Forskningen til Albert Bandura (1925–2021) gjør det mulig å utdype denne analysen. Hans sosiale læringsteori viser at atferd kan tilegnes eller forsterkes gjennom observasjon av andre. Individet vurderer, om enn ufullkomment, de tilsynelatende konsekvensene av en handling og hvordan omgivelsene reagerer på den.

Under opptøyer kan det å være vitne til hærverk eller plyndring gjøre slike handlinger lettere å forestille seg og bidra til at de fremstår som mer normale. For å forstå ødeleggelsene og plyndringen må vi derfor gå et skritt videre. Hvorfor fører den samme situasjonen til at noen demonstrerer, andre konfronterer politiet, mens atter andre ødelegger eller tilegner seg eiendom?

Les også: Sosiale mediers rolle i moderne terrorisme 🔒

Ødeleggelser og plyndring: Når protesten endrer karakter

Ødeleggelse av eiendom under opptøyer kan ikke tolkes på én og samme måte. Enkelte handlinger kan ha symbolsk betydning for noen deltakere, uttrykke fiendtlighet mot institusjonene for andre eller ganske enkelt representere en anledning til å handle i en situasjon der de vanlige forbudene tilsynelatende er satt midlertidig ut av kraft.

Utfordringen består derfor i å forstå hva handlingene betyr for dem som utfører dem, uten å tillegge dem politiske motiver som ikke er dokumentert.

Sosiologien gir oss her et første analytisk utgangspunkt. I boken Le Suicide (Selvmordet) utvikler Émile Durkheim (1858–1917) begrepet anomi, som betegner en tilstand der sosiale normer svekkes eller bryter sammen.

Begrepet er ikke i seg selv tilstrekkelig til å forklare opptøyer. Det gir oss imidlertid grunn til å undersøke situasjoner der felles regler mister sin kraft, institusjonene blir utfordret og de vanlige mekanismene for sosial kontroll ikke lenger klarer å holde visse former for atferd i sjakk.

Det ville likevel være en overdrivelse å trekke en direkte sammenheng mellom vold og en følelse av sosial nedgradering eller mistillit til institusjonene. Mellom sosial misnøye og ødeleggelse av eiendom må flere mekanismer gjøre seg gjeldende: tilstedeværelsen av en gruppe, en anledning til å handle, mulig etterligning av andre deltakere og opplevelsen av at risikoen for straff er begrenset.

Kollektiv vold er derfor ikke nødvendigvis et sammenhengende politisk uttrykk. Den kan være en blanding av protest, bitterhet, et ønske om konfrontasjon og opportunistisk atferd. Deretter, eller samtidig, kan den utvikle seg til plyndring. Dermed går man fra protest til opportunisme, og fra ødeleggelse av institusjonelle symboler til tilegnelse av eiendom.

Plyndring må derfor analyseres ut fra flere faktorer: de praktiske mulighetene for å gjennomføre handlingen, tilstedeværelsen av andre deltakere, oppfatningen av risiko, individuelle motiver og den umiddelbare situasjonen. En sosiologisk forklaring er verken en unnskyldning eller en generell fordømmelse. Formålet er å identifisere mekanismene som gjør bestemte former for atferd mulige.

Les også: Frankrikes «vredesdag» del 1: når speilet knuses i gatene

Noen deltakere kan oppfatte sine handlinger som en form for opprør, andre kan være ute etter å skaffe seg varer gratis, mens atter andre kan slutte seg til bevegelsen uten på forhånd å ha tenkt gjennom hva de kommer til å gjøre.

La oss vende tilbake til Albert Bandura, som viser hvordan bestemte kognitive mekanismer kan gjøre det lettere å utføre skadelige handlinger: bagatellisering av konsekvensene, ansvarsfraskrivelse eller moralsk rettferdiggjøring av handlingen.

Dersom vi med nødvendig varsomhet anvender denne tilnærmingen på kollektiv vold, melder et avgjørende spørsmål seg: Hvordan kan et individ begynne å betrakte en handling som akseptabel, når vedkommende under andre omstendigheter ville ha fordømt den?

Gruppen kan spille en viktig rolle i denne prosessen. Når en person ser andre knuse et butikkvindu eller ta med seg varer, kan slike handlinger fremstå som mindre uvanlige, kanskje til og med som midlertidig tolererte. Følelsen av anonymitet, gruppedynamikken og opplevelsen av redusert risiko kan dermed svekke enkelte individuelle hemninger. Dette betyr ikke at det personlige ansvaret forsvinner, men at forutsetningene for beslutningen endres.

Vi må heller ikke glemme det lekpregede elementet i slike voldelige handlinger. Roger Caillois (1913–1978) skiller mellom flere former for lek, blant annet søken etter intense sanseopplevelser. Dette kan bidra til å forklare opphisselsen som oppstår i kaotiske situasjoner, uten at ødeleggelser dermed skal betraktes som en form for lek i seg selv.

Et spørsmål gjenstår: Hva forteller gjentakelsen av slik vold om institusjonenes evne til å opprettholde orden, bevare sin legitimitet og gjenopprette tilliten på varig grunnlag?

Autoritetskrisen: Hva opptøyene avslører om staten

Når staten står overfor opptøyer, må den oppfylle et grunnleggende krav: beskytte mennesker, sikre eiendom og forhindre at vold erstatter de felles spillereglene.

Les også: Professor ved King’s College: Borgerkrig i Vesten er uunngåelig

Når en butikk blir plyndret, en offentlig bygning satt i brann eller innbyggere ikke lenger kan bevege seg fritt, slutter spørsmålet om offentlig myndighet å være abstrakt. Det blir en del av hverdagen, med direkte betydning for borgernes sikkerhet og tillit til institusjonene.

Max Webers tenkning utgjør her et uunnværlig utgangspunkt. I Le Savant et le Politique (Vitenskap og politikk), og særlig i foredraget Le métier et la vocation d’homme politique (Politikk som yrke og kall) fra 1919, definerer sosiologen den moderne staten ut fra dens krav på monopol på legitim fysisk maktbruk innenfor et gitt territorium.

Dette betyr ikke at staten til enhver tid skal bruke makt. Det betyr at staten er den institusjonen som innenfor en bestemt rettsorden har ansvaret for å tillate og regulere den legitime bruken av fysisk makt.

Opptøyer er derfor ikke i seg selv et bevis på at staten har mistet sin autoritet. De setter snarere dens evne til å håndheve reglene, beskytte dem som er avhengige av dens beskyttelse, og gjenopprette forutsetningene for et normalt samfunnsliv på prøve.

Vi må skille mellom motstand mot myndighetenes autoritet, operative utfordringer for sikkerhetsstyrkene og et reelt og varig tap av territoriell kontroll. Dette er verken ensbetydende eller nødvendigvis sammenhengende fenomener. Staten må derfor ha tilstrekkelige operative ressurser, en effektiv kommandokjede og et troverdig rettslig reaksjonsapparat.

Skillet mellom makt og legitimitet står sentralt i den politiske sosiologien. Denne tankegangen videreføres av sosialpsykologen Tom R. Tyler (født i 1950) i Why People Obey the Law (1990, revidert utgave i 2006).

Forskningen hans viser at lovlydighet ikke bare avhenger av frykten for straff. Måten myndighetene behandler mennesker på, upartiskheten i beslutningene deres og muligheten til å bli hørt bidrar også til oppfatningen av at myndighetenes autoritet fortjener respekt.

Anvendt på voldelige opptøyer i byområder reiser denne tilnærmingen et vanskelig spørsmål: Under hvilke omstendigheter oppfatter borgerne institusjonene som tilstrekkelig legitime til å godta beslutningene deres, også når de er uenige i dem?

Les også: Når staten slutter å lytte: åtte svakheter i statsstyringen bak Frankrikes oktoberopprør

En strategi som egner seg for en fredelig demonstrasjon, oppfyller ikke nødvendigvis de samme kravene som en politiinnsats mot samtidige branner, voldelige angrep og plyndring.

Den akutte situasjonen setter imidlertid ikke rettsprinsippene til side. Nødvendighet, forholdsmessighet og kontroll med maktbruken er avgjørende både for å beskytte borgerne og for å bevare institusjonenes troverdighet.

Myndighetenes handlekraft kan derfor ikke måles utelukkende etter hvor hardt de griper inn. Den må også vurderes ut fra institusjonenes evne til å handle målrettet, konsekvent og innenfor rettslige rammer.

Statens autoritet avhenger til syvende og sist av dens evne til å forene tre grunnleggende krav: beskytte, straffe og overbevise. Den må beskytte mennesker mot vold, straffe lovbrudd i samsvar med rettsstatens prinsipper og overbevise borgerne om at de felles reglene håndheves på en tilstrekkelig rettferdig og konsekvent måte til at de fortjener oppslutning.

Å forstå mekanismene bak volden er avgjørende for å kunne forebygge den bedre. Å opprettholde en legitim offentlig myndighet er på sin side avgjørende for å forhindre at vold i praksis blir den rådende regelen. Folkemengden må verken demoniseres som en irrasjonell enhet eller idealiseres som et spontant uttrykk for en politisk vilje.

Faktaboks: Utnyttelse av folkemengder – å forstå påvirkning uten å henfalle til konspirasjonstenkning

Under hvilke omstendigheter kan kollektive prosesser utnyttes til fordel for bestemte interesser? Allerede i 1895 undersøkte Gustave Le Bon i Psychologie des foules fenomener som påvirkning gjennom suggesjon, følelsesmessig smitte og lederes innflytelse.

Denne tilnærmingen må imidlertid nyanseres: En kollektiv mobilisering kan ikke uten videre betraktes som en manipulert masse.

Gabriel Tarde, særlig gjennom L’Opinion et la foule (Opinionen og folkemengden) fra 1901, utvider perspektivet til å omfatte spredning av ideer, etterligning og dannelsen av den offentlige opinionen. Dette perspektivet er særlig relevant i moderne samfunn, der tradisjonelle og sosiale medier bidrar til å spre, omforme og forsterke følelser, fortellinger og kollektive forestillinger.

Les også: Gabriel Tarde er på moten igjen: Fra folkeopinion til sosiale medier 🔒

Serge Moscovicis arbeider, særlig L’Âge des foules (Massenes tidsalder) fra 1981, viderefører undersøkelsen av forholdet mellom massene, lederne og mekanismene for påvirkning. De oppfordrer oss til å undersøke hvordan bestemte aktører kan påvirke kollektive forestillinger, uten dermed å anta at enhver kollektiv handling er et resultat av manipulasjon utenfra.

I lys av disse tilnærmingene gjelder det å studere strategiene politiske, mediale eller ideologiske aktører benytter for å utnytte et eksisterende sinne, forsterke frykt, utpeke en motstander eller dra fordel av en mobilisering som allerede er i gang.

En mobilisering kan springe ut av reelle krav, utvikle seg i stor grad spontant og deretter bli gjenstand for påvirkningsstrategier som tar sikte på å styre dens retning eller oppnå valgpolitiske fordeler.

Videre lesning

Arendt H. Les origines du totalitarisme. Éditions Payot, 2018.

Bandura A. «Moral Disengagement in the Perpetration of Inhumanities», Personality and Social Psychology Review, bind 3, nr. 3, 1999, s. 193–209.

Girard R. Mensonge romantique et vérité romanesque. Éditions Fayard/Pluriel, 2011.

Tarde G. Les lois de l’imitation. Éditions Hachette/BNF, 2018.

Tarde G. L’opinion et la foule. Éditions Dunod, 2024.

Tyler T. Why People Obey the Law. Princeton University Press, 2006.

Weber M. Le Savant et le Politique. Éditions 10/18, 2002.

Det franske senatet, lovkomiteen, François-Noël Buffet, Émeutes de juin 2023 : comprendre, évaluer, réagir (Opptøyene i juni 2023: Forstå, vurdere, reagere), informasjonsrapport nr. 521 (2023–2024), 9. april 2024. Fullstendig rapport: https://www.senat.fr/rap/r23-521/r23-521.html

Rapporten understreker hvor vanskelig det er å tegne én entydig profil av deltakerne, og peker på ulike motiver, «fra mistillit til myndighetene til opportunisme». Den undersøker også hvilken rolle sosiale medier har spilt i spredningen av bilder, oppfordringer til å samles og tilskyndelser til å delta i voldshandlingene.

Frankrike med ny strategi mot informasjonsmanipulering i forkant av presidentvalget

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.