Asta Nørregaard, uredd modemalerinde med psykologisk innsikt

Under tittelen Sannhet og Skjønnhet viser Nasjonalmuseet sentrale arbeider av Asta Nørregaard frem til 18. oktober i høst.

Det er en utstilling som er verdt å se av i hvert fall to grunner: Asta Nørregaard hadde et godt blikk, hun fremstiller sine modeller med psykologisk dybde og klarsyn – også når de er svøpt i elegante kjoler omgitt av siste mote i interiør. I tillegg var hun særdeles dyktig i bruken av pastellkritt. De fleste portrettene som vises, er av kvinner og utført i pastellkritt, fordi det ble ansett for å være mer feminint; oljemaleriet var for karfolka blant kunstnerne. Men Nørregaard behersket oljemaleriet svært godt; det viser portrettet av en ung bondekone fra Normandie fra 1889. Huen er på snei, selv sitter hun med et knippe korn i fanget og stirrer fraværende foran seg slik man gjør når man er veldig sliten og varm.

Det viser også maleriet «Kristus kommer», som ble vist på Pariser-salongen i 1881, og som  førte til at hun fikk det største oppdraget som hittil var gitt en kvinnelig kunstner, å male altertavlen i Gjøvik kirke.

Balanse, skjønnhet og sannhet

Utstillingens tittel henspiller på de klassiske prinsippene om balanse, skjønnhet og sannhet, som Nørregaard forholdt seg til hele livet. Det kan være noe av grunnen til at man i liten grad har hørt om eller glemt hennes kunstnerskap. Da Munch brøt med tradisjonen og utviklet seg mot et sjelemaleri for åpen scene med skisseaktige strøk, disharmoniske fargeklanger, fordreide ansikter og kropper, forble Nørregaard tro mot en ryddig, avvæpnet overflate.

Men problemfri er denne overflaten ikke. Over elegante kjolestoffer troner hoder og ansiktsuttrykk blottet for pynt og sminke. Vi ser alminnelige, nakne kvinneansikter, barnefjes med poser under øynene, en ung Munch med dratte trekk i det anemiske ansiktet.

«Modemalerinde»

Mona Plahte Bjerke, kunstanmelder hos nrk.no har igjen skrevet en bortkastet og i sannhet overfladisk anmeldelse; denne gangen gir hun til beste sin lemfeldige omgang av andres kunstnerskap ved å ta for seg Nasjonalmuseets utstilling om Asta Nørregaard[1]. Hun avskriver henne med samme nedsettende epitet som ble klistret på Nørregaard i hennes levetid: modemalerinde. Tenk det! Bry seg om vakre stoffer, interiør og hvordan folk sitter. Nei, du! Vi nordmenn er naturlige, vi liker oss best omgitt av blod, svette og tårer, ikledd flanell og ull. For det er som Asta Nørregaard skrev i 1899: «Ved De ikke, at man ikke taaler elegance her i Norge.»

Nei, det har vi tålt i liten grad, men gi oss det motsatte, det skjønner vi oss på, og noe vondt å sitte på. «Nordmannen har det bare godt når han sitter vondt», skriver Mykle i Lasso rundt fru Luna. I tillegg mangler Nørregaard også nerve og tilstedeværelse, ifølge Pahle Bjerke. For min del lurer jeg på om Pahle Bjerke har sett utstillingen, og i så fall hvor mye tid hun brukte på den før hun konkluderte. For den påstanden er skandaløst overfladisk og gal. Se én gang til på portrettet av bondekvinnen fra Normandie; det er godt sett, opplevd og gjengitt. Nervesvakhet og tankespredt tilstedeværelse er det Pahle som sliter med.

Øyvind Storm Bjerkes anmeldelse for Kunstavisen er kunnskapsrik, og anerkjennende overfor kunstner og museum: Asta Nørregaard: Sannhet og skjønnhet er Nasjonalmuseet på sitt beste. Utvalget er kresent, godt begrunnet og formidlet. Underveis gjør man seg sine tanker om hvorfor Nørregaards verker i sin tid ikke ble kjøpt inn til Nasjonalgalleriet.[2]

Ja, hvorfor ble ikke noen av Asta Nørregaards verk innkjøpt av Nasjonalgalleriet? Asta Nørregaard (1853) arbeidet i samme periode som Christian Krogh (1852), Ludvig Karsten (1876), Edvard Munch (1863), Kitty Kielland (1843) og Harriet Backer (1845) for å nevne noen. Den eldste av disse kunstnerne var Kitty Kielland, den yngste var Ludvig Karsten (1876). Likevel har hun i altfor stor grad vært oversett. Men det kan ha hatt sine årsaker, slik Storm Bjerke beskriver den påfallende manglende interessen for Nørregaards kunst, at den kan ha vært politisk motivert; blant på grunn av den radikale Jens Thiis og hans støttespillere i innkjøpskomiteen.

Portretter som bidrag til et nasjonalt prosjekt

Jeg siterer Storm Bjerke: Det frister å påstå at Asta Nørregaards portretter er et bidrag til et nasjonalt prosjekt. Hennes kunst gir en presentasjon av toppen av samfunnspyramiden. Norge gikk mot slutten av 1800-tallet fra å være et standssamfunn til et dynamisk klassesamfunn med voksende motsetninger mellom embedsmenn, kapitaleiere og arbeidere. En betydelig del av det sjiktet Nørregaard portretterte, tilhørte den delen av overklassen som nok beklaget at adelskapet var forbudt i norsk lov.

Skulle det bli aktuelt med et nasjonalt prosjekt der Nørregaards portretter er inngår, kan man sikkert hente mye nyttig informasjon i hennes eget bokverk.

Firebinds bokverk på eget forlag

For, i tillegg til å livnære seg som portrettmaler, utga Asta Nørregaard på eget forlag et firebinds bokverk over sine egne verk, Portræter i oliefarve, pastel og kul: med 50 reproduktioner (1911, 1914 og 1927); et verk hun også betalte for selv. Her opplyser hun også om verkenes teknikk og medium, samt gir personalhistoriske opplysninger om de portretterte, for eksempel yrke eller stilling, samt informasjon om hvem som eide maleriene. I tillegg til et forord der hun viser sin kunsthistoriske kunnskap om norske portrettmalere, inneholder katalogen en imponerende samling reproduksjoner, i hovedsak utført hos fotofirmaet Ruth & Hilfling.[3]

Omdreiningspunkt for ‘kvinnekunst’

Asta Nørregaard døde i 1933. Siden er hun i liten grad blitt husket. Men noen har strevd for å løfte henne og andre kvinnelige kunstnere frem. Storm Bjerke fremhever kunsthistoriker Anne Wickstrøms innsats for skape interesse for kvinnelige norske kunstnere: Asta Nørregaard har de siste førti år vært et omdreiningspunkt for diskusjoner om kvinnelige kunstneres plass og rolle i den kunsthistoriske diskusjonen. Museet skal ha honnør for å fremheve den betydning den nylig avdøde kunsthistorikeren Anne Wichstrøm (1941 – 2025) har spilt for å skape interesse for kvinnelige norske kunstnere.[4]

Sannhet og Skjønnhet vises frem til midten av oktober. Dit kan du gå, glede deg over teknisk dyktighet og finesse, robust ansikter, og konstatere det forunderlige i at intet er nytt – variasjon og gjentakelse følger oss på vår vandring under solen.

Sluttnoter

[1] Mona Pahle Bjerke, https://www.nrk.no/artikkel/asta-norregaard-sannhet-og-skjonnhet-fra-det-mesterlige-til-det-middelmadige-387150

[2] Øivind Storm Bjerke, https://kunstavisen.no/anmeldelser/portrett-som-sitt-spesiale

[3] Kilde: Snl.no

[4] Øivind Storm Bjerke op.cit.

Du har nettopp lest en gratisartikkel

Geopolitika lever kun gjennom sine lesere. For å støtte oss, abonner eller doner.