2S4 ble utviklet for den sovjetiske hæren. Det er en kraftig selvgående bombekaster, men med begrenset rekkevidde, og den sto i stor grad på lager frem til opptakten til krigen i Ukraina. Den ble satt inn i nesten alle slag fra 2022 til 2025 og opererte lenge under de nye betingelsene som dronene har påtvunget slagmarken. At den forsvant ut av bildet i 2025, reiser spørsmål om potensialet for tung landbasert ildstøtte på dagens krigsskueplasser.
Bruk, begrensninger og utsikter for tung landbasert ildstøtte i Ukraina.
2S4 ble utviklet for den sovjetiske hæren og er en selvgående bombekaster – montert på et motorisert beltechassis – som er kraftig, men har begrenset rekkevidde. Den sto i stor grad i lagringsdepoter frem til opptakten til krigen i Ukraina, men har siden vært med i praktisk talt alle slag, fra 2022 til slutten av 2025. Selv om datatilfanget har variert over tid, finnes det rikelig med opplysninger om bruken av dette våpensystemet i Ukraina: 154 filmede innsatser på russisk side, 55 registrert av ukrainske droner og 29 vitnesbyrd fra besetningsmedlemmer til russiske medier, frem til 1. mai 2026.
Det er en selvfølgelighet å minne om at krigføringen har endret seg, særlig på grunn av dronene. Likevel har 2S4 over tid kunnet operere under disse nye betingelsene. Det reiser flere spørsmål om besetningenes evne til å kompensere for egenskapene ved aldrende materiell. Erfaringene med 2S4 gjør det også mulig å vurdere potensialet for tung landbasert ildstøtte på dagens krigsskueplasser.
Tiltenkt høyintensitetskrigføring: et beltekjøretøy tas i bruk igjen mot slutten av 2010-årene
Produsert for stillingskrigen Warszawapakten forestilte seg
2S4 ble utviklet for en rød armé som var kjent for sin mobilitet, men som manglet moderne våpen i tilstrekkelig omfang. Beltechassiset var moderne, men våpenet som ble valgt – bombekasteren M-240 på 240 mm – var utviklet allerede i 1940. Den krevde rundt 20 minutter for å bli gjort klar og 15 minutter for å bringes tilbake i marsjkonfigurasjon. Produksjonen startet i 1974, og 588 eksemplarer av systemet, som nå fikk navnet 2S4 Tiulpan (Tulipan), ble levert frem til 1988.
Den sovjetiske selvgående bombekasterens karriere begynte langt fra rampelyset. Flertallet havnet i depoter, mens en del – 50 eksemplarer – av de leverte systemene fikk operativ status. Disse systemene hadde en lavmælt aktivitet under de store årlige manøvrene, mens fire ble satt inn i Afghanistan. Etter den kalde krigen deltok en håndfull andre i den andre Tsjetsjenia-krigen tidlig i 2000. Deretter ble systemet satt på lager, i en slik grad at 410 sto lagret ved slutten av tiåret, mens rundt ti fortsatt var i tjeneste.
Les også: Den gresk-katolske kirken og Ukraina-krigen 🔒
Vil du lese mer? Tegn et abonnement i dag, samtidig som du hjelper oss med å lage flere nyhet- og dybdesaker om internasjonale relasjoner, geopolitikk og sikkerhet
