Kjernefysiske trusler får mye oppmerksomhet, men den mest sannsynlige eskaleringen kan komme med konvensjonelle og hybride midler. Det stiller Ukraina og Europa overfor ulike, men sammenhengende utfordringer.
Kortversjonen
- Ukrainas dype droneangrep inne i Russland har rammet russisk olje- og logistikkinfrastruktur, noe som skaper økende innenlandsk misnøye og presser Kreml til handling.
- Moskva svarer med konvensjonell terrorbombing mot ukrainske byer, og øker produksjonen av billige langtrekkende våpen for å opprettholde presset.
- Russland tester grensene for bruk av masseødeleggelsesvåpen gjennom angrep på atomkraftverk og bruk av giftstoffer, men storskala eskalering medfører enorme risikoer.
- Direkte militære angrep på NATO-land fremstår som usannsynlig på grunn av faren for en tofrontskrig, men Russland intensiverer sin hybride krigføring i Europa.
- EU og allierte oppfordres til å ramme russisk våpenproduksjon, styrke Ukrainas luftforsvar og sikre kritisk logistikk mot fremtidige sabotasjeaksjoner.
Den 1. september 2026 konkluderte den tyske regjeringen med at russiske statlige myndigheter sto bak et droneangrep på Leipzig/Halle lufthavn. Fire uker tidligere hadde flyplassansatte funnet en drone lastet med sprengstoff i nærheten av et ukrainsk Antonov-fraktfly. Flytrafikken ble innstilt på flyplassen, som både er et viktig sivilt fraktknutepunkt og en base for NATOs strategiske lufttransport. Berlin reagerte blant annet med å stenge Russlands konsulat i Bonn og det såkalte «Russiske huset» i Berlin.
Hendelsen i Leipzig utgjorde et forsøk på å ramme den fysiske forbindelsen som Europa bruker til å støtte Ukraina. Betydningen ligger like mye i dilemmaet den skapte som i den umiddelbare skaden den kunne ha forårsaket. Hvordan bør europeiske regjeringer reagere når en fiendtlig handling er alvorlig nok til å sette militærlogistikken i fare, men er avstemt slik at den holder seg under terskelen som ville utløse en samlet militær respons?
Episoden i Leipzig inngår i en større historie om hvordan den russisk-ukrainske krigen har endret seg siden juni 2026. Ukraina har gjennomført en kampanje med drone- og rakettangrep dypt inne i Russland, med sikte på å forstyrre eller stanse driften av oljeraffinerier, tankere i skyggeflåten, våpenfabrikker, lagringsanlegg og logistikksentre.
«Ukraina har gjennomført en kampanje med drone- og rakettangrep dypt inne i Russland, med sikte på å forstyrre eller stanse driften av oljeraffinerier, tankere i skyggeflåten, våpenfabrikker, lagringsanlegg og logistikksentre.»
Disse langtrekkende angrepene vil ikke i seg selv tvinge frem en endring i russisk politikk. Likevel har de endret krigens karakter for den russiske befolkningen, fra et fjernt militært oppgjør til en kamp med betydelige innenlandske konsekvenser. Virkningen av Ukrainas dype angrep er beregnet på å føre mot en avslutning av krigen, eller i det minste en midlertidig våpenhvile.
Den umiddelbare reaksjonen fra Moskva har imidlertid vært å gjengjelde med en bølge av terrorangrep mot ukrainske sivile og, som Leipzig har vist, ved å intensivere hybride operasjoner mot ulike europeiske aktører som støtter Ukraina. Kan Russland få gjengjeldelsen til å lønne seg? Denne undersøkelsen identifiserer de alternativene Moskva kan være i stand til å opprettholde, de som sannsynligvis vil slå tilbake, og de EU-tiltakene som kan redusere gevinsten av dem.
Les også: Russiske «aktive tiltak» og påvirkningsoperasjoner i Europa
Mellom moderasjon og eskalering
Ukrainas stadig dypere og mer presise angrep på det russiske innlandet har rystet grunnlaget for den uformelle avtalen mellom det russiske samfunnet og Putins regime. Den uuttalte avtalen har vært at regimet kan gjøre hva det vil i politikken, så lenge dette ikke skader russernes levestandard alvorlig eller forstyrrer hverdagslivet. Blant annet utløser imidlertid Ukrainas langtrekkende droneangrep drivstoffmangel og reduserer statens inntekter som holder lønninger, priser og pensjoner stabile. Dersom Ukraina dessuten klarer å opprettholde eller øke dette momentumet og påføre Russlands energi- og logistikkinfrastruktur ytterligere skade, vil det oppstå kaskadeeffekter i hele den russiske økonomien, for eksempel innen landbruk, bankvesen og sivil luftfart.
Kreml har så langt avvist Kijevs forslag om en generell våpenhvile eller et gjensidig moratorium på dype angrep. En årsak til Moskvas uforsonlighet er at russiske regjeringsvennlige medier, militære bloggere, ultranasjonalistiske aktivister og det semi-autonome sivilsamfunnet krever gjengjeldelse snarere enn tilbakeholdenhet fra Kreml. Dette er den eneste reaksjonen de kan forestille seg på Ukrainas internasjonale ydmykelse og den sosioøkonomiske destabiliseringen av Russland.
Den viktigste årsaken til Moskvas urokkelighet er imidlertid at et kompromiss fra Putins side ville stride mot de ideologiske grunnlagene for hans egen tenkemåte, offentlige image og politiske styre. Kreml trenger hevn av propagandamessige grunner, for å demonstrere sin fortsatte militære styrke og besluttsomhet overfor Russlands befolkning og utenlandske partnere. Putin og hans nærmeste krets har fortsatt som mål å vinne krigen gjennom en eskalering av terroraksjonene. Dette er ment å avskrekke Kyiv fra ytterligere dype angrep og Vesten fra fortsatt støtte til Ukraina, noe som skal føre til Ukrainas kapitulasjon. I russisk strategisk tenkning kalles denne tilnærmingen «eskalere for å deeskalere».
«Putin og hans nærmeste krets har fortsatt som mål å vinne krigen gjennom en eskalering av terroraksjonene.»
Hvilke valg har Kreml? Hvilke av Russlands reaksjoner på Ukrainas dype angrep kan utvikle seg videre, og hvilke nye teknikker kan dette føre med seg? Til slutt: Hva er kostnadene, sannsynligheten og konsekvensene av hvert av de ulike alternativene som står til rådighet for Moskva?
Les også: Slik forbereder Russland hybrid eskalering 🔒
Konvensjonell eskalering
Den nåværende intensiverte reaksjonen fra Kreml har vært en konvensjonell eskalering mot Ukraina i tråd med tidligere mønstre. Dette kommer først og fremst til uttrykk i en intensivering av de allerede nådeløse terrorbombekampanjene mot ukrainsk sivil infrastruktur, fra sykehus og biblioteker til lagerbygninger og kraftverk. Blant andre byer har Kyiv nylig opplevd større og mer vedvarende rakett- og droneangrep nesten daglig. Økningen i angrepene på Ukrainas hovedstad i 2026 skyldes delvis en omfordeling av russiske militære ressurser.
Russland har nylig konsentrert en større andel av sine langdistanseangrep mot Kyiv, blant annet mot hovedstadens politiske og administrative sentrum. Dette betyr ikke nødvendigvis at Moskva har fått en fundamentalt større angrepskapasitet. Foreløpig er det delvis en omprioritering av begrensede ressurser innen raketter, droner og avfyringskapasitet. Våpnene som rettes mot Kyiv er, i det minste delvis, våpen som ikke brukes mot mål andre steder i Ukraina. Denne endringen er likevel viktig, da den gjør hovedstaden til en hovedarena for tvang, forstyrrelse og politiske signaler.
Det er imidlertid bekymringsfullt at Russlands nye fokus på Kyiv ikke bare er et resultat av en «enten-eller-endring», men også av økende produksjonskapasitet. Ifølge Ukrainas forsvarsetterretning (HUR) kan Russland nå produsere mer enn 200 kryss- og ballistiske missiler i måneden. Ubekreftede rapporter tyder også på at Moskva kan ha som mål å produsere rundt 10 000 lavkostnads Dan-T-cruisemissiler i 2027. Russland prøver å bygge opp en langtrekkende angrepsstyrke som er billigere og enklere å bruke i stor skala. Disse tallene beviser ikke at Russland allerede har overskudd av angrepskapasitet, men indikerer snarere en potensiell endring: hvis Moskva kan produsere billige langtrekkende våpen i stor skala, kan det opprettholde eller til og med øke presset på Kyiv uten å lette på angrepene andre steder i Ukraina.
Selv om dette bare delvis lykkes, vil det gå langt utover en omfordeling av eksisterende ildkraft. Russland kunne opprettholde et høyere angrepstempo mot Kyiv samtidig som det opprettholder presset andre steder i Ukraina. Ukraina ville da stå overfor to sammenhengende utfordringer: flere innkommende våpen og større behov for avskjæringsvåpen på den ene siden, og en mer spredt trussel på flere plattformer som gjør det vanskeligere å beskytte militær logistikk, kommandoinfrastruktur, flybaser og byer samtidig, på den andre.
Kreml kan også eskalere andre konvensjonelle trusler mot Ukraina ytterligere. Siden tidlig i 2026 har Moskva fornyet sine – hittil mislykkede – forsøk på å trekke Hviterussland inn i krigen for å tvinge Ukraina til å omdirigere styrker mot nord. Nord-Korea sender også flere tropper, og Russland lokker andre utenlandske leiesoldater til frontlinjen. Sist, men ikke minst, vil Kreml sannsynligvis iverksette en tvungen massemobilisering etter valget til Statsdumaen i september 2026.
Selv om Kreml er motivert til å intensivere eller iverksette slike former for eskalering, melder spørsmålet seg om i hvilken grad, og når, Russland vil være i stand til å gjennomføre disse tiltakene. Har landet de nødvendige økonomiske, teknologiske og andre ressursene? Vil slike tiltak dessuten være tilstrekkelige til å forårsake en grunnleggende endring ved frontlinjen?
Moskva brukte det meste av sine tilgjengelige konvensjonelle ressurser til å intensivere krigen før 2026, og disse hadde bare begrenset effekt. Likevel gir masseproduksjonen av rimelige langtrekkende våpen allerede nå, og vil fortsette å gi, ny angrepskapasitet. Selv om de ikke vil løse Russlands problemer med mannskapsstyrke, kommando eller ytelse på slagmarken, kan de gjøre det mulig for Moskva å angripe flere mål uten å lette presset andre steder. Et sentralt spørsmål for 2027 er om Russland kan gjennomføre disse planene fullt ut før ukrainske angrep klarer å bremse eller til og med forstyrre gjennomføringen av dem.
Eskalering ved bruk av masseødeleggelsesvåpen
I stor grad ignorert, avfeid eller feilklassifisert i Vesten, har Russland allerede brukt metoder i Ukraina som nærmer seg eller forhåndstester bruken av masseødeleggelsesvåpen (WMD). Moskva har gjentatte ganger angrepet ukrainske atomkraftverk, inkludert Europas største i Zaporizhzhia og ruinene av Tsjernobyl. Det har også bombet Ukrainas største vannreservoar ved Dnipro-elven, Kakhovka-dammen, og brukt kjemiske giftstoffer og ammunisjon med utarmet uran mot ukrainske tropper ved frontlinjen. Reaksjonen fra Ukrainas allierte på disse provokasjonene har vært dempet, noe som gjør det sannsynlig at de vil bli utvidet og forsterket.
«I stor grad ignorert, avfeid eller feilklassifisert i Vesten, har Russland allerede brukt metoder i Ukraina som nærmer seg eller forhåndstester bruken av masseødeleggelsesvåpen (WMD).»
Russland vil også fortsette sin retoriske eskalering i form av kjernefysiske signaler. Dette kan bety en ny påvisbar endring i Russlands militære doktrine om bruk av kjernefysiske våpen, i kjølvannet av den som skjedde i 2024. Landet kan også begynne å sende mer truende kjernefysiske signaler gjennom konkrete tiltak, for eksempel ved å gjennomføre øvelser knyttet til utplassering av kjernefysiske våpen. Et nytt trinn i den offentlige signalgivningen ville være en prøvesprengning av et atomvåpen, for eksempel på Novaja Zemlja, for å kommunisere Moskvas besluttsomhet.
En ytterligere form for atomvåpeneskalering ville være en vedvarende russisk kampanje mot sivile atomkraftanlegg, inkludert Tsjernobyl. Enda mer eskalerende ville en demonstrativ atomvåpenexplosjon være i eller over et ubebodd område i Ukraina eller andre steder. Til slutt ville bruk av et taktisk atomvåpen mot ukrainske styrker eller sivile mål krysse en kvalitativt annerledes terskel. Storskala bruk av kjemiske, biologiske (mindre sannsynlig) eller radiologiske våpen ved fronten eller i baklandet ville være like alvorlig.
I et verst tenkelig scenario kunne Europa befinne seg på randen av en fullskala atomkrig dersom Russland gjennomfører et atomangrep mot et land i «Koalisjonen av de villige» som er dannet for å støtte Ukraina. Dette er riktignok svært usannsynlig, men det er et scenario som diskuteres seriøst i Moskva, slik publikasjoner av blant andre den Putin-vennlige politiske kommentatoren Sergei Karaganov tyder på.
Russlands bruk av giftige stoffer og tidligere angrep på atomkraftverk (NPP) viser at ingen av disse eskaleringsalternativene kan avfeies fullstendig. De bør være en stor kilde til bekymring for regjeringer også utenfor Øst-Europa. En eskalering ved bruk av masseødeleggelsesvåpen medfører imidlertid to grunnleggende risikoer for Russland som strider mot landets mål i Ukraina.
Den første risikoen for Russland ville være de innenlandske og internasjonale konsekvensene av å bryte det over 80 år gamle atomtabuet. Selv om Kreml ikke ville ha noen etiske betenkeligheter, kunne bruk av atom- eller kjemiske stridshoder utløse en global motreaksjon som er sterk nok til å oppheve eventuelle gevinster ved en atomeskalering. Ikke bare Kijevs partnere, men også land som Kina eller India ville ikke se med blide øyne på at Kreml krysser denne røde linjen – og kunne redusere sitt nåværende samarbeid med Russland betydelig. Konsekvensene av en russisk eskalering ved bruk av masseødeleggelsesvåpen – enten på det ukrainske slagfeltet eller et annet sted – er vanskelige å forutsi for Kreml og kan hindre snarere enn å hjelpe det med å nå sine mål i Ukraina.
Les også: Verden balanserer på en kjernefysisk knivsegg 🔒
For det andre har Ukraina, særlig siden sommeren 2026, vist at det er i stand til å nå store deler av russisk territorium. Dersom Russland bruker masseødeleggelsesvåpen i Ukraina og dermed bryter en rekke ytterligere traktater og konvensjoner, og dersom det ikke kommer en sterk og effektiv internasjonal reaksjon, kan Kyiv vurdere å gjøre noe lignende. Selv om landet foreløpig ikke besitter masseødeleggelsesvåpen for å svare med samme mynt, kan det, når det står overfor en eksistensiell trussel, begynne å utvikle en slik kapasitet.
Dersom Ukraina blir rammet av et atomvåpen og det ikke kommer noen betydelig motreaksjon fra en tredjepart, vil den nåværende verdenssikkerhetsordenen være over, og logikken bak Genève-konvensjonene vil være undergravd. I et slikt tilfelle kan Kyiv føle seg berettiget til å laste radioaktivt materiale fra sine atomkraftverk på langtrekkende droner og missiler, og dermed gjøre dem om til «skitne bomber» mot Russland. Den påfølgende forurensningen av russisk territorium kan bli en for høy pris selv for Russlands mest innbitte imperialister.
«Sideveis» eskalering
Loven om utilsiktede konsekvenser gjelder også for det mye omtalte scenariet med en russisk konvensjonell militær eskalering i en annen del av Europa, for eksempel i Baltikum eller Svartehavsregionen. Et russisk konvensjonelt militærangrep på for eksempel Estland eller Litauen ville ha til hensikt å sende sjokkbølger gjennom NATO og EU, og være utformet som en drivkraft for at Europa trekker seg tilbake fra støtten til Ukraina. Det kan imidlertid like gjerne ha motsatt effekt og føre til en ny vurdering av den russiske trusselen mot Europa, ikke minst fordi et direkte angrep på et NATO- eller EU-medlemsland ville kreve oppfyllelse av forpliktelsene til gjensidig bistand i henhold til artikkel 5 i Washington-traktaten og artikkel 42 i Lisboa-traktaten.
Les også: Ukraina–Russland: Drivstoffkrigen tegner fronten på nytt
Russiske tropper som rykker inn på EU/NATO-territorium, kan også føre til at enkelte medlemsland øker, snarere enn reduserer, sin støtte til Ukraina. Faktisk kan en slik respons av noen land oppfattes som en mindre risikabel reaksjon på et russisk angrep på en eller flere av deres offisielle allierte enn å gå inn for en direkte eskalering og militær konfrontasjon med Russland. Et påfølgende økt press på russiske tropper på slagmarken i Ukraina ville være i strid med Moskvas mål.
Noen europeiske land kan til og med finne besluttsomhet til å slå tilbake på russisk territorium. I dette eskaleringsscenariet kan Russland ende opp i en fullskala krig på to fronter mot NATO og Ukraina. En slik utvikling ville være til fordel for Kiev snarere enn Moskva. Disse og andre mulige konsekvenser gjør et russisk konvensjonelt militært angrep på et NATO- eller EU-medlemsland usannsynlig.
På det hybride området er derimot en sideveis eskalering fra Russlands side over hele Europa mindre problematisk; den skjer allerede i stor skala og vil sannsynligvis intensivere seg ytterligere. Det scenariet som nå utspiller seg, omfatter blant annet: cyber- og fysisk sabotasje mot europeiske forsvarsindustrier, logistikknutepunkter, jernbaner, flyplasser og havner; økt GPS-forstyrrelse av kritisk europeisk infrastruktur; mer aggressive militære provokasjoner langs NATOs grenser, som luftromsbrudd og droneinntrengninger; samt utvidede russiske desinformasjonskampanjer som er tidsbestemt til å falle sammen med europeiske valg. Slike operasjoner unngår direkte militær eskalering og er utformet for å kunne benektes, skaleres og opprettholdes.
Russlands eskalerende angrep på Europa gjennom de ovennevnte metodene utnytter bevisst situasjonsmessig, operativ og strategisk tvetydighet ved å skjule kilden, det umiddelbare formålet og de endelige målene. Sabotasje utført av stedfortredere, cyberoperasjoner og droner som kan benektes, forsinker tilskrivningen og fremmer uenighet om hvordan man skal reagere. Problemet er ikke at slike angrep er ufarlige fordi de ligger under terskelen i artikkel 5. Det er at NATO og EU mangler forhåndsavtalte politiske, juridiske og operative responser som kan aktiveres før usikkerheten blir en fordel for Russland.
Konklusjoner
Les også: Kan Russland tape krigen i Ukraina?
Moskvas mest radikale veier til eskalering som svar på smertefulle dype angrep fra Ukraina er også de mest risikofylte og potensielt kostbare. Kreml kan ikke uten videre eskalere ved å bruke masseødeleggelsesvåpen mot Ukraina eller gjennom en konvensjonell militær invasjon av en eller flere av Ukrainas vestlige partnere. En stor internasjonal motreaksjon eller til og med direkte NATO-innblanding i krigen vil få ettervirkninger for Russland som går utover eventuelle gevinster Kreml måtte håpe å oppnå med slike skjebnesvangre beslutninger.
Russlands mest sannsynlige reaksjon på ukrainske dypangrep vil derfor innebære en intensivering av den eksisterende terroraksjonen mot ukrainske sivile, på den ene siden, og av den allerede aggressive hybridkrigføringen mot Vesten, på den andre. Økt støtte fra Kina kan ytterligere bistå Russland i disse bestrebelsene. Peking ønsker å unngå at Moskva blir ydmyket i Ukraina eller at den russiske økonomien kollapser. Kina har allerede trappet opp samarbeidet med Russland, men selv økt kinesisk bistand vil ikke uten videre løse de strukturelle svakhetene i Russlands luftforsvar som i utgangspunktet har gjort Ukrainas dype angrep mulige.
Samtidig er den pågående intensiveringen av russiske terrorangrep mot Ukrainas bakland farlig og problematisk for Kiev og dets partnere på ulike måter. Avhengig av hvor raskt Russland kan øke sine langtrekkende angrep på Ukraina ytterligere, i hvilken grad Ukrainas partnere er villige og i stand til å støtte Ukraina, samt omfanget og kvaliteten på den økte kinesiske bistanden, kan den nye bølgen av ukrainske dypangrep siden sommeren 2026 ha – eller ikke ha – kapasitet til å avslutte den russisk-ukrainske krigen før snarere enn senere.
Politiske anbefalinger
I samarbeid med Ukraina og andre medlemmer av «Koalisjonen av de villige» bør EU gjøre eskalering til en tapsaffære for Moskva. Dette innebærer å begrense Russlands evne til billige masseangrep, å hindre at slike angrep får tvangsmessig effekt i Ukraina og å sikre at press utenfor slagmarken medfører høyere kostnader for Russland snarere enn større innflytelse. Følgende anbefalinger omsetter disse prioriteringene til praktiske tiltak.
Les også: Gamle bomber, nye vinger: Russland dominerer utmattelseskrigen i Ukraina med glidebomber 🔒
1. Gjør det vanskeligere å produsere Russlands billige missiler og droner. EU-kommisjonen bør etablere en permanent hurtigprosedyre med de ukrainske myndighetene. Når Ukraina gjenvinner komponenter fra et russisk missil eller en russisk drone, bør landet kunne dele bevis på hvem som produserte delene, hvem som solgte dem og hvordan de kom til Russland. Kommisjonen bør bruke dette beviset til å spore de involverte leverandørene, mellommennene, transportselskapene og finansaktørene, og raskt foreslå målrettede eksportkontroller og sanksjoner. Rådet bør deretter vedta disse uten å vente på den neste store sanksjonspakken. Dette vil gjøre det mulig for EU å reagere i takt med utviklingen av russiske våpen – ved å bremse produksjonen, øke kostnadene og begrense Russlands evne til å sette inn billige langdistansevåpen i store mengder.
2. Bruk EDIP og SAFE til å bygge opp luftforsvar mot masseangrep. Europakommisjonen og EUs medlemsstater bør bruke det europeiske forsvarsindustriprogrammet (EDIP) og Security Action for Europe (SAFE) til å støtte felles innkjøp og samproduksjon mellom EU og Ukraina av rimelige avskjæringsraketter, deteksjonssystemer og utstyr for elektronisk krigføring, samt reparasjon og vedlikehold. Disse kapasitetene er ikke erstatninger for avansert missilforsvar. De utgjør det laget som er nødvendig for å absorbere mengden av billigere droner og kryssermissiler. Den resulterende arkitekturen bør ikke bare beskytte Kiev, men også militær logistikk, kommandoinfrastruktur, flybaser og andre kritiske knutepunkter over hele Ukraina.
3. Vedta en «Leipzig-protokoll» for logistikknutepunkter som støtter Ukraina. Forsøket på droneangrep mot flyplassen Leipzig/Halle viste hvordan et billig og benektbart system kan true et ukrainsk fraktfly, lamme et stort logistikknutepunkt og forstyrre transporten av støtte til Ukraina. I stedet for å opprette et nytt rammeverk, bør EU-kommisjonen og de deltakende medlemsstatene benytte handlingsplanen for sikkerhet knyttet til droner og dronebekjempelse samt gjennomføringen av direktivet om motstandsdyktighet for kritiske enheter for å gjøre utpekte flyplasser, havner og jernbaneknutepunkter som støtter Ukraina til et tidlig operativt anvendelsestilfelle for eksisterende EU-politikk.
En felles Leipzig-protokoll bør, for lignende hendelser, spesifisere hvem som oppdager en trussel, hvem som tar beslutningen, hvem som er juridisk autorisert til å nøytralisere den, hvordan frakten omdirigeres og hvordan driften gjenopptas. Protokollen bør knytte sammen transportoperatører, politi, militære enheter, tollmyndigheter og logistikkbedrifter; på forhånd identifisere innsatsklare anti-drone- og reparasjonsteam; reservere alternative ruter og fraktkapasitet; og forutse regelmessige stresstester med operativt innspill fra Ukraina. Målet på suksess bør være om støtten til Ukraina kan fortsette å bevege seg etter en hendelse.
